Det var noen som trodde at den sterke opptattheten av pandemiens herjinger ville legge en demper på krigen mot jødene og deres nasjonalstat.  De tok feil.  Medienes trang til å rette spark mot den jødiske staten har ikke avtatt.  Den lever side om side med den voksende trangen til å rette stadig nye usaklige anklager mot USAs president Donald Trump.  Det er i det hele tatt forbausende hvor mye NRKs infame kampanje mot den amerikanske presidenten i innhold og metode har til felles med klassisk medieformidlet antisemittisme.

Dette skjer mens det jødiske folk forbereder seg på å markere 100-årsminnet den 25. april om at seierherrene fra den første verdenskrig som et ledd i rettsoppgjøret mot de krigførende aksemaktene, kom sammen i San Remo i Italia og vedtok å gjenopprette et nasjonalt hjemland for det jødiske folk i landområdet Palestina, som de allierte nylig hadde frigjort fra en 400-årig tyrkisk okkupasjon.  Dette skjedde 1785 år etter at europeiske legioner hadde ødelagt den gamle jødiske staten og drevet det jødiske folket på en tusenårig flukt over store deler av verden.

Man skulle tro at et par tusen år skulle være nok for både europeere og andre til å glemme den fornærmelsen jødene rettet mot de europeiske okkupantene ved å gjøre opprør mot okkupasjonen deres, men slik gikk det ikke.  Det gamle naget har ikke sluppet taket, heller ikke i Norge, som ikke engang deltok i den romerske ødeleggelsen av den jødiske staten.  I Norge er man motstander av Israel i solidaritet med Roma-traktaten europeiske union, EU.

Vi så det tidligere i år da verden markerte 75-årsminnet for frigjøringen av de europeiske folkemordsleirene.  Arrangementet skapte et forvirrende bilde hos mange jøder.  Samtidig som europeiske ledere la ned kranser og talte rørende minneord om de døde jødene, kunne vi lese rapporter om sterkt økende antisemittisme nettopp i Europa, rettet mot de levende jødene.

Europeiske politiske ledere er ikke, og vil sannsynligvis aldri bli i stand til å legge bort den gamle kulturarven som skaper troen på at det tross alt må være noe galt med jødene.  Vi ser stadig nye eksempler på det.  Det arbeides ennå iherdig blant mange europeiske politikere for å motarbeide og helst oppheve konsekvensen av det løftet jødene fikk fra det internasjonale samfunn den 25. april 1920 om å få gjenopprettet et jødisk hjemland i det samme landet som europeerne erobret og drev dem ut av.

Trumps foreslåtte fredsplan og hans rause løfte til araberne ble møtt med et ramaskrik.  Det kom fra to kanter: Fra det nåværende lederskapet til de palestinske araberne og fra europeiske politikere.  De arabiske lederne hadde riktignok avvist forslaget endog før de hadde sett det, men nå hisser de til opprør og revolusjon i forsøk på å hindre at «det palestinske folk» får tilgang til Trumps milliarder og politisk frihet.  Opprørt og sjokkert over fredsmuligheten er også europeiske politiske ledere (eller mer nøyaktig – 50 oppbrukte og utgåtte europeiske politiske ledere).  To av dem er norske: Gro Harlem Brundtland og Espen Barth Eide.

Det er mange som ikke er klar over hva som er bakgrunnen til at det nå er blitt så om å gjøre for Europa og Norge å innskrenke det landløftet det jødiske folket fikk av det internasjonale samfunn for nøyaktig 100 år siden, og som fra det tidspunktet har vært inkludert i den internasjonale traktatretten – folkeretten – nemlig innholdet i San Remo-resolusjonen av 25. april 1920.  Dette vedtaket representerer folkerettens bekreftelse på at det jødiske folks hjemland var frigjort fra fremmed okkupasjon og tilbakelevert til sine rette eiere.

For 25 år siden undertegnet den israelske regjeringen og representanter for den palestinsk-arabiske folkegruppen i landet en avtale om å fullføre de forhandlingene som var innledet i Oslo om et midlertidig selvstyre, og gjøre det permanent i en fredsavtale.  Dette initiativet til fred ble belønnet med Nobels fredspris.  I dag er dette fredsinitiativet forlatt til fordel for en forestilling om en såkalt «tostatsløsning» som ikke har grunnlag i Oslo-avtalene.  Uten at vi kan se at denne politiske helomvendingen har vært drøftet og godkjent av Stortinget, har utenriksministeren ved flere anledninger uttalt at «… kun en forhandlet to-statsløsning kan skape varig og bærekraftig fred.»

Den utbredte forestillingen om tostatsløsningen som vi nylig også fikk bekreftet som EUs standpunkt, har sitt opphav i noe som EUs utenrikskommisar Josep Borrell betegnet som «de internasjonale parameterne» som han understreket at EU fortsatt er forpliktet til å følge. Det er disse «parameterne» femti vestlige politikere, inkludert to norske, nå fremhever som den eneste veien til fred i Midtøsten når de kritiserer president Trumps forslag til alternativ tostatsløsning som også tar hensyn til Israel legitime krav om sikkerhet og territorial integritet.

De såkalte «internasjonale parameterne» er et sett av dogmer for anti-israelsk politikk som i sin tid ble introdusert i FN av Sovjetunionen og de islamske statene, og som EU og Norge i dag har valgt å basere sin Midtøsten-politikk på.  Disse dogmene er også sentrale elementer i den famøse FN-resolusjon 2334 som president Obama unnlot å legge ned veto mot i julen 2016, som et siste spark til israelerne.

Disse “parameterne” sier kort fortalt at:

• Internasjonal fred og sikkerhet krever opprettelse av en palestinsk stat.
• Denne staten bør baseres på «grensene fra 4. juni 1967» som den eneste mulige løsningen på konkurrerende krav. FN har jurisdiksjon til å kreve overholdelse av disse «grensene.»
• Enhver handling fra Israels side som truer det resultatet, skal sees på som en overtredelse av folkeretten, og Israel er forpliktet til å samarbeide om dannelsen av Staten Palestina, basert på linjene fra 4. juni 1967, og
• Alle andre stater er ansvarlige for å sikre at Israel innfrir disse forpliktelsene.

Et femte sovjetisk-islamsk dogme fra den tiden som FN senere har forlatt etter press fra USA, var påstanden om at «sionisme er rasisme.»

Et springende punkt i denne politikken som har sine røtter i et langvarig sovjetisk-islamsk renkespill i FN, og som Norge støtter, er kravet om at Israel innenfor sine egne, internasjonalt anerkjente grenser skal være forpliktet til å opprette en fiendtlig palestinsk stat som med et pennestrøk opphever den freds- og grenseavtalen landet i 1994 inngikk med nabostaten Jordan.

Vi ser ingen grunn til å tro at det vil kunne oppstå fred i Midtøsten om Israel på denne måten gir avkall på de rettighetene landet har som selvstendig stat i henhold til FN-pakten og øvrig folkerett.  Det forholder seg helt omvendt.  Uansett hva utenriksministeren, NRKs Midtøsten-korrespondent og Flyktninghjelpen måtte ha av politiske vrangforestillinger om Israels legitime rettigheter på folkerettens grunn, vil det aldri kunne bli fred om landet må gi fra seg sine rettigheter til sikkerhet og eksistens som en uavhengig, suveren stat.

Målet for landets nye samlingsregjering når den nå markerer 100-årsminnet om det internasjonale samfunns anerkjennelse av det jødiske folks historiske grunnlag for retten til selvbestemmelse i sitt eget land, er å sikre at disse rettighetene holdes i hevd i kommende århundrer.  Ingen andre har mandat til å blande seg inn dette spørsmålet, og spesielt ikke EU som nå på ny opptrer direkte truende overfor den jødiske staten.