Den 18. november 2019 ble en ny merkedag for det jødiske folk. USA omgjorde sin tidligere offisielle påstand om at israelske bosettinger i Judea og Samaria var opprettet i strid med folkeretten. Det hadde riktignok også president Reagan gjort på 1980-tallet, men senere presidenter har valgt å bruke påstanden som et pressmiddel mot Israel.
Det var president Jimmy Carter som i 1978 lanserte USAs politikk hvor man mente at opprettelsen av israelske bosettinger i Judea og Samaria ikke var i pakt med folkeretten. Begrunnelsen, som ble utformet av et privat advokatfirma, bygget på en spesiell og tvilsom fortolkning av Artikkel 49-6 i Den fjerde Genève-konvensjon av 1949 om beskyttelse av sivile i krigstid. Denne mistolkningen har i ettertid av politiske grunner kommet til å bli offisiell politikk i de fleste medlemsland i FN, inkludert Norge, og man velger å overse at konvensjonen gjelder forholdet mellom stater.
Den aktuelle bestemmelsen lyder: «Okkupasjonsmakten kan ikke deportere eller flytte en del av sin egen sivilbefolkning til det område som den okkuperer.» Artikkel 49-6 var ment å skulle gjelde som forbud mot omfattende tvangsforflyttinger eller deportasjoner av folkegrupper, og ble formulert på bakgrunn av de store folkedeportasjonene som skjedde under den annen verdenskrig. Artikkel 49 dreier seg i sin helhet om tvangsforflyttinger, og ikke om frivillig bosetting av sivile.
Det er imidlertid også andre grunner til å anse at denne bestemmelsen er feilaktig anvendt på israelske bosettinger. Den internasjonale Røde Kors-komite, ICRC, som forvalter denne konvensjonen og hvis forståelse av dens bestemmelser er autoritativ, er helt klar på at bestemmelsen gjelder tvangsforflyttinger, noe som aldri har vært brukt for å opprette israelske bosettinger i Judea og Samaria. Derimot finner vi i Folkeforbundets Mandat for Palestina en bestemmelse i Artikkel 6 som sier følgende: «Administrasjonen for Palestina, idet den skal sikre at rettighetene og stillingen til andre deler av befolkningen ikke svekkes, skal lette jødisk innvandring under passende vilkår, og skal i samarbeid med den jødiske organisasjonen som er nevnt i Artikkel 4, oppmuntre til tett bosetting av jøder på land, inkludert statsland og utmark som ikke trengs til offentlige formål.» Dette gjaldt i hele Palestina, inkludert Judea og Samaria som i 19 år var ulovlig okkupert av Jordan, men som ble frigjort av Israel i 1967.
Dette dokumentet som i kraft av FN-paktens Artikkel 80 fremdeles er gjeldende folkerett, har Utenriksdepartementet store problemer med. I forsøk på å få politikken til å stemme med folkeretten har Utenriksdepartementet valgt å overse FN-pakten og erklære Folkeforbundets vedtak for utgått på dato. I brev til oss av 10. desember 2012, erklærte Utenriksdepartementet helt uriktig at «dette mandatet (1922) utgjorde deretter eit folkerettsleg bindande vedtak så lenge det varte, fram til 1948.»
FN-paktens Artikkel 80 sikrer imidlertid fremdeles at vedtaket i Folkeforbundet er bindende og at jøder dermed har samme rett til å bo i Judea og Samaria som arabere har. Dessuten må man ikke overse at Israel og den tidligere okkupasjonsmakten Jordan i 1994 inngikk freds- og grenseavtale som fastsetter den internasjonalt anerkjente grensen mellom de to land lik mandatområdets østgrense som følger Jordanelven og midten av Dødehavet. Judea og Samaria i likhet med Øst-Jerusalem, ligger derfor innenfor Israels internasjonalt anerkjente grense.
Vi forstår at Utenriksdepartementet har behov for å vri seg unna en avslørende feiltakelse, men å jukse på denne måten ved å lyve på bekostning av den jødiske staten og det jødiske folk er ikke akseptabelt. Vi har derfor fremdeles en forventning til norske myndigheter om at de på et passende tidspunkt gjør som USA og endrer det offisielle standpunktet ved offentlig å innrømme at: Opprettelse av israelske bosettinger i Judea og Samaria er ikke i strid med folkeretten. Det vil kunne gjenopprette troverdighet å innrømme at man har tatt feil, men vil politikere være tilbøyelige til å gjøre det?
Det er flere ting utenriksministeren bør se på med nye øyne i sin Midtøsten-politikk om hun skal bevare troverdighet. Vi har i mange år påpekt det problematiske ved at store bevilgninger av bistandsmidler til de palestinske selvstyremyndighetene ikke benyttes etter sitt formål. Det er et kjent og veldokumentert forhold at milliardbeløp av innsamlede pengemidler til selvstyremyndighetene videreformidles til terroristorganisasjoner hvor de finansierer terror mot den israelske sivilbefolkningen.
Det brukes fremdeles bistandsmidler til å finansiere palestinske skolebøker som forherliger vold og terror mot jøder. Dette er endog tatt opp på ny i Stortinget og Regjeringen svarer fremdeles unnvikende. Utenriksministeren sier at Norske myndigheter tar skarp avstand fra antisemittisme og hatefulle ytringer, men det synes ikke å nå frem til Ramallah. På dette området burde Regjeringen slå følge med sine nederlandske kolleger og stanse all bistand til PLO-regimet.
Utenriksministerens gjentatte begrunnelse for sin politikk er at hun vil støtte utviklingen av en tostatsløsning som hun tror vil være den eneste veien til fred i området. Vi ser ingen grunn til å tro det. Det var nettopp idéen om tostatsløsningen som for vel 20 år siden avsporet den fredsprosessen som var innledet med Oslo-avtalene. Oslo-avtalene sier ingenting om en tostatsløsning, men innledet en utvikling mot indre selvstyre for den Palestina-arabiske befolkningen i området. Det er den prosessen man bør forsøke å videreføre.
Det er ingenting i dag som tyder på at PLO-regimet til Mahmoud Abbas noen gang vil kunne oppfylle de internasjonale kravene til en statsdannelse og medlemskap i FN. De har ikke engang dette som et erklært mål. Deres opptatthet av en tostatsløsning er kun for å bruke dette som et pressmiddel for å utløse bistandsmidler fra land som Norge og EU. Hele deres politiske eksistensberettigelse hviler på erklæringer om å ødelegge den jødiske staten Israel, og det er dette Utenriksdepartementet bidrar til å finansiere og holde ved like. Vi ser frem til at noen i det politiske miljø griper fatt i dette og arbeider for en drastisk omlegging av norsk Midtøsten-politikk. Det bør ikke oppfattes som et problem at USAs utenriksminister går foran og viser vei også i dette spørsmålet. Han har nemlig helt rett hva folkeretten angår.
