Hele 52 år er gått siden en samlet arabisk verden organiserte seg for et endelig oppgjør med Israel hvor jødene skulle «kastes på havet» i «en utryddelseskrig og en skjellsettende massakre,» slik generalsekretæren i Den arabiske liga, Abdul Rahman Azzam, uttrykte det allerede i 1947.  Forsøket endte med at Israel frigjorde Judea, Samaria, Gaza og erobret Golan og Sinai i løpet av seks dager i juni 1967.

Etter nederlaget under Yom Kippur-krigen i 1973, hvor målet for araberne var at nye sovjetiske våpen skulle hjelpe dem med å gjenvinne æren, ble den politiske situasjonen kritisk for dem.  Av religiøse grunner har nemlig muslimer ikke adgang til å tape en krig og avstå territorium.  De fortsatte derfor krigen ved hjelp av økende bruk av terror, hovedsakelig utført gjennom organisasjoner tilknyttet PLO som var opprettet i 1964 på initiativ fra Den arabiske liga under medvirkning fra Sovjetunionen.  Den gang var det ikke noe annet «Palestina» å «frigjøre» enn Israel.

Palestina-arabisk terror, for en stor del utført av organisasjonen Fatah, ledet av Yasser Arafat, ble et særlig effektivt våpen da den rettet seg mot internasjonal flytrafikk og skapte krisestemning, særlig blant europeiske statsledere.  De var samtidig engasjert i å skape et bedret forhold til arabiske ledere som ikke lenge før selv var frigjort fra europeisk kolonivelde.  På det tidspunktet var Vesten fullstendig avhengig av stabil tilførsel av billig arabisk olje.

Frankrikes president Charles De Gaulle følte seg særlig presset av situasjonen etter 1967, og kom raskt på banen som redningsmann både for europeerne og araberne.  Som ledende stormakt blant EECs daværende 9 medlemsland inntok Frankrike derfor en kritisk holdning til den jødiske staten.  Hans etterfølger Georges Pompidou innledet forhandlinger med den arabiske verden gjennom Den arabiske liga under oljekrisen i 1973.  Denne kontakten utviklet seg raskt til Den euro-arabiske dialog, EAD.

Det politiske grunnlaget for det euro-arabiske samarbeidet ble formulert allerede under EECs toppmøte i Paris sommeren 1972, og ble konkretisert under toppmøter i EEC og Den arabiske liga høsten 1973.  Blant de arabiske kravene som EEC sluttet seg til var:

• At landene i Vest-Europa stanser sin militære og økonomiske støtte til Israel,
• At disse landenes embargo på eksport av våpen til de arabiske statene avsluttes, og
• Å sikre at det legges press på USA for å avslutte bistanden til fienden.

Kombinasjonen av terror og olje-embargo fra arabisk side var virkningsfull.  «Dialogen» materialiserte seg raskt gjennom omfattende programmer for økonomisk, politisk, sosialt og kulturelt samarbeid mellom den arabiske verden og EEC/EF, som etter hvert utviklet seg til Den europeiske union, EU.  Dette samarbeidet som i dag skjer under «Unionen for Middelhavet,» ofte kalt «Eurabia-samarbeidet,» er i dag svært omfattende, men omtales nesten ikke i norske medier til tross for at Norge gir betydelig økonomisk støtte til dette samarbeidet.

Et særtrekk ved Den euro-arabiske dialog og de internasjonale politiske toppmøter og parlamentariske prosessene den omfatter, er det fullstendige fraværet av omtale i mediene gjennom så mange år.  Dette er bemerkelsesverdig ettersom dette samarbeidet har vært intenst og i sterk grad har formet både europeisk og norsk politikk.  Vi kan ikke finne spor av noen politisk debatt i Norge som har dreiet seg om norsk tilslutning til EUs felles utenrikspolitikk eller til det arabisk-islamske flertallet i FN.  Et parti som Høyre har f.eks. ingen uttalt Midtøsten-politikk, til tross for at Regjeringen bruker milliardbeløp i regionen.  Dette viser tydelig hvor sensitivt dette spørsmålet er og hvor viktig det er å holde spørsmålet utenfor den offentlige debatten.

Når vi undersøker f.eks. norsk stemmegivning i FNs organer og finner at Norge, i likhet med EU-landene konsekvent gjennom flere tiår har avgitt stemme til støtte for et utall FN-resolusjoner initiert av medlemmer av Den arabiske liga eller Organisasjonen for islamsk samarbeid, finner vi ikke dette forholdet reflektert og debattert hverken i riksmediene eller i Stortinget.  Dette er åpenbart noe folket ikke skal legge seg bort i, og mediene er med på den politikken.  Det samme gjelder våre akademiske institusjoner som får midler til euro-arabiske prosjekter.

De spesielle prosedyrereglene i FN gjør at det bare er de land som stemmer for eller mot en resolusjon som skaper flertall og mindretall.  Man kan også stemme for eller imot om resolusjonen skal vedtas med simpelt eller 2/3 flertall.  Når Norge og EU-landene ofte velger å «avstå» fra å stemme, og bare USA og Israel stemmer imot, gir de som avstår i realiteten automatisk flertall til de mange Israel-fiendtlige resolusjonene fra araberstatenes side.  Vi mener at når man avstår fra å stemme imot åpenbart usanne anklager mot Israel, støtter man i realiteten løgnene.  Slik politikk over lang tid har en åpenbar antisemittisk slagside.  Men denne politikken i FN har aldri vært gjenstand for åpen demokratisk debatt i Norge.

Denne ettergivende «München«-politikken som Norge er med på, er ikke skapt i politisk bevisstløshet.  De få som har våget å omtale den i klartekst har opplevd hissige angrep fra den politiske venstresiden og islamist-miljøet i Norge.  Kraftigst har retorikken vært mot den egyptisk-fødte historikeren Gisèle Littman, kjent under psevdonymet Bat Ye’or.  Hun har viet mange år til dokumenteringen av de politiske prosessene som har pågått bak kulissene i EU, og har utgitt sine observasjoner i boken Eurabia: Den euro-arabiske aksen.  I norske medier fremstilles denne boken, som for en stor del består av sitater og referater fra europeiske offisielle dokumenter, som en «konspirasjonsteori.»  Man tør ikke innrømme at Bat Ye’or snakker sant.  Hun har forbrutt seg mot venstresidens imaginære taushetsløfte.

Det er for lengst «slått fast» i den norske debatten at det euro-arabiske samarbeidet ikke eksisterer.  Det fremstilles derfor som en konspirasjonsteori som brukes for å undergrave det flerkulturelle samfunnet og som gjør muslimene til «de nye jødene.»

Vi står tilbake med det faktum at Norsk Midtøsten-politikk «ligger fast» som utenriksministeren nylig uttalte det.  Den følger konsekvent signalene fra Brussel, vil vi tilføye.  Dette trenger ikke ytterligere bekreftelse enn Norges atferd i internasjonale fora som tar opp spørsmål fra Midtøsten.

Det er ennå enkelte som undres over at Norge, sammen med Saudi Arabia, Pakistan og Jemen i FN-organet Ecosoc forleden stemte for et arabisk resolusjonsforslag som anklager Israel alene for brudd på kvinners rettigheter.  Hvordan kunne det skje etter at Regjeringen på Krfs initiativ hadde besluttet å vise «en balansert holdning til Midtøsten-konflikten og gi et bidrag til dialog, forståelse og en fredelig utvikling i Midtøsten.»?  Og hvordan kan det ha seg at ingen i KrF eller andre partier synes dette er merkelig og inkonsekvent?

Svaret er at denne delen av norsk utenrikspolitikk «ligger fast.»  Da Norge lot seg assosiere med EF/EU gjennom EØS-avtalen, ble det ansett som fordelaktig at vi også sluttet oss politisk til «den euro-arabiske dialog» og alt hva den medfører av tilpasning og støtte til Den arabiske ligas konflikt med Israel.  Så lenge EU velger å opprettholde sin pro-arabiske politikk, kan vi derfor ikke vente noen endring i retning av balansert holdning, forståelse og fredelig utvikling i norsk Midtøsten-politikk.  Alle partiene på Stortinget aksepterer dette, men de snakker ikke om det.