Nyhetene er fremdeles sterkt preget av resultatet av det amerikanske presidentvalget i fjor. Det er som om man ikke for noen pris vil akseptere amerikanernes valg av Donald Trump som sin president. Vi har aldri tidligere opplevd noe liknende, hverken i USA eller i noe annet vestlig demokratisk styrt land. Det virker som om demokratiet er akseptabelt bare så lenge medienes foretrukne kandidat blir valgt. Mediene som øver betydelig innflytelse over folks preferanser er som kjent nesten uten unntak sterkt politisk venstreorienterte. De har gjennom lang tid vennet seg til at deres ”prognoser” og ”meningsmålinger” har tendens til å stemme godt overens med valget av de kandidatene de lager mest reklame for. Men i senere tid har denne trenden sviktet. I valg etter valg har meningsmålingene bommet. Folket synes ikke lenger å ville følge medienes bjellesauer. Det likner på folkeopprør mens mediene famler i blinde etter en forklaring.
Forklaringen er enklere enn hva man vil innrømme: Folk stoler ikke lenger på det de blir fortalt av politisk ensidige og partiske journalister. Velgerne har oppdaget at de holdes for narr av mediefolk som forsøker å manipulere demokratiet med filtrert informasjon, kampanjejournalistikk og rene ”fake news.”
Men det er ikke bare i politiske valg at tilliten til mediene svikter. Når det blir åpenbart at folk med infame metoder lures til å tro noe som ikke er sant, blir enhver tiltro til mediene borte, og interessen rettes mot politikere som protesterer mot denne tilstanden og som lover å representere sannheten og behovene til folk flest. Mediene er i det store og hele finansiert av offentlige midler og representerer derfor naturlig de elitene som underholder dem både økonomisk og politisk. Det er dette folk reagerer mot, og denne reaksjonen er demokratisk sunn. I en slik situasjon kan man si at medie- og politikerforakt er sunnhetstegn i smfunnet. Men klarer mediene selv å innse og innrømme at det er dette som er problemet deres? Nei, – det ser ikke slik ut.
I Sverige har man gjennom flere år hatt en synlig vekst av parallellsamfunn hvor innvandrere har tatt makten og etablert sin egen justis basert på tilhørighet i klaner og deres lokale militsgrupper slik tradisjonen er i de land de kommer fra. En by som Malmö er for lengst blitt ubeboelig for jøder og problemet sprer seg raskt i Göteborg og Stockholm hvor attentater og terrorhandlinger er blitt nærmest dagligdags.
Et iøynefallende trekk ved denne utviklingen er politikernes tendens til å bagatellisere, bortforklare og fortie det som skjer. Spesielt påfallende ble denne atferden da USAs president Trump forleden viste til Sverige som eksempel på økende terror og kriminalitet fra innvandrere. Sveriges tidligere konservative stats- og utenriksminister, Carl Bildt, gikk straks til motangrep og fikk følge av utenriksminister Wallström som engasjerte diplomatiet og mediene i kampen mot Trumps kritikk. Det svenske raseriet mot den amerikanske presidenten utviklet seg samtidig som gatekampene raste i Stockholms forsteder og svensk politi endog måtte løsne skudd for å få kontroll.
Hele opptrinnet var et skoleeksempel på hva islamsk terror gjør med et liberalt samfunn som mangler både innsikt, forståelse og erkjennelse av den innvandrerkulturen man har latt vokse frem i sin midte. Vi kan fortelle Sveriges myndigheter med det samme: Det kommer ikke til å bli bedre før svenske myndigheter setter seg til forhandlingsbordet og inngår en avtale med militsgruppene om å bli beskyttet mot betaling, slik koranen foreskriver. Alternativet er å sende dem ut av landet eller en ”tostatsløsning.”
I Norge er ikke utviklingen kommet helt til dette stadiet enda. Noe av forklaringen er at det muslimske miljøet fremdeles er sterkt dominert av et fåtall etablerte og offentlig støttede grupperinger som ennå har en viss kontroll. Men også i Norge har militsgruppene opprettet sine revir hvor de kontrollerer kriminaliteten, og vi ser ofte tegn på rivalisering og gatekamper. Et likhetstrekk mellom Sverige og Norge er at politikere og medier er raske til å slå ring om innvandrermiljøene med ulike støttetiltak når voldelige utslag av deres atferd ikke kan forties eller bortforklares.
Et ekstremt eksempel på ettergivende atferd overfor islamsk terrorisme har vi i det siste sett fra NRK som gjennom programmet Urix har lansert en politisk reklamekampanje hvor man forsøker å overbevise seerne om at islamsk terror er helt ubetydelig sammenliknet med andre farer samfunnet er utsatt for, så som trafikkulykker, resistente bakterier og politivold, og derfor knapt er noe særlig å bry seg om. Vi vet ikke hvilke overlegninger som er gjort av NRKs ansvarlige redaktør om behovet for dette programinnslaget til indirekte forsvar for terror. Man konstaterer at mens titusener dør av trafikkulykker og sykdom, er det bare et hundretalls mennesker som dør av terrorangrep. Terror er derfor ikke så mye å være redd for, forklarer Gry Blekastad Almås på vegne av NRK.
Vi har aldri før opplevd et slikt knefall for terrorismen i et vestlig land. Ikke engang i Sverige går man til en slik ytterlighet. Noen som har muligheten burde spørre NRKs ansvarlige redaktør Thor Gjermund Eriksen om han på samme måte også bagatelliserer det terrorangrepet som skjedde på Utøya, eller om det bare er islamsk terror vi nå skal slutte å være redde for? Hva sier våre justismyndigheter og politiet til at NRK nå oppfordrer folk til å ha et avslappet forhold til islamsk terror? Har også PST tatt et hvileskjær i sin leting etter terrorister?
Vi forstår at NRKs reklamekampanje som har vært sendt daglig i beste sendetid kanskje først og fremst er ment å skulle fyre opp under et mishag mot USA og dets nye politiske ledelse. Som politisk virkemiddel er imidlertid denne formen for agitasjon i mediene helt forkastelig. Programinnslaget til Urix er villedende og nedverdigende overfor terrorens ofre. Det mangler journalistisk etos.
Dersom NRK mener at de 77 som ble drept den 22. juli 2011 er en bagatell sammenliknet med de tusener som årlig dør i ulykker, er det oppsiktsvekkende. Men det er også et talende eksempel på hvor langt mediene i dag er rede til å gå og hvilke midler de er villige til å ta i bruk for å utøve en politisk makt de ikke er valgt til av folket. Det gjelder også deres vedvarende kampanjejournalistikk for å ramme omdømmet til USAs nyvalgte president.
