NRK og andre medier er blitt opptatt av sin egen troverdighet.  Ikke slik å forstå at de tviler på den, eller setter spørsmålstegn ved noe av det de kringkaster, – nei opptattheten retter seg mot de mange som i det siste har gitt uttrykk for tvil på medienes troverdighet.

  Vi befinner oss selv midt i det segmentet av befolkningen.  Vi har for lengst markert vår 15-årsdag som høylydt skeptiker til NRKs og andre norske riksmediers troverdighet.  Det er minst så lenge siden vi sluttet å feste lit til stort annet enn værmeldingen.

Langvarige studier av norske mediers ”nyheter” og ”reportasjer” fra Midtøsten hvor vi har mange alternative informasjonskilder, har styrket vår skepsis.
I programmet Debatten 9. mars forsøkte NRK å gi et bilde av sitt eget og andre mediers grunnlag for tillit.  Man lyktes bare så måtelig.

Det første de store riksmediene glemmer å nevne når de forteller om bred oppslutning og tillit fra folk flest, er at det store flertall av mennesker i dette landet fremdeles ikke har andre kilder til informasjon enn disse mediene.  De mangler alternative informasjonskilder for å kunne ha en kritisk oppfatning av det de blir belært gjennom NRKs journalistiske filter.

I verdenssammenheng er Norge et bittelite språkområde som er dominert av et fåtall medier som alle formidler de meldingene de daglig mottar fra NTB.  Men NTB blir aldri utfordret i offentlige debatter til tross for deres medansvar for bortfallet av troverdighet.

Noe som har fått denne debatten til å blomstre i senere tid er hverken Donald Trumps mediekritikk eller flommen av falske nyheter som florerer både i sosiale og sosialistiske medier, men det faktum at en voksende andel av folk flest er i ferd med å få tilgang til sann informasjon fra andre kilder enn de norske riksmediene.

NRK-Debattens forsøk på å konfrontere mediekritikere med ytterliggående venstrepopulistisk agitasjon fra en Dagblad-journalist illustrerer, i likhet med VG-redaktørens forsvar for medienes stemplingsteknikk, at kritikken mot dem har truffet blink.

Det stemmer at mediene har en politisk agenda som går langt ut over det å gi samfunnet sann og objektiv informasjon bygget på fakta.  Men redaktørene vil ikke innrømme det.  Man skal ikke ha studert mye politisk idéhistorie for å oppdage at en god del av medienes virksomhet har sin rot i det marxistiske slagordet om at

”filosofene har anstrengt seg for å forstå verden, – hva det gjelder er å forandre den.”

Mediene skiller ikke tydelig mellom rollene som rapportører og kommentatorer.  Analysen får karakter av politisk reklame og deltakelse i valgkamp.

Oppfatningen blant folk og påvisningen av at journalister er politisk venstreorienterte og aktivt formidler slike holdninger er derfor ingen overdrivelse.  Når redaktører vegrer seg mot å innse slike feil, forsterker de sitt eget problem.

Medienes trang til å utnytte folks godtroende passivitet til å høste politisk aktivistprofitt synes mer enn åpenbar, men redaktørene forsvarer sine valg og klager på bortfall av lesere og svekket økonomi uten å ville innrømme at de selv har en nøkkel til suksess dersom de satser på å fortelle sannhet som angår mennesker i stedet for å underholde sine klienter med skandalejournalistikk og tendensiøse politiske analyser.

Folk oppdager i økende grad at de blir lurt av medier til å tro noe som ikke er sant og de reagerer med å vende dem ryggen.  Mediene har seg selv å takke.
Dette er i og for seg ikke et samfunnsproblem, – det er et sunnhetstegn.  Et samfunnsproblem får vi når vi ikke lenger har journalistisk grunnsolide medier som folk kan stole på.

Det er mediene som må ta selvkritikk.  De må slutte med å stemple annerledes tenkende som ”omstridte og kontroversielle populister og fundamentalister” slik vi daglig får høre fra den kanten.  Det er de selv som er blitt de mest typiske eksempler på slike karakteristika.

Vi har snakket og skrevet om disse problemene i mange år fordi vi merker konsekvenser av ubalanserte, filtrerte og direkte usanne nyheter og mediereportasjer nærmest daglig.  Verst har det vært i omtalen av konfliktene i Midtøsten hvor skillet mellom ensidige og direkte falske nyheter nærmest har vært utvisket i mange år.

Årsaken til dette har ikke bare ligget hos pressen.  Våre politiske fagmyndigheter og spesielt Utenriksdepartementet må ta en stor del av ansvaret for at norsk opinion har fått innarbeidet oppfatninger om konfliktene i Midtøsten som er påviselig feilaktige.  Vi har i skrift og tale dokumentert og gjort oppmerksom på slike forhold, men feilene lar seg ikke rette, antakelig av hensyn til mulige politiske konsekvenser av å ha feilinformert Stortinget over mange år.

Ingen ”gravejournalister” tør ta tak i slike problemstillinger og årsaken er åpenbart politisk.
Det holder ikke at redaktører kan henvise til at det har stått ett eller annet om saken en eller annen gang.  Det som er typisk for de pressestøttede riksmediene er at de så tydelig opptrer politisk korrekt overfor bevilgende myndigheter og tenderer til å utelate fra den offentlige debatten alvorlige tema som burde har vært fremhevet og i stedet fokuserer på mer marginale problemer.

Man forholder seg ikke objektivt til problemene omkring innvandring og fremmedkulturelle konflikter i samfunnet når man gjemmer dem bort og bagatelliserer i stedet for å konfrontere de ansvarlige med fakta og sannhet.