Vi skrev nylig om den gamle antisemittismen med karikaturer og sterkt stereotypisk fremstilling av jøder, som tross at det er nye tider etter at Europa til de grader viste sitt sanne jeg i sin iver etter å tilrettelegge for nazistene under krigen og for å gå jødefolkets bødler til hånde og derfor burde skamme seg dypt og grundig, slett ikke var død. Den lever i beste velgående, viser det seg. Midt i ett av de landene i verden som ønsker aller mest å fremstå som god og tolerant, dukker det opp tegninger av deg gode gamle slaget. Jøden har typiske religiøse kjennetegn, og man mishandler og lemlester barn i religionens navn. Akkurat som i Sions Vises Protokoller.
Man skulle ikke tro det var mulig i dagens opplyste samfunn. Men det er mulig i det samme samfunnet å føre en hel verden bak lyset med grov historieforfalskning, og man får presumtivt intelligente mennesker til å kjøpe et politisk narrativ, en eventyrfortelling om at jødenes hellige steder er muslimske. FNs egne ansatte poserer villig vekk med historier som forteller at Israel ikke finnes. Så hvorfor kan ikke enhver løgn fremstilles som sann? Det kan virke som om alt svelges. Enhver historie som går imot det vi alle vet,
Når seks millioner europeiske jøder utryddes, setter det spor. Det blir uendelige lidelser, ikke bare for dem som ble drept; slaktet, skutt, gasset, sultet i hjel, slått til døde, pint i hjel under alskens ondskapsfulle medisinske eksperimenter, men for deres nærmeste som overlevde, de som unnslapp, eller de som tilfeldigvis ikke var jøder, men var glad i noen som var.
Men også på den andre siden setter ondskap dype arr. Man bidrar ikke til slakting av levende mennesker uten å gå over terskler i livet. Nyere forskning viser også at langt flere enn tidligere antatt har visst om grusomhetene – og medvirket til dem.
Kanskje det er denne samvittigheten, dette som gnager og ikke lar en få fred i sjelen, som får disse grusomme utslagene av hat til å dukke opp igjen? Den kollektive samvittigheten, fordi man aldri har tatt noe skikkelig oppgjør med jødehatet, må stilles med noe. Menneskenaturen har man aldri funnet helt ut av. Selv med all den kunnskap man mener seg å ha i dag, er det en gåte hvordan mennesker lever med slike grusomme synder på samvittigheten, og hvordan de fortrenger det.
Holocaustfornektelse er en del av dette bildet. I Jerusalem var det nylig en konferanse, the Global Forum for Combating Anti-Semitism. Her kunne dr. Mario Silva fortelle at denne spesielle formen for antisemittisme er høyst levende og virksom. Dr. Silva er i styret og er ekspert på området.
Han pekte på regimer som Iran, hvor presidenten går offentlig ut med disse horrible påstandene, men ikke bare i den islamske republikken er dette et problem. Palestinernes leder, sjef for de palestinske selvstyremyndighetene, Mahmoud Abbas, som ofte her i Vest blir kalt «fredspartner,» har benektet Holocaust.
I sin doktoravhandling hevdet Abbas at sionistbevegelsen samarbeidet med nazistene for å utryddet det jødiske folk, mot en avtale om overføring for Jewish Agency. Dette skulle sikre eiendelene til titusener av jøder som skulle reise fra Tyskland til Israel. Han beskyldte også sionistbevegelsen for å fuske med tallene og få det til å se verre ut enn det var, forteller IsraelNationalNews.com.
«Dette er saker som Israels regjering må forholde seg til hele tiden, at flere av naboene benekter at Holocaust fant sted,» sa dr. Silva.
Han la til at Holocaustfornektelse kommer i mange former, fra minimering, trivialisering og at man sammenligner det med andre folkemord og hevder at «Holocaust ikke var så ille.»
