Irland har hatt et rykte på seg for å være ynglested for anti-israelsk aktivisme. Dette sier Irlands eneste minister med jødisk bakgrunn, Alan Shatter.
Shatter er justis- likestillings- og forsvarsminister i Irland, og har vært Israels mest frimodige forsvarere i landet. Han mener at offentlighetens uvilje og fiendtlighet nå i løpet av de siste årene gradvis har blitt erstattet med en mer pragmatisk realisme. Israels venner har derfor nå muligens grunn til optimisme og håp, i stedet for desperasjon og fortvilelse.
Det jødiske samfunnet har også økt noe i antall, for første gang på årtier. Dublin har en mengde høyteknologibedrifter, og unge familier og unge mennesker har i det siste flyttet hit fra utlandet.
De siste to årene har propalestinske organisasjoner rådet grunnen, og med overdrevne og ensidige solidaritetskampanjer for Palestina-araberne, har de vært med å skape en fiendtlig innstilling til Israel blant folk.
Men Shatter sier dette nå har endret seg. Folk har begynt å skjønne at den vanskelige konflikten mellom Israel og Palestina-araberne er nokså kompleks, og at man ikke kan løse den ved boikotter eller protestdemonstrasjoner.
«Det er fremdeles en liten gruppe aktivister som overdriver, og demonstrerer så ofte de kan. Men de gjenspeiler ikke de holdninger folk flest har», sier ministeren. «Det er ingen utbredt anti-israelsk holdning blant folk flest. Menneskene i Dublin lever sine egne liv, de tilbringer ikke tiden sin med å tenke på Israel eller palestinerne.»
Shatter skal til Midtøsten mot slutten av uken. Han skal besøke irske tropper som tjener i FN-styrken i det sørlige Libanon, og etterpå skal han til Israel for å møte sin israelske kollega, justisminister Tzipi Livni. Han skal også ha samtaler med palestinske ledere.
«Det er ting med den israelske regjerings handlinger hvor kritikk er berettiget,» sier Shatter. «Men på samme måte er det kritikkverdige forhold også hos palestinerne.» «Den irske regjeringens holdning er at vi skulle ønske å se en signifikant fredsprosess i arbeid, med et konstruktivt engasjement mellom Israel og det palestinske selvstyret.»
Shatters jødiske bakgrunn og hans støtte til Israel, samt hans sosiale reformer i landet, har gjort ham til skyteskive for en mengde antisemittiske angrep. I april i fjor ble det lagt ut en film på Youtube som anklaget 62-åringen for å være en «jødisk statsrøver» som «ødelegger Irland.» Shatter ser på det meste av dette som en del av «pakken» ved å være minister, men innrømmer at en del av angrepene er over hva man skulle forvente, og upassende.
Irland har i øyeblikket presidentskapet i Europarådet, og Shatter akter å bruke muligheten til å gjøre noe med den økende antisemittismen. Angrepene på ham og andre, er ifølge ham en «utvendig manifestasjon av noe som finnes under overflaten, og som noe må gjøres med.»
En israelsk toppdiplomat i Dublin gir Shatter støtte i at offentligheten er i ferd med å skifte mening. I fjor måtte den irske folkemusikk-gruppen Dervish avlyse sin opptreden i Israel som følge av en anti-israelsk kampanje. Men nå tenker folk at «nok er nok» – det har vært nok hat, nok av å gå med saueflokken. Folk har begynt å se løgnene til de anti-israelske organisasjonene, og hvordan de oppfører seg. Folk så hatefulle mailer, og hørte truslene som Dervish fikk. Kampanjen mot Dervish har slått kraftig tilbake på aksjonistene selv.
Den irske filmmakeren Nicky Larvin sjokkerte folk i juni i fjor da han, etter en reise i Midtøsten, kom tilbake med en balansert dokumentar om konflikten. Arbeidet hans, som var sponset av det irske rådet for kunst, avstedkom en rasende protest fra aktivister som mente han «unnskyldte israelsk apartheid.»
[pullquote]Folk som hadde vært i Israel og så den aktuelle situasjonen, kom tilbake med nytt syn på konflikten.[/pullquote]Men som diplomaten sa: folk har begynt å tenke igjen etter dokumentaren. «Folk som hadde vært i Israel og så den aktuelle situasjonen, kom tilbake med nytt syn på konflikten – folk som Nicky. De kom tilbake med en ny oppfatning, og sa de hadde blitt «ført bak lyset.» Den tause majoritet begynte plutselig å heve stemmen for å støtte Israel.»
Shatter var også positiv til fremtiden for jødene i Irland. Avfolkningen blant jøder i Irland de siste tiårene har langsomt snudd. I 70- og 80-årene var det rundt 4500 jøder i byen, men ved årtusenskiftet var det bare rundt 1200 jøder tilbake. Mange unge emigrerte fordi de ville ha kontakt med større jødiske samfunn rundt om i verden.
Men nå vokser antallet igjen, som en følge av amerikanske og multinasjonale teknologifirmaer og farmasøytisk industri. Tall fra det jødiske samfunnet viser at 30 prosent av jødene i Irland har flyttet dit etter år 2000, hovedsakelig fra Frankrike, Canada og Israel. De siste fem år har det kommet minst 50 nye personer, og den jødiske befolkningen i byen teller nå 1986 personer.
De unge innflytterne kommer av økonomiske grunner. De er unge mennesker med god utdannelse og arbeidserfaring, og de jobber med teknologi i firmaer som Facebook, Google og PayPal. En ung familie kom fordi mannen i familien har ansvaret for en filminnspilling i byen, og flere av de som kommer, er lærere.
For første gang på generasjoner vokser det irske jødiske samfunnet, og de nye innflytterne gir de innfødte utfordringer de ikke har hatt på lenge, i og med et samfunn som trives, og ikke lenger dør ut.
The JC.com
De første jødene kom til Irland i 1079. De ble sendt tilbake over havet, antagelig kom de som handelsreisende fra Normandie. I 1232 var det sannsynligvis et jødisk samfunn i landet, for det meste rundt Dublin. Et edikt som ble ustedt i 1290 ga alle jøder ordre om å forlate det engelske området, men det skal ha vært relativt enkelt å omgå dette ved å forflytte seg litt til de galliske områdene som England ikke kontrollerte.
På slutten av det femtende århundre kom en del jøder fra Portugal, hvor de hadde blitt utvist (1496.) De bosatte seg på Irlands sørkyst. En av disse, William Annyas, ble valgt til borgermester i Youghal i York i 1555, og Francis Annyas ble tre ganger valgt som som borgermester i samme by, i 1569, 1576 og 1581.
Irlands første synagoge ble bygd i nærheten av Dublin i 1660, og den første jødiske gravplassen ble grunnlagt tidlig i det attende århundre i Fairview ved Dublin, hvor det var et lite jødisk samfunn.
Sent i 1940-årene var antallet jøder i Irland kommet opp i 5500, men da staten Israel ble skapt i 1948, flyttet mange jøder dit av ideologiske og religiøse årsaker. Siden den gang har også mange jøder blitt assimilert og mistet sitt jødiske særpreg, ikke minst som en følge av konvertering til katolisisme ved ekteskapsinngåelse. I tillegg til emigreringen til Israel, har også mange jøder i årtiene etter krigen emigrert til USA og England, hovedsakelig av økonomiske årsaker.
Den irske konstitusjonen fra 1937 ga spesifikk beskyttelse til jødene. Éamon de Valera, som var president i landet flere ganger, og som ledet arbeidet med å gi landet en konstitusjon, mente dette var helt nødvendig, sett på bakgrunn av den behandling jødene fikk ellers i Europa på denne tiden. De Valera overkjørte sitt eget justisdepartement to ganger i årene etter krigen, da dette viste uvilje til å ta imot jødiske flyktninger etter Holocaust, og også fra kommunismen. Det er plantet en minnelund til ære for de Valera i Israel, nær Nasareth, til minne om «hans konsistente støtte» til de irske jødene.
Nazistenes folkemord på jødene fikk liten innvirkning på jødene i Irland, selv om de fire tusen jødene i landet sto på listen som ble laget under Wannsee-konferansen. Man kjenner til kun to irske jøder som ble drept under Holocaust, Esther Steinberg og hennes lille sønn.
En komite organiserte Kindertranport under Den annen verdenskrig. Rundt ti tusen barn mellom 3 og 17 år, fra Tyskland, Østerrike og Tsjekkoslovakia uten følge, fikk komme inn i Storbritannia uten visum. Noen av disse ble sendt til Nord-Irland, hvor de bodde hos fosterforeldre, andre fikk være i Millisle Flyktningeleir, hvor de ble tatt vare på til 1948, da leiren stengte.
Det finnes i øyeblikket fire synagoger i Irland: tre i Dublin og en i Cork. I Nord-Irland er det en i Belfast.
Fra Wikipedia
