I ly av mediadekningen av det barnslige, men like fullt livsfarlige spetakkelet rundt filmen som kritiserer Muhammed, skjer det en opptrapping i landene rundt Israel.
Nær sagt som vanlig, finner ikke NRK eller de store avisene dette viktig nok til å publisere. Ikke desto mindre er dette svært alvorlige hendelser.
Iran sender militært personell og utstyr til Syria. Dette skjer med sivile, ikke militære fly, og de kan derfor fly over irakisk luftrom.
Det var amerikansk etterretning som opplyste dette tidlig torsdag morgen.
Iran forklarer troppeforflytningene med sitt engasjement i den hele tiden eskalerende krigen i Syria, noe som kan ekspandere også til å omfatte Libanon ved hjelp av de syrisk-iransk allierte Hizbollah. Som vanlig står FN tafatt og lar dette skje.
Men Iran har også andre hensikter. Søndag 16. september sa sjefen for Revolusjonsbrigadene, general Ali Jafari, at Al Qoods-brigadene var tilstede og var operasjonelt klare både i Syria og i Libanon.
Det kom overhodet ingen kommentarer på dette, verken fra USA eller fra den israelske regjering. Heller ikke fra forsvaret.
Ikke desto mindre viser dette trekket klart, skriver DEBKAfile, at Iran slett ikke akter å sitte og vente på at atomanleggene deres skal bli angrepet av Israel, så de kan straffe dem. Men de gjør seg klare for en krig der de kommer Israel i forkjøpet.
Fremdeles er det stille fra den israelske statsministeren, og forsvarsminister Ehud Barak kommenterer heller ikke hendelsene. Enhver annen nasjon hadde sett troppeforflytningene som en klar casus belli – hendelser som gir grunnlag for krig.
Opprustingen fra Irans side må derimot ha blant annet vært den utløsende faktor for at Israel onsdag helt overraskende igangsatte en militærøvelse som omfattet store styrker. I tillegg til den generelle ustabiliteten i Syria, med frykten for at kjemiske våpen skal komme på Hizbollahs hender.
Militære talsmenn forsikret om at øvelsen hadde vært planlagt lenge, og «ikke måtte ses i sammenheng med aktuelle hendelser», men var en øvelse for å teste beredskapen. Flere bilder her…
DEBKAfiles militære kilder siteres derimot på at under de rådende forhold kan man ikke se på en militærøvelse langs denne grensen som noe «rutinesak.» Spesielt ikke en øvelse av denne størrelsen.
IDFs stabssjef, general Benny Gantz er kjent for sin tilbøyelighet til å uttrykke seg symbolsk for å omgå taushetsplikten for å få uttrykt det han vil. Under israelsk nyttår sist helg fikk de militære korrespondentene en liten gave av ham: en hebraisk utgave av den amerikanske forfatteren Richard David Bachs «Det finnes ikke noe sted som er langt borte.»
Boken var en klar melding til Iran, og til de tvilende «Thomas»er i Israel, at IDF er fullstendig i stand til å foreta et angrep mot Irans kjernefysiske program, og fullføre enhver operasjon langt fra egne kyster.
Han engasjerte en general fra reservestyrkene, Nati Sharoni, sjef for det israleske artilleriet under Yom Kippur-krigen i 1973, som rådgiver og observatør. Dette ses på som en klar advarsel til Iran og Syria at de vil ta seg vann over hodet om de tror de kan ta Israel på sengen, som det skjedde i Yom Kippur-krigen. Israel holdt nesten på å mislykkes med å forsvare seg den gangen, men lykken snudde seg, og Egypt fikk unngjelde kraftig.
