Mens Morgenbladet i utgave 26 (3-9. august) i en artikkel slipper til Israels påtroppende ambassadør i Norge, druseren og muslimen Naim Araidi, skriver de i den påfølgende artikkelen et historisk resymé som er så gjennomsyret av negative holdninger at det vekker motvilje bare å lese det.
PUNKTUM, SIER WAAGE
«Ekspertene» som får slippe til er professor i historie ved Universitetet i Oslo, Hilde Henriksen Waage, man siterer forhenværende statsminister Kåre Willoch, som etter at han gikk av som statsminister, har blitt en heftig Israel-kritiker, etter vår mening langt over grensen for det saklige, og Cecilie Hellestveit, forsker ved ILPI.
Spesielt Waage ytrer seg i en tone som vi oppfatter som unødvendig negativ, og som det er vanlig å gjøre for Israels fiender, utelater man fakta som kan forrykke bildet man ønsker å skape. Et eksempel er den uforsonlige tonen når hun beskriver Oslo-avtalen:
Waage har forsket på Oslo-prosessen. Hun mener Norge strakk seg altfor langt i Israels retning, fordi forhandlerne av hensyn til Norges omdømme hadde et sterkt ønske om å få til en avtale. – Norge ville sikre en avtale slik Israel ville ha den. Punktum, sier Waage.
Sterke meninger. Waage VET. Det er svært tvilsomt at Norge som mekler ville fått i havn en avtale om dette stemte. Og ikke ett ord om uforsonligheten på den andre siden, ikke ett ord om Israels konkrete behov for sikkerhet og forsvarsbare grenser.
SYKEHUS OPERASJONSENTRAL FOR TERRORISTER
Morgenbladet fortsetter sin historiekavalkade, og etter beskrivelsen av Oslo-forhandlingene er det Gaza-krigen. Her heter det «i 2007 innfører Israel en blokade på Gazastripen som raskt fører til en humanitær krise.» Ingen ting om at blokaden ikke hindrer humanitære varer å bli sendt over land. Ingen ting om at Israel er en av de største bidragsyterne til velferden i Gaza i så måte. Ikke ett ord om at det ikke lenger var noen humanitær krise i 2008-09 da Israel invaderte Gaza. De to norske selektive øynene i Gaza, Mads Gilbert og Erik Fosse, hadde som vi vet slett ikke noen interesse om å informere omverdenen om at sykehuset de klaget på ble angrepet av Israel, samtidig var kommandosentral for Hamas. Som om ikke det hadde noen betydning.
Vi aner den fiendtlige tonen. Grusomheter? Tror noen at krig er en mekanisk, steril operasjon der man utelukkende ødelegger militære installasjoner for hverandre? Operasjon Cast Lead var en nøye gjennomtenkt militær operasjon som ble iverksatt for å få en slutt på de stadige angrepene fra Gaza, blant annet titusener av raketter som ble skutt mot befolkede sivile områder i Israel, fra tett befolkede områder i Gaza. Og det ble iverksatt etter at andre alternativer hadde blitt prøvd. Det sier seg selv at slikt medfører grusomheter. Men hvem har skylden – den som angriper, eller den som forsvarer sine sivile?
Krigen fortsetter i januar 2009. De to norske legene Mads Gilbert og Erik Fosse, som jobber på Gazastripen, forteller om grusomhetene i beste sendetid. Krigen utløser store protester i Oslos gater. Radikal ungdom demonstrerer utenfor den israelske ambassaden, kaster stein og skyter nyttårsraketter mot politiet.
VIL IKKE VÆRE ISRAEL-VENN
Så Cecilie Hellestveit. Hun har blitt sitert, også her. Vi vet ikke hva hun konkret tenker på, men hun gjør det klinkende klart at Israel-venn, det vil hun ikke være:
– Det er tungt å stå og si at man må se ting mer nyansert, og så med en gang bli plassert i en bås. «Å ja, så nå er du blitt Israel-venn!» Så begynner flankemiljøene å røre på seg, og så får man masse kjipe e-poster og tekstmeldinger. Og så blir man tatt til inntekt for ting man absolutt ikke vil bli tatt til inntekt for.
ISRAEL – ET FYRTÅRN I EN VERDEN AV VANVIDD
Å bli tatt til inntekt for meninger man ikke har, er ikke en god følelse. Men at man så åpent tar avstand fra vennskap med regionens eneste demokrati, den ledende økonomien i denne delen av verden, til tross for landets unge alder, alle Nobelprisvinnerne, teknologien, og ikke minst det moralske og etiske kompass jødene representerer, med en mange tusen år gammel religion, som blant annet er opphavet til kristendommen, er noe drøyt.
Var man en seriøs forsker, skulle det ikke være så vanskelig å erkjenne det vi alle ser med det blotte øye, nemlig at Israel er et fyrtårn midt i en vanvittig del av verden, full av hat, stammekriger på middelaldernivå, drap og opptøyer.
Vi er i alle fall Israel-venner.
Morgenbladet: Et anstrengt vennskap (ikke på nett). Av Anders B. Bisgaard.
Norge var Israels beste venn. Det er lenge siden. Her er historien om et splittelsens spørsmål i norsk utenrikspolitikk gjennom 64 år.
