Shabbat Shalom alle sammen,
Denne uken kunngjorde Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet at Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) har fått i oppdrag å utvikle et opplæringstilbud om antisemittisme og rasisme for skolen. Tiltaket skal være et samarbeid mellom HL-senteret, Det europeiske Wergeland-senteret og Institutt for lærerutdanning og skoleforskning ved Universitetet i Oslo (ILS). Det er satt av 6 millioner kroner til oppdraget, som strekker seg over 3 år. Slike tiltak er alltid kjærkomne og kan bidra til noe positivt i forebyggende arbeid gjennom skoleverket. Vi er glade over at HL-senteret skal gi lærerne opplæring om jødehatet, ‒ det kan kanskje bidra til å redusere mobbingen av jødiske skolebarn.
Men hvem skal ta for seg opplæringen av politikere og journalister? Vi forstår bakgrunnen for at Regjeringen vegrer seg for å rette søkelyset mot årsakene og kildene til de norske utslagene av antisemittisme. Vi er nemlig, etter mange års observasjon av fenomenet, blitt helt sikre på at det norske jødehatet i all hovedsak kommer ovenfra i samfunnet og formidles ned til grasrota gjennom våre massemedier.
Før man åpent og ærlig sier seg villig til å identifisere jødehatets årsaker og kilder, kan slik kosmetisk manøvrering, som å skylde på lærerne, bare føre til at dette problemet fortsetter med å føre skam over landet. Vi har derfor skrevet et brev til Stortinget og foreslått at man utber seg en stortingsmelding fra Regjeringen om årsaker og kilder til jødehatet i Norge. Det ville kunne være til hjelp dersom man faktisk ønsker å få slutt på uvesenet.
Fortsatt god helg med håp om noen soldager.
Fra oss i SMA-redaksjonen.
**********
Iransk antisemittisme i FN-regi
Årets FN-konferanse om bekjempelse av narkotika ble nylig avholdt i Teheran. Det første som skaper undring er valget av åsted for denne ellers så viktige konferansen. Å beskytte menneskeheten mot narkotika-ondet er en av forutsetningene for å sikre folk et verdig liv i pakt med de menneskerettighetene som skal være en ledesnor for alt hva FN foretar seg.
Blant de ting som i dag kjennetegner det regimet som var vertskap for denne FN-konferansen, er en total forakt for alt det som FNs Menneskerettighetserklæring står for. Iran er et av Sentral-Asias viktige transittland for internasjonal narkotikahandel. At dette landet henretter mennesker ved hjelp av steining, dømmer mennesker til døden fordi de er kristne eller homofile, fornekter Holocaust, truer Israel med krig og utvikler atomvåpen mens store deler av det iranske folk lever i dypeste fattigdom, er velkjente trekk ved det iranske regimet, som også ledelsen i FN er klar over. Kort sagt er Iran et land med et regime som står for akkurat det motsatte av hva vestlig sivilisasjon har bygget på i tusen år.
Konferansen ble, som man kunne forvente, brukt av det iranske regimet til å sette enda en ny rekord i spredningen av giftig jødehat i en form som vi trodde ikke var mulig i vår tid. Irans visepresident, Mohammad Reza Rahimi, som hilste FN-konferansen på vegne av vertskapet, benyttet konferansen til å peke ut årsaken og fordele skylden for verdens narkotikaproblem: Ifølge visepresident Rahimi ligger årsaken til verdens elendighet i jødedommen. Talmud, slik han leser den, «sier» at jødene er en overlegen rase, at sionister gir gynekologer ordre om å drepe fargede barn. Han mener at det var jøder som startet bolsjevikrevolusjonen i 1917, og hevder som bevis for dette at ingen jøder ble drept i det opprøret. Ifølge den iranske visepresidenten lærer Talmud at ”alle som er imot jødene må ødelegges.” Han fortalte deltakerne på konferansen at “sionistene har full kontroll over den illegale narkotikahandelen,” og at ”den islamske republikken Iran vil belønne enhver som gjennom undersøkelse klarer å finne en eneste sionist som er avhengig av narkotika. De eksisterer ikke. Og dette er bevis på deres engasjement i narkotikahandelen.”
Det faktum at FNs representanter og de vestlige delegatene på konferansen ikke ga noen reaksjon på talen, men lydig overhørte de iranske antijødiske tiradene, har for det iranske regimet og andre islamske deltakere en viktig legitimiseringsverdi, ikke bare til de falske og absurde anklagene i talen, men også til det iranske ayatollah-regimet hvis president Mahmoud Ahmadinejad fornekter Holocaust og snakker om å utslette Israel. Det er ingen forskjell mellom vrangforestillingene til de iranske lederne. Hver dag kommer det slike absurditeter fra dette regimet, og med tiden er de ved hjelp av sin egen ”logikk” blitt overbevist om at de har rett: Det er jo ingen som motsier dem.
I Norge fikk dette tilfellet av FN-sponset jødehat svært lite oppmerksomhet. Det lille man kunne lese om saken er stort sett den anonymiserte NTB-versjonen hvor man også denne benytter anledningen til å sidestille Israel med et av verdens mest kriminelle regimer. Det er det ikke første gang vi ser i norske medier.
Det virker som om verdenssamfunnet ennå ikke har fattet alvoret i den faren det iranske regimet utgjør, ikke bare for det jødiske folk, men for oss alle. Man kan ikke lenger avfeie problemet ved å anse regimets presteskap som en gjeng av galninger. Vi har både ferske og historiske eksempler på at sinnssyk ideologi settes ut i livet når man bare har makt og midler til å gjøre det. Det er ingen grunn til å tvile på at de iranske lederne mener alvor. De tror fullt og fast på det de sier. Deres jødehat er for dem et sakrament, noe som kan være vanskelig for oss i Vesten å innse. Men innser vi det ikke i tide, vil vi alle kunne bli rammet.
Gang på gang tøyer det iranske regimet grensene på hva de våger å si offentlig, og gang på gang ser vi at verdenssamfunnet velger å tåle det og gir etter. Daglig oppfordring om å utrydde jødene og Israel med slike begrunnelser vi fikk fra den iranske visepresidenten, gir oss et innblikk i den bisarre stemningen som rår innenfor det iranske regimet, hvor en økonomisk katastrofe som regimet selv har brakt dette landet opp i, ikke er mindre enn det vi kan se i den arabiske verden. De voldsomme utfallene mot Israel og jødene vi nå opplever fra hele den islamske verden er klassiske symptomer på alvorlige indre problemer.
Det som kanskje er mest skremmende i denne situasjonen, er å se hvordan våre egne medier bygger opp under disse antisemittiske regimene ved å fortie hva som foregår fordi de ikke forstår det, og i stedet lar oss tro at Midtøsten opplever en demokratisk revolusjon og frigjøringsprosess. Det er det motsatte som skjer, og det blir stadig mer synlig.
Israel har for lengst lært at man ikke kan stole på FN. Israel og jødene har til sist bare seg selv og Israels Gud å stole på. Skal vi oppnå fred, må vi være forberedt på krig. Det gjenstår å se hva som må til for at resten av verden skal komme til den samme erkjennelse.
