Shabbat shalom alle sammen.
Denne uken kunne vi norske jøder glede oss over å se kronprins Haakon dele ut Abelprisen til den russisk-amerikanske jøden professor Yakov Sinai for hans fremragende arbeid innen matematikk. Hans forskning både i Russland og senere i USA er i dag ansett som et av de viktigste bidragene til matematikken i det 20. århundret. Bortsett fra noen spredte omtaler på akademiske websider gikk prisutdelingen denne gang de fleste hus forbi. NTB som omtalte prisen med noen knappe ord, valgte ikke å nevne at professor Sinai er amerikansk statsborger som kommer fra en kjent familie av jødiske akademikere og forskere.
Pavens besøk i Palestina er derimot godt mediestoff. Den politiserende pave Frans er nå til og med utnevnt som ”palestinernes Che Guevara.” På oss ville det virke underlig om han vandret omkring på jorden med et slikt image. I hele sitt voksne liv var Che Guevara aldri noe annet enn en morder som med egne hender drepte et par hundre ikke-sosialister i Fidel Castros torturkjellere.
Da fornemmer vi kanskje mer av Che Guevaras ideologiske arvegods når vi leser bekymringsmeldingen fra prost Trond Bakkevig som denne gangen spår intifada dersom jøder skulle få lov til å be sine daglige bønner oppe på Tempelhøyden. ”Jødisk bønn har vært forbudt der siden Israel okkuperte området i 1967,” forteller prost Bakkevig på sin sedvanlig unøyaktige måte. Jødisk bønn har faktisk vært forbudt der siden Bakkevigs islamske venner og kolleger okkuperte området, og det var veldig lenge før 1967. ”For muslimer oppleves dette som verre enn om en annen religion skulle ta fra oss Nidarosdomen, advarer Trond Bakkevig.” Hadde Bakkevig studert historie i stedet for venstreradikal frigjøringsteologi, ville han kanskje ha husket at noe slikt faktisk hendte for noen hundre år siden uten at det førte til intifada.
Det er et mirakel at jødene som lever med det islamske kaoset på den ene siden og et fiendtlig Vesten som støtter terroristene på den annen, fortsetter med sin kreative virksomhet generasjon etter generasjon. Man kan bare lure på hva de kunne ha bidratt med dersom Vesten hadde støttet opp om deres rett til liv og land.
Vi ønsker dere alle en velsignet helg.
Fra oss i SMA-redaksjonen.
********
Sosialdemokratiets utfordring
Arbeiderpartiets forhold til jødene har endret seg kraftig gjennom tidene. Den gang partiet var et internasjonalt anerkjent og ledende sosialdemokratisk arbeiderparti med folk som Trygve Bratteli og Håkon Lie i ledelsen, var forholdet naturlig, nært og godt. Etter at ungdomsorganisasjonene på venstresiden, inkludert AUF, på 1960-tallet ble gjenstand for omfattende oppmerksomhet og oppvartning fra østeuropeisk ambassadepersonell som raskt fikk solgt dem ”palestinsk frigjøringsideologi,” hovedsakelig rørt sammen i Moskva og Bucuresti, endret bildet seg radikalt, og vi må i dag bare innse at senere generasjoner av norske sosialdemokrater, til forskjell fra sine østeuropeiske kolleger, ikke har greid å frigjøre seg fra de ideologiske tvangstrøyene de ble påført for 30-50 år siden.
Det kan synes som en uvesentlig detalj, men samme uken som Israels president, sosialdemokraten Shimon Peres, kom til Oslo som kong Haralds gjest, og under opptakten til den Palestina-arabiske markeringen av den såkalte ”nakba-dagen,” eller «katastrofedagen,» i sinne over jødenes frigjøring da staten Israel ble gjenopprettet, valgte Arbeiderpartiets påtroppende formann, Jonas Gahr Støre, å gjøre ”statsbesøk” hos sine venner og kolleger i Ramallah.
Vi kjenner til ingen annen vestlig politiker som i slik grad har formidlet politisk, økonomisk og moralsk støtte til Den palestinske frigjøringsorganisasjonen og dens forgreninger og terrorgrupper som Arbeiderpartiets nye formann. Og vi kjenner ingen som har gjort det på en mer demonstrerende måte. Det lover ikke godt for Norge.
Ramallah-reisens budskap er langt mer alvorlig enn det Gahr Støre fremstiller på sin egen Facebook-side. Ved å gripe inn i en fastlåst forhandlingssituasjon med støtteerklæringer, løfter og penger, bidrar han til å sikre at forhandlingene forblir fastlåste. Ingen får behov for en forhandlingsløsning når man kan sanke alle fordelene uten.
I kjent stil benyttet Gahr Støre også denne anledningen til å legge skylden for mislykkede forhandlinger på jødene. Vi må virkelig spørre hva som skal til for at han erkjenner og innrømmer sin egen personlige medvirkning til at fredsforhandlingene mellom Israel og palestinerne gang på gang har strandet? Har ikke nettopp han, mer enn andre, demonstrert overfor palestinerne hvor økonomisk og politisk lønnsomt det er å la forhandlingene gå i vasken?
Det er lenge siden Jonas Gahr Støre fortjente troverdighet i Midtøsten-politikken. Da han for hele det norske folk ble avslørt som løgner av TV2 i forbindelse med sitt politiske samarbeid med terrororganisasjonen Hamas og etter hvert også med islamistene i Det muslimske brorskap, fikk det ingen konsekvenser for ham. Tvert om, – han gikk til topps i popularitet på partiets ytterste venstre fløy. Dette er alt sammen forhold som gir grunn til bekymring for jødenes fremtid i Norge. Vi legger allerede merke til at enkelte norske jøder søker seg til grupperinger på ytterste venstre fløy. Vi har sett slike reaksjoner før, og vi er bekymret. Aldri noen gang i historien har jøder vært forskånet fra forfølgelse ved å gå i tjeneste hos sine uvenner.
Samtidig som den jødiske professor Alan Dershowitz ble avvist som foreleser ved tre universiteter i Norge, og daværende utenriksminister Gahr Støre nektet å møte ham, støttet Støre en invitasjon av Det Muslimske Brorskap til universitetet i Oslo for å ”lære om demokrati.” Det er vanskelig å gi en god forklaring til hvorfor folk som søker makt på den politiske venstresiden synes det er nødvendig å gi støtte til ytterliggående regimer som står for en ideologi som er i strid med deres eget politiske program.
De som støtter Palestina-arabernes markering av ”nakba,” støtter samtidig kravet om å utslette Israel og det jødiske folk. Arabiske muslimer har gjennom 1400 år forårsaket utallige nakbaer i mange land hvor ”de vantro” er blitt massakrert. Islams historie er mettet med blod. Det er ikke bare ”Boko Haram” som driver med utryddelse av kristne. Det samme ser vi i land som Libya, Syria, Egypt og Irak. Islamister overalt oppfatter det som en hellig plikt.
I alle deler av verden kan man finne kriger og tragedier som har kostet mange liv. Historien viser også at dette er stadier i samfunnsutvikling som kan tilbakelegges og at det går an å komme forbi krig og drap som politiske og religiøse virkemidler. I den arabiske og islamske verden er utviklingen øyensynlig ikke kommet til det stadiet. Her ser vi daglig bekreftelse på at det finnes regimer og ideologisk/religiøse bevegelser som ikke er fremmede for krig og menneskeofring, slaveri og annen menneskelig ulykke.
Det er slike bevegelser Jonas Gahr Støre ved flere anledninger har søkt kontakt med og støttet. Felles for dem er at de alle har Israels utslettelse på sine programmer. Vår beste anbefaling til Arbeiderpartiets påtroppende formann og mulig fremtidig statsminister, Jonas Gahr Støre, er derfor at han nå heller begynner å orientere seg mot gode løsninger på de mange hjemlige problemer som venter på ham, og avslutter sin mislykkede Midtøsten-politikk, et område han så grundig har vist at han ikke mestrer.
