Søndag kved den 27. september startet Yom Kippur og varer i 25 timer. Denne dag er dagen vi jøder minnes Templet som fortsatt ikke er på plass, og på alle de grusomme pogromene og folkemordet som ble utført på oss. Det er også en dag av håp og bønn for en bedre verden for hele menneskeheten.
 
Ingen andre folkeslag enn jødene har en “moral-dag” som sin helligste dag; den dagen går jødene i seg selv, kritiserer sine handlinger og lover seg selv og G-d om å prøve å bli bedre mennesker fra nå av. Ingen mennesker er fullkomne og vi alle tar feil. Det er viktig at vi har mulighet til en ny start, og derfor er det viktig at vi alle har en ’Yom Kippur’ som et verktøy for å øke medmenneskeligheten i Verden.
 
September-oktober er en periode med mange viktige jødiske helligdager: Rosh Hashana (nytt år), Yom Kippur (forsoningsdagen), Sukkot (løvhyttefesten), Shmini Atzeret (folkemøtet på den åttende dagen) og Shimchat Torah (Torah’ens glede). Denne hellige perioden representerer forskjellige sykluser i menneskets liv og dets forhold til medmennesker, naturen og G-d. Det er i denne tid, i følge jødedommen, at menneskets skjebne blir avgjort.
 
Før vi jøder kan glede oss over det nye året, påleger jødedommen oss om å bruke de første ti dagene til et moralsk regnskap og en moralsk rensing. Ni dager har G-d avsatt til menneskene for at de skal sone synder seg i mellom og kun én dag for å sone synder mot G-d, Yom Kippur. På denne dagen gir G-d menneskene den endelige dom og avgjør hvem som blir innskrevet i “Livets bok” for det kommende år. G-d kan tilgi menneskene for synder de har begått mot andre, men kun etter at de blir tilgitt av sine medmennesker. Dette krever at mennesker tar kontakt med hverandre og ber om unnskyldning.
 
Vi jøder, som var slaver i 400 år, har ikke lov til å lukke øynene når f.eks. våre kristne brødre i Sudan blir solgt som slaver og daglig blir slaktet av araberne. Et folkemord som begynte i 1955 og som hittil har kostet ca. 3 millioner uskyldige liv, må få en sentral plass i dette årets Yom Kippur. I år brukte jeg nok en god del av de ti dagene til å tenke på alt jeg ikke har fått gjort for mine kristne brødre og søstre i Sør-Sudan, for 40 millioner kurdere, 25 millioner berbere, 12 millioner koptere, 3 millioner assyrere og mange andre hvis land er okkupert av araberne og muslimene, og som ingen vil høre om. Det ser ut for meg som om Verden venter på at de skal forsvinne i all stillhet. I denne Yom Kippur skal jeg redegjøre for G-d hva jeg personlig har gjort å få deres lidelse fram i det offentlig rom.
 
Jeg tar også med i mine bønner mine jødiske brødre fra Hebron, som onde krefter vil rive ut av fedrenes by, en by med 3800 års jødisk historie. Jeg skal også be for araberne i Irak, som til daglig blir myrdet av sine egne i en grusom voldesspiral.
 
Jeg har mye å berette mine medmennesker om, og like mye til min G-d, når den siste delen av Yom Kippur-gudstjenesten kommer, den vi kaller for “Ne’ila.” (å låse). Når Torah-skapet åpnes i synagogen, da er det min siste sjanse til å be G-d om å tilgi mine synder før helligdagen slutter.
 
Og jeg ber mine kristne brødre i Sudan om tilgivelse.
Og jeg ber mine kurdiske brødre om tilgivelse.
Og jeg ber mine berberske brødre i Nord Afrika om tilgivelse.
Og jeg ber mine kristne brødre i Egypt om tilgivelse.
Og jeg ber mine arabiske brødre om tilgivelse.
Og jeg ber mine jødiske brødre fra Hebron om tilgivelse.
Og jeg ber mine brødre Verden over om tilgivelse.
Jeg ber deg og alle andre som jeg bevisst eller ubevisst har fornærmet, om tilgivelse.
 
Jeg håper at mine brødre i Israel og i Sudan og andre steder i Verden da vil høre lyden av shofaren fra gudstjenesten og vite at de ikke er alene. Nå er det Israels G-d, kjærlighetens G-d, barmhjertighetens G-d og forsoningens G-d som er med dem.
 
Jerusalem, som symboliserer fred, frihet, medmenneskelighet, sannhet og rettferdighet minnes ved Yom Kippurs slutt med hilsenen: “Neste år i erusalem”.
 
All velsignelse og godt nytt år til alle sammen.
Rachel