Her følger hele teksten i brevet som WJC’s president Ronald S. Lauder sendte til president Obama, omtalt her:
15. april 2010
Kjære president Obama:
Jeg skriver i dag som stolt amerikaner og stolt jøde.
Jøder rundt om i verden er bekymret i dag. Vi er bekymret for de planer som regimet i Iran har for å skaffe seg atomvåpen og fordi de skryter av sine intensjoner om å utslette Israel. Vi er bekymret fordi den jødiske staten blir mer isolert og delegitimisert.
Hr. president, vi er bekymret for de dramatisk dårligere diplomatiske relasjonene mellom de Forente Stater og Israel.
Israelsk boligbyggings-byråkrati valgte et dårlig tidspunkt for sin offentliggjøring, og Deres administrasjon stemplet den som «en fornærmelse.» Denne diplomatiske bommerten dreide seg om det fjerde trinnet i en sjutrinns prosess for byggetillatelse – en plan om å bygge hus, dette ligger årevis frem i tid, i et jødisk område av Jerusalem, et område som i enhver fredsavtale fortsatt vil forbli en integrert del av Israel.
Vår bekymring øker til frykt ettersom vi ser en del forstyrrende spørsmål. Hvorfor kan det virke som om de som står for midtøsten-retorikken i denne administrasjonen anklager Israel for mangel på bevegelse i fredsforhandlingene? Når det kommer til stykket er det palestinerne, ikke Israel, som avslår forhandlinger.
Israel har gjort uhørte innrømmelser. Den mest vidtgående reduksjon i boligbygging på Vestbredden i Israels historie har litt vedtatt.
Israel har offentlig erklært støtte til en to-statsløsning. På den andre side fortsetter mange palestinere endog å fornekte Israels rett til å eksistere.
Konfliktens årsak har bestandig vært at palestinerne nekter å akseptere Israel som en nasjonal stat for det jødiske folk. Enhver amerikansk president som har forsøkt å megle frem en fredsavtale har støtt på denne palestinske staheten, før eller senere. Husk president Clintons kvaler da hans fredsforslag kontant ble avvist av palestinerne i 2000. Bolibygging var ikke tema den gangen.
Det er heller ikke tema denne gang.
Et annet viktig spørsmål er dette: hva er administrasjonens holdning når det gjelder Israels grenser i en avsluttende avtale? Tvil om dette spørsmålet har frembragt en bølge av rykter og usikkerhet. Kan det være sant at Amerika ikke lenger forplikter seg til en sluttavtale som sikrer Israel grenser som lar seg forsvare? Har man inntatt en ny kurs hvor Israel vil bli stående med de uforsvarbare grenser som inviterte til invasjon før 1967?
Ting tyder på at man på palestinsk side vil bruke disse grensene som ikke lar seg forsvare, som basis for en fremtidig unilateral uavhengighetserklæring. Hvordan ville de Forente Stater forholde seg til en slik hensynsløs handlingsplan?
Og hva er Amerikas strategiske ambisjoner forøvrig i midtøsten? At administrasjonen ønsker å forbedre sine relasjoner til den muslimske verden er godt kjent. Men er gnisninger med Israel en del av denne strategien? Er det slik at et forverret forhold til Israel vil føre til forbedringer i forholdet til muslimene? Historien er klar på dette: ettergivenhet virker ikke. Det kan blir stikk motsatt av hva man tenkte seg.
Og hva med den farligste aktøren i regionen? Burde ikke de Forente Stater fortsatt fokusere på den største enkelttruselen som konfronterer verden i dag? Den truselen er et Iran med atomvåpen. Israel er ikke bare Amerikas nærmeste allierte i midtøsten, men det er også det land som er mest forpliktet i forhold til denne administrasjonens erklærte mål: å forhindre at Iran får atomvåpen.
Herr president, vi setter stor pris på Deres oppriktige bestrebelser for å få til en varig fred. Men vi ber Dem innstendig å ta ovenstående i betraktning. Vårt store land og den lille staten Israel har lenge delt de felles kjerneverdier frihet og demokrati. Dette er høyt verdsatte bånd hos det jødiske folk. I denne ånd henstiller jeg nå, i all respekt, at det er tid for å avslutte vår offentlige feide med Israel og ta stilling til de virkelige utfordringene som vi sammen står overfor.
Med vennlig hilsen
Ronald S. Lauder
President i
World Jewish Congress
WJC
15. april 2010
Kjære president Obama:
Jeg skriver i dag som stolt amerikaner og stolt jøde.
Jøder rundt om i verden er bekymret i dag. Vi er bekymret for de planer som regimet i Iran har for å skaffe seg atomvåpen og fordi de skryter av sine intensjoner om å utslette Israel. Vi er bekymret fordi den jødiske staten blir mer isolert og delegitimisert.
Hr. president, vi er bekymret for de dramatisk dårligere diplomatiske relasjonene mellom de Forente Stater og Israel.
Israelsk boligbyggings-byråkrati valgte et dårlig tidspunkt for sin offentliggjøring, og Deres administrasjon stemplet den som «en fornærmelse.» Denne diplomatiske bommerten dreide seg om det fjerde trinnet i en sjutrinns prosess for byggetillatelse – en plan om å bygge hus, dette ligger årevis frem i tid, i et jødisk område av Jerusalem, et område som i enhver fredsavtale fortsatt vil forbli en integrert del av Israel.
Vår bekymring øker til frykt ettersom vi ser en del forstyrrende spørsmål. Hvorfor kan det virke som om de som står for midtøsten-retorikken i denne administrasjonen anklager Israel for mangel på bevegelse i fredsforhandlingene? Når det kommer til stykket er det palestinerne, ikke Israel, som avslår forhandlinger.
Israel har gjort uhørte innrømmelser. Den mest vidtgående reduksjon i boligbygging på Vestbredden i Israels historie har litt vedtatt.
Israel har offentlig erklært støtte til en to-statsløsning. På den andre side fortsetter mange palestinere endog å fornekte Israels rett til å eksistere.
Konfliktens årsak har bestandig vært at palestinerne nekter å akseptere Israel som en nasjonal stat for det jødiske folk. Enhver amerikansk president som har forsøkt å megle frem en fredsavtale har støtt på denne palestinske staheten, før eller senere. Husk president Clintons kvaler da hans fredsforslag kontant ble avvist av palestinerne i 2000. Bolibygging var ikke tema den gangen.
Det er heller ikke tema denne gang.
Et annet viktig spørsmål er dette: hva er administrasjonens holdning når det gjelder Israels grenser i en avsluttende avtale? Tvil om dette spørsmålet har frembragt en bølge av rykter og usikkerhet. Kan det være sant at Amerika ikke lenger forplikter seg til en sluttavtale som sikrer Israel grenser som lar seg forsvare? Har man inntatt en ny kurs hvor Israel vil bli stående med de uforsvarbare grenser som inviterte til invasjon før 1967?
Ting tyder på at man på palestinsk side vil bruke disse grensene som ikke lar seg forsvare, som basis for en fremtidig unilateral uavhengighetserklæring. Hvordan ville de Forente Stater forholde seg til en slik hensynsløs handlingsplan?
Og hva er Amerikas strategiske ambisjoner forøvrig i midtøsten? At administrasjonen ønsker å forbedre sine relasjoner til den muslimske verden er godt kjent. Men er gnisninger med Israel en del av denne strategien? Er det slik at et forverret forhold til Israel vil føre til forbedringer i forholdet til muslimene? Historien er klar på dette: ettergivenhet virker ikke. Det kan blir stikk motsatt av hva man tenkte seg.
Og hva med den farligste aktøren i regionen? Burde ikke de Forente Stater fortsatt fokusere på den største enkelttruselen som konfronterer verden i dag? Den truselen er et Iran med atomvåpen. Israel er ikke bare Amerikas nærmeste allierte i midtøsten, men det er også det land som er mest forpliktet i forhold til denne administrasjonens erklærte mål: å forhindre at Iran får atomvåpen.
Herr president, vi setter stor pris på Deres oppriktige bestrebelser for å få til en varig fred. Men vi ber Dem innstendig å ta ovenstående i betraktning. Vårt store land og den lille staten Israel har lenge delt de felles kjerneverdier frihet og demokrati. Dette er høyt verdsatte bånd hos det jødiske folk. I denne ånd henstiller jeg nå, i all respekt, at det er tid for å avslutte vår offentlige feide med Israel og ta stilling til de virkelige utfordringene som vi sammen står overfor.
Med vennlig hilsen
Ronald S. Lauder
President i
World Jewish Congress
WJC
