Til norsk ved Per Antonsen
Følgende er en redigert versjon av en tale som historikeren Andrew Roberts holdt for Israels Venner i det britiske Underhus 19. juli 2010.
Fra Marokko til Afghanistan, fra Det kaspiske hav til Aden, er det 13,95 millioner kvadratkilometer store landområdet som tilhører Den arabiske liga, hjemland for mer enn 330 millioner mennesker, mens Israel bare dekker 28.000 kvadratkilometer og er hjemland for 7,5 millioner mennesker, hvorav en femtedel er arabere. Jødene i Det hellige land er således omgitt av fiendtlige stater som er 650 ganger større og med en 60 ganger større befolkning. Likevel har deres siste og beste håp om å få avsluttet to årtusener med internasjonal forfølgelse – staten Israel – merkelig nok overlevd.
Da øya Malta under Den annen verdenskrig kom seg igjennom tre fryktelige år med bombing og ødeleggelse, ble den med rette tildelt St. Georg-medaljen for tapperhet. Israel burde i dag tildeles en tilsvarende utmerkelse for å ha forsvart demokrati, toleranse og vestlige verdier imot et morderisk stormangrep som har vart 20 ganger så lenge.
Jerusalem er hjembyen til Salomos og Herodes’ tempel. Steiner fra et palass som ble reist av kong David selv, blir nå gravd frem like utenfor Jerusalems murer. Alt som bidrar til å legitimere en nasjonalstat – blodsutgytelser, opparbeidet jord, internasjonale avtaler – taler for Israels rett til å eksistere, og likevel blir dette fornektet av Den arabiske liga. For mange av dens regjeringer, som er rike nok til å ha løst det palestinske flyktningproblem for flere tiår siden, er det nyttig å ha Israel som syndebukk for å avlede oppmerksomheten fra tyranniet, mislykketheten og korrupsjonen til deres egne regimer.
Den tragiske sannhet er at det passer arabiske stater svært godt å la palestinerne lide under permanent flyktningstatus. Hver gang Israel legger frem forslag som kunne fungere, blir de hindret av dem som er mer interessert i å ødelegge Israel enn i genuint å ivareta palestinernes velbefinnende. Både kong Abdullah I av Jordan og Anwar Sadat fra Egypt ble drept i attentat da de forsøkte å komme frem til en slags løsning overfor et land som de fleste vel bevarte mennesker nå innser er kommet for å bli.
«Vi kan takke jødene,» skrev Winston Churchill i 1920, «for et etisk system som, endog om det ble separert fullstendig fra det overnaturlige, uten sammenlikning ville være menneskehetens mest dyrebare eiendom, faktisk verd fruktene av all visdom og lærdom sammenlagt.»
Selv om de utgjør mindre enn en halv prosent av verdens befolkning, ble jøder i tidsrommet 1901 til 1950 tildelt 14% av alle Nobel-prisene som ble gitt for litteratur og vitenskap, og mellom 1951 og 2000 ble jøder tildelt 32% av alle Nobel-prisene i medisin, 32% av prisene for fysikk, 39% av prisene for økonomi og 29% av Nobel-prisene for andre vitenskaper. Dette skjedde til tross for at så mange av deres fremste intellektuelle døde i gasskamrene. Likevel har vi en tendens til å behandle Israel som en spedalsk på den internasjonale scene, hvor vi utsetter landet for akademisk boikott dersom det bygger en separasjonsmur som til nå har redusert antallet selvmordsbomber med 95% på tre år.
Den britiske dronningen har sittet på tronen i 57 år, og har i denne tiden foretatt 250 offisielle statsbesøk til 129 land, men har ennå ikke satt sin fot i Israel. Hun har besøkt 14 arabiske land, så det kan ikke skyldes at hun ikke har vært i den regionen.
Etter Holocaust ble det klart for det jødiske folk at de måtte ha sin egen stat, et hjemland hvor de for alltid kunne være sikret mot en gjentakelse av slike grusomheter. Siden den gang har Israel måttet utkjempe fem større kriger for sin overlevelse. Radikal islam vil aldri komme til å akseptere begrepet om en israelsk stat, så kampen vil sannsynligvis fortsette i nye 60 år, men jødene vet at dette er mindre farlig enn det å overlate sin sikkerhet til hvem som helst andre.
Jeg besøkte nylig Auschwitz-Birkenau. Der var det en gruppe med jødiske skolebarn som gikk langs raden av brakker og jernbanesporet, hvor deres frender hadde arbeidet og sultet og var blitt banket opp og gasset i hel. Ett av barna bar et israelsk flagg over skulderen. Det var et rørende syn fordi det er den suverene uavhengighet representert ved det flagget som garanterer at det obskøne folkemordet aldri mer vil ramme det jødiske folk.
Ikke noe folk i historien har hatt større behov for retten til selvforsvar og legitimitet enn Israels jøder, og dette er hva vi som tar initiativ til Israels Venner forlanger her i dag.
Denne artikkelen av historikeren Andrew Roberts er hentet fra den kanadiske avisen the National Post
Kilde: Nationalpost.com
