Shabbat shalom alle sammen,
Her er SMAs betraktninger for denne uken. Jeg har vært veldig opptatt med mine forskningsoppgaver de siste dagene, så jeg har bedt vår medarbeider i redaksjonen for SMA-info, Per Antonsen, om å skrive ukens leder.
Mye av det politiske spillet omkring Israel og Midtøsten som vi nå observerer, dreier seg om oppvarmingen til høstens sesjon i FN, hvor araberne og deres mange støttespillere planlegger å få Hovedforsamlingens flertall til å «erklære en palestinsk stat innenfor grensene fra 1967.» At dette er politisk tøv, synes ikke å plage verken politikere eller medier. De ser for seg en ny runde med «oppgjør med okkupasjonen og de folkerettsstridige bosettingene» og da kan det meste passere. USA har heldigvis allerede sagt at de vil nedlegge veto mot slike utspill i Sikkerhetsrådet, så det hele er ment som et politisk underholdningsshow til bruk i mediene, bl.a. for å ta oppmerksomheten bort fra den humanitære katastrofen som kalles «den arabiske våren» og den blodige krigen mot Gaddafi. Vi kommer tilbake med analyser av det spillet som foregår i neste nummer av SMA-info som vi håper å få ut i slutten av juni.
God helg! Rachel.
******************
Vesten hindrer fred ved å trakassere jødene
Av Per Antonsen, Cand. Polit.
Vi husker bildene fra 1938, kort etter at Østerrike var blitt innlemmet i Det tredje riket: Wiens jøder ble jaget ut på gaten og tvunget til å skure fortauene, mens de blaserte wienere sto rundt og ropte forhånelser mot dem:
I forrige uke var Israels statsminister innkalt til Washington for å stå skolerett for president Obama som kort sagt reiste krav om at jødene skal gi fra seg sitt hjemlands sikkerhet med den risiko det medfører for å begå kollektivt selvmord.
Israel er det landet som er hyppigst besøkt av politikere fra hele verden. Noen ganske få av dem kommer for å uttrykke sympati for jødenes kamp for å overleve, mens de fleste kommer med truende budskap om at jødene må føye seg etter kravene fra sine fiender. Vår egen utenriksminister var der så sent som i mars og irettesatte sin israelske kollega med sin uforstandige påstand om at han betrakter byggingen av jødiske boliger i Jerusalem og Judea som «ulovlig, folkerettsstridig og en vesentlig komplikasjon for forhandlingene.»
Utenriksministeren mangler ikke tilgang til sann og riktig informasjon, men han velger å uttrykke seg på en måte som han vet gjør jødene mer provosert og araberne mer uforsonlige. Vi er etter hvert blitt mest tilbøyelige til å tro at han, som så mange av hans kolleger, er besatt av en trang til å herse med jødene. Derfor har de gjenopplivet den oppfatningen at jøder ikke kan bo hvor som helst, og de tror tilsynelatende alle at denne politikken kan de fortsette med, – helt gratis.
Det er denne «diplomatiske» varianten av jødetrakassering som nå har kommet i stedet for skuring av fortauer. Men budskapet til jødene er det samme i dag som det var i 1938: Det spiller ingen rolle hvilke historiske og andre rettigheter dere mener dere har, – når vi sier «skur!» – da har dere vær så god å skure! Det kreves av jødene at de må bo i getto og skape fred med noen som vil utrydde dem. Ingen andre har slike absurde krav hengende over seg.
Bakteppet for denne situasjonen er sammensatt. De første månedene i år var den arabiske verden preget av omfattende opprør som til dels ennå pågår i land som Libya, Syria og Jemen. Opprørene hadde sitt opphav i kraftig stigende matvarepriser på verdensmarkedet som de fleste arabiske utviklingslandene med sine diktatorer ikke hadde økonomisk evne til å møte. Det er nå forlengst klart at disse opprørene ikke har ledet noen av landene til «frihet og demokrati,» men snarere til dypere fattigdom. Det er også rimelig klart at krigen mot Gaddafi, som skulle hindre ham i å bombe sitt eget folk, i så måte også har vært mislykket. Dette var forutsigbart for dem som ikke var opptatte av politisk selvbedrag.
Det har derfor oppstått et akutt behov for å fylle nyhetene med noe annet, og hvem står da mer lagelig til enn Israels statsminister Netanyahu? Som et av resultatene av «den arabiske våren,» har de nye makthaverne i Kairo ordnet med en «forsoningsavtale» mellom terroristene i Fatah og Hamas. Det har riktignok skjedd før uten varige resultater, men denne gangen skjedde det i lys av «revolusjonen for frihet og demokrati,» og derfor mener man at Israel nå har fått en fornyet og forsterket plikt til å gå i forhandlinger med sin nye og forsonede «fredspartner.» Hele Europa er plutselig og enstemmig kommet til samme konklusjon som president Obama, at Israel i bytte mot denne nye fredsmuligheten, bør oppgi den sikkerheten landet vant i forsvarskrigen i 1967, og vende tilbake til de lite forsvarbare våpenhvilelinjene fra den krigen mot jødenes hjemland som araberne ennå ikke synes villige til å avslutte.
Men hva sier den nye koalisjonen av «fredspartnere»? Ingen av dem vil anerkjenne staten Israel som jødenes hjemland. De er enige om at et jødisk Israel ikke skal ha livets rett. De er enige om å fortsette kampen for «frigjøring av Palestina,» som de innledet i 1964 da det ikke var noe annet «Palestina» for dem å frigjøre enn det som lå innenfor Israels våpenhvilelinjer.
Dette er ikke tolkninger av hva de hevder, – det er deres politikk i klartekst, og den har materiell støtte fra den norske regjeringen. PLOs tidligere utenriksminister Nabil Shaath uttalte i denne uken i forbindelse med sin forsoningsreise til Hamas i Gaza at; «uten [forsoningen mellom Fatah og Hamas] vil vi ikke være i stand til å frigjøre Palestina, og med den vil vi være i stand til å opprette en palestinsk stat.»
Man må dessverre langt utenfor Norges grenser for å finne politiske ledere som forstår det spillet som nå pågår, men heldigvis finnes de, – ikke minst i USA, hvor statsminister Netanyahu, etter et opprivende møte med presidenten, fikk anledning til å forklare det ekstreme trusselbildet Israel lever under og det vedvarende internasjonale trakasseriet det jødiske hjemlandet er utsatt for. Israel har sine lojale og uforbeholdne venner i den amerikanske nasjonalforsamlingen, Kongressen, hvor Netanyahu fikk levert sitt livs tale. For Israel er ikke dette et spørsmål om politisk valgkamp og personlig karrierepolitikk, slik det er i Norge. For Israel er dette selve kampen for å overleve, noe som understrekes av den skuffelsen talen ble møtt med hos både europeiske politikere og arabiske terrorister.
Vi gleder oss over å kunne slå fast at fra nå av er det ikke lenger snakk om å skure fortauene til oppblåste europeere. Nå stiller også jødene håndfaste krav både til venner og fiender: Anerkjenn alle de rettigheter jødene har i likhet med andre nasjoner, så kan det bli fred. Israel vil ikke krype tilbake til noe som helst. Netanyahu fikk president Obama til å være enig i at “en sann fred kan bare oppstå dersom løsningen tillater Israel å forsvare seg mot trusler.»
Israel har gjennom hele sin historie tilbudt Palestina-araberne selvstyre innenfor avtalte grenser, under forutsetning av at de slutter fred med jødene og anerkjenner Israel som jødenes stat. Dette har araberne til nå avslått. Derfor, og bare derfor, vedvarer konflikten. Den dreier seg altså ikke om fraværet av en palestinsk stat, men om Israels eksistens som jødenes hjemland. I meget stor grad holdes konflikten ved like gjennom vedvarende politisk og økonomisk støtte til araberne fra europeiske land som ikke lenger har jøder til å skure fortauene sine, men som nå søker å tvinge dem til lydighet på andre måter.
Et aktuelt eksempel er utenriksminister Jonas Gahr Støre og andre norske politikeres krav om at Karmel-instituttets gaver til jødiske nybyggere ikke bør få skattefritak. «Finansiering av bosettinger på Vestbredden er med på å undergrave muligheten for en fredelig løsning på konflikten mellom Israel og palestinerne,» sier Støre, mens han tier om sin egen finansiering av og politiske støtte til terror-organisasjonen Hamas som vil utslette Israel. Det er dessverre ingen grunn til å tro at vår utenriksminister er en oppriktig fredsvenn. Israel bør nå slutte med å ta imot og høre på slike folk.
Europa har et tungt medansvar for at konfliktene i Midtøsten ennå er og sannsynligvis vil forbli uløst. Norge har innledet et aktivt politisk samarbeid med gisseltakerne i Hamas og dens ideologiske moderorganisasjon, Det muslimske brorskap i Egypt. Vi vet at det aldri kan bli fred noe sted i Midtøsten på vilkårene til Hamas og Brorskapet. Jødene og de mange andre ikke-muslimske urbefolkningene i Midtøsten og Nord-Afrika har ingen plikt til å la seg utrydde, og i dag er jødene i stand til å forsvare sine liv. Derfor må vi konkludere med at den nåværende norske regjeringen også er ett av de problemene som står i veien for fred.
