Hans Rustad skriver om «The Establishment», denne selvgode, venstrevridde pressen som i sin innbilte virkelighet ser det som knapt finnes i Norge. Og den støtten de får av offentlige instanser og useriøse organisasjoner.
Mediene og NGO’er som ARS er med å piske opp en stemning. De abonnerer på en analyse og et bilde som tilsier at høyeekstreme marsjerer i gatene, og det gjelder å stanse dem. Likegyldig hvordan.
Også PST er med på denne dansen:
Dette er ikke så veldig fjernt fra det PST-sjef Benedicte Bjørnland sa under presentasjon av trusselvurderingen for 2015 tirsdag: jihadistene og de islamfiendtlige nærer hverandre.
Problemet er at det slett ikke går opp. Kartet de tegner, stemmer ikke med terrenget.
Men hvorfor har vi da sett så få eksempler på vold fra innfødt europeisk side, bortsett fra noen enkelthendelser. For å få regnestykket/analysen til å gå opp, kan det synes som om medier og NGO’er nærmest venter på at det skal komme vold fra høyrepopulister.
Da imam Nehmat Ali Shah ble angrepet med kniv utenfor moskeen på Grønland i juni 2014, lå det forventning i nyhetsmeldingene: Endelig hadde man bevis for at høyreorienterte var farlige. Nå hadde de begynt! Så falt spenningen. Det var “bare” en intern strid.
Samme da en eritreer ble funnet drept i Dresden samtidig med at en Pegida-demonstrasjon forløp. Det ble øyeblikkelig antydet i mediene at det kunne være en sammenheng. ARS og Rune Berglund Steen var frempå og radikalportal.no var ikke i tvil.
Han kommer med flere eksempler. Men så setter han lyset på en farlig kobling. Dette er viktig for oss som støtter jødenes sak å være klar over.
Jødehatet
Det vinnes koblinger videre, fra vigilantevolden til Lillevolden og over til mer alvorlig vold: som er det nye jødehatet i Europa. I sommer lød det “død over jødene” i Berlin og IS-flagg vaiet i Haag. I Paris ble en synagoge beleiret og butikker ramponert i bydelen Sarcelles. For ikke å snakke om drapene på det jødiske museet i Brussel og massakren på Charlie Hebdo og angrepet på den jødiske butikken med fire drepte. Det finnes en sammenheng mellom den muslimske mobben og jihadistenes hat mot jøder.
De som benekter disse sammenhengene og i stedet forsøker å angripe de som påpeker dem, slik ARS gjør, har ikke troverdighet. Det forsøk på delegitimering som Rune Berglund Steen, Shoaib Sultan og Ervin Kohn kjører på, mot Human Rights Service og document.no, er en potensiell trussel, ikke bare mot et fritt ordskifte, men mot den personlige sikkerhet.
I Dresden ble en Pegida-marsj avlyst fordi politiet hadde fanget opp at islamister ville forsøke å drepe en Pegida-leder. Dermed har sensuren forplantet seg til demonstrasjonsfriheten. Og islamister og venstreekstremister værer at trusler gjør nytten: Da blir motstanderen satt ut av spill. Vil det ikke være fristende å gjenta det? Hva om noen går lenger og virkelig forsøker å ta dem på ordet?
Man skal være våken fremover. Dette er et spill. De som leker dette spillet vet muligens ikke hvilke krefter de tøyser med. Kreftene som drepte de fire i Kosher-supermarkedet i Paris, kreftene som fikk Muhammed-tilbedere til å skyte tre små jødiske barn i hjel i Toulouse, som fikk muslimske menn til å voldta en jødisk kvinne for øynene til ektemannen, kreftene som fikk muslimer til å kidnappe og torturere Ilan Halimi i en forstad til Paris i 2006, og kreftene som fikk flere titalls av dem til å være med på det, og kanskje flere hundre til å forholde seg passive, til tross for at de så og hørte ugjerningene.
Når venstresiden oppkaster seg til forsvar av muslimer, inntar de en rolle som kan få store konsekvenser, ikke minst for de de utpeker som fiende.
Venstresiden utpeker ikke islamister, men en ny høyreside som fiende. Typisk nok ønsker Lars Gule at IslamNet og Koran-lesning skal inn som motvekt mot jihadisme. Det er som å fordrive pest med kolera. Mediene synes ikke dette er avskrekkende. De trykker tvert imot Gule enda tettere til sitt bryst, alt mens de forsvarer mullah Krekar og latterliggjør justisministeren.
