Av David Wilder (link nederst)
Det jødiske samfunnet i Hebron fikk uvanlig mange lykkønskninger denne uken. Nærmere bestemt fra 14 ministre, fem viseministre, 24 Knesset-medlemmer, både fra koalisjonen og fra opposisjonen (tre fra Kadima) og Knesset-taler Ruby Rivlin, som sendte noen spesielle støttemeldinger til Hebron. Dette kom som en del av vår årlige feiring idet vi leser fra vår Torah denne uken, fra Chayei Sarah, hvor Abraham kjøper Ma’arat HaMachpela, Patriarkenes og matriarkenes huler for nesten 4000 år siden.
Politikerne er ikke de eneste som deltar. Vanligvis kommer det mellom 15 og 20.000 mennesker til Hebron og Kiryat Arba for å delta i festlighetene. Flere hundre jøder kommer spesielt for denne sabbaten i Hebron, hovedsakelig fra USA. Ungdom og voksne, noen i strikket kippah, noen i svart kippah, noen i dress, noen med shtreimel, pelsluer, noen rabbinere, noen legfolk, i en eneste røre som begynner i Hebron tidlig fredag ettermiddag. Telt er satt opp på plenen utenfor Machpel, og i en park på andre siden av gaten. Andre finner seg en plass på bakken ved inngangen til en bygning, og ruller ut sine soveposer der. Det er eneste gangen i året når jeg får telefoner om folk kan bli over hos meg, at jeg svarer: “vi har fortsatt noe gulvplass tilgjengelig” og svaret et rungende “flott!”
Ett år husker jeg at en ung kvinne kom bort til min kone på kjøkkenet lørdagskvelden og takket henne. Min kone spurte henne: “hva takker du for?” Hun svarte “- å.. jeg sov her..” Til denne dag aner vi ikke hvor hun sov, – huset var proppfullt.
Sabbatskvelden fyller tusenvis av mennesker den 2000 gamle bygningen oppå grottene i Machpela, og tusenvis av andre tilber ute på gårdsplassen foran Machpela. Noen ber veldig tradisjonelt, mens andre synger og danser til låter fra slutten av rabbi Schlomo Carlebach. Atmosfæren er både hellig og glad på samme tid.
Sabbatsmorgenen er Isak-hallen smekk full. Den er åpen for tilbedere bare ti dager i året, – noen må stå av mangel på stoler. Her blir eldgamle ord fra en håndskrevet Torah-rull sunget, ord som beretter om da Abraham kjøpte grottene og markene rundt for rundt 400 shekel sølv for tusenvis av år siden. Det bør bemerkes at på Abrahams tid var fire hundre shekel verdt ca $700.000 (4 mill kr) etter dagens målestokk.
Dagen fortsetter med måltider, forelesninger, samtalegrupper, turer til jødiske steder, hvile og Sabbatssang, – en fin måte å minnes denne unike begivenheten.
Det spørsmålet som kommer for en i denne sammenheng, er hvorfor. Hvorfor var det spesielt den gangen, og hvorfor er dette spesielt i dag? Hvorfor kommer så mange tusen mennesker til Hebron for å minnes det som skjedde for nesten fire tusen år siden?
La oss begynne med begynnelsen. Abraham betalte en liten formue for en vare han kunne ha fått gratis. Hetitten Efron tilbød ham hulene gratis. Men Abraham ville ikke. Noen år tidligere oppdaget Abraham, i henhold til hellige skrifter som Zohar og andre, gravene til Adam og Eva, den første mann og kvinne. Her var inngangen til Paradis, Edens hage. Abraham innså hvor hellig stedet var, og skjønte at den eneste måten han kunne sikre sitt eierskap til stedet, var ved å signere en kontrakt og legge penger på bordet med vitner til stede, slik at eventuelle motkrav om eierskap kunne avvises. Så han gjorde nettopp det, til en ekstremt høy pris.
Våre vismenn lærte oss for omkring 2000 år siden at det er tre plasser nasjonene aldri vil bli i stand til å si at jødene stjal, ettersom det er skrevet i Bibelen at vi betalte penger for dem: Josefs grav, Tempelhøyden, og Ma’arat HaMachpela. Og hvilke tre steder er de mest kontroversielle i Israel dag?
Som de var spesielle den gang er de også det i dag. Området har ikke mistet noe av sin hellighet eller tiltrekning. På den annen side skal man huske på at jøder (og kristne) ble hindret i å komme inn i Machpela i 700 år etter at Mamelukkene utviste korsfarerne i 1260, og til Hebron ble frigjort i 1967.
Hvorfor besøker omtrent en halv million mennesker Machpela årlig, med 50.000 i løpet av Succot (Løvhyttefesten) og denne Sabbaten ca 20.000?
Folk forstår at Hebron og Ma’arat HaMachpela er det jødiske folks røtter, begynnelsen på monoteismen, menneskehetens begynnelse. Røtter må vannes om de ikke skal tørke opp. Titusener, ja hundretusener av mennesker besøker og identifiserer seg med og tilber ved Machpela, en billedlig vanning av disse røttene, slik at jøder og andre troende rundt om i verden kan suge opp den åndelige næring som er nødvendig for vår tilværelse, både individuelt og kollektivt, som folk og som nasjon.
I virkeligheten er underet med Hebron, og i større skala, alt med Eretz Yisrael [Israels land] ikke at det en gang var, – det utrolige med Machpela er ikke at Abraham kjøpte det for 4000 år siden. Det fantastiske er at vi fortsatt er her i dag, på nøyaktig samme sted. Hvor mange folkeslag kan si: “Her startet vi for tusenvis av år siden, og her er vi igjen i dag, ikke som et minne, men som en levende, pulserende organisme som holder fortiden levende i nåtiden”? Jeg påstår at ingen uten jødene, her i Hebron, Jerusalem og i hele Israel, kan si dette.
Hebron er begynnelsen. Røttene til røttene. Vi vet hva som skjer når røttene kuttes av et tre. I 1929 mistet vi hebron. I 1948 mistet vi jerusalem. I juni 1967 returnerte vi til Jerusalem, – og neste dag til Hebron. Hebron og Jerusalem er vårt hjerte, vår sjel, våre røtter. Vår fortid, vår nåtid og vår fremtid. Det er derfor vår hellige by lever og vil fortsette å leve. Det er derfor så mange menneske kommer for å feire vårt folks frøplanting i Machpela i Hebron.
Jerusalem Post blog
