Jerusalem Post, 27. august 2010
Bildet: Caroline B. Glick (til høyre), her sammen med Pamela Geller.
Fra et militært perspektiv er det slik at jo lenger Israel venter med å angripe Iran, jo vanskeligere vil det bli å utføre oppdraget.
Sist helg tok mullahene et stort skritt i retning av å bli en atommakt da de fyrte opp den kjernefysiske Bushehr-reaktoren. Hva var så Israels reaksjon? UD publiserte en reaksjon om at «handlingen var uakseptabel.»
Hvorfor aksepterer vi så det uakseptable? Når man spør høytstående embetsmenn om Bushehr-reaktoren og om Irans kjernefysiske program generelt, begynner de alle, uten unntak, sine svar med «Vel, amerikanerne…»
I stedet for å akseptere at Israel har et problem som det må forholde seg til, så hevder i stedet Israels beslutningstakere at USA vil komme til at det må handle før det er for sent å forhindre Iran fra å bli en atommakt, for å sikre sine egne interesser.
Når de snakker om Bushehr, forklarer israelske embetsmenn at det ikke er den som er hovedproblemet. Den største faren kommer fra stedene de anriker uran. Og uansett, sier de, – siden Bushehr-reaktoren har en sivil nytteverdi, og siden regimet er under inspeksjon av International Atomic Energy Agency, og siden russerne skal frakte alle brukte brenselstaver til Russland for å forhindre Iran til å bruke dem til å produsere våpen-gradert plutonium, så hadde ikke Israel den internasjonale legitimitet det hadde trengt for å angripe Bushehr så den ikke hadde kunnet startes sist helg.
Før vi går til spørsmålet om hvorvidt Israels beslutningstakere hadde rett da de bestemte ikke å angripe Bushehr-reaktoren for å forhindre oppstart, er det verdt å se litt på hvordan disse “amerikanerne” forholder seg til Iran, ettersom landet kaller seg en atommakt, og tester nye, avanserte våpen omtrent daglig.
Svaret på dette spørsmålet finner vi i stor grad i en artikkel i “The National Interest” av et tidligere medlem i Clinton-administrasjonens nasjonale sikkerhetsråd, Bruce Riedel. Under tittelen “Hvis Israel angriper” hevder Riedel — som hevdes å ha tette bånd til den nåværende administrasjonen – at et israelsk militært angrep mot Iran vil være en ulykke for USA. Hans synspunkt er at USA er bedre tjent med at Iran blir en atommakt, enn ved å støtte Israel i et angrep mot Iran.
Han skriver: “USA trenger å sende et klart signal om “nei” til Israel. Det finnes ingen annen opsjon enn aktivt å motvirke et israelsk angrep.”
Riedel forklarer at for å bevege Israel til å akseptere det uakseptable scenarioet, nemlig at mullahene får atomvåpen, bør USA gi noe til gjengjeld. Riedel anbefaler å forsyne Israels ledere med F-22 Stealth bombefly, atomubåter, en gjensidig forsvarsavtale, og kanskje til og med NATO-medlemskap.
Riedels grunn for å vurdere et israelsk angrep som uakseptabelt, er hans overbevisning om at en slik operasjon vil bli møtt med et iransk motangrep mot amerikanske styrker og interesser i Den persiske gulf og Afghanistan. Det er ingen tvil om at hans vurdering er korrekt. Men Riedel overser omhyggelig et annet faktum: et Iran med atomvåpen ville være en langt større trussel for de samme tropper og interesser.
Riedel vil ha oss til å tro at det iranske regimet vil være en rasjonell kjernefysisk aktør. Dette er et regime som har forbudt musikk, som steiner kvinner, og som distribuerer terrorist-stråmenn til hele regionen og hele verden. Dette er det regimet hvor den øverste leder nettopp har utgitt en fatwa hvor han gir seg selv den samme religiøse stilling som Muhammed.
Riedel baserer dette synet på handlinger Iran gjorde da det var svakt.
Fordi Iran ikke stilte sine amerikanske gisler for retten i 1980, kan man vise landet tillit ved å tillate atomvåpen i 2010. Fordi Iran ikke gikk til krig mot USA i 1988 under krisen rundt det kuwaitiske tankskipet, kan man tillate Mahmoud Ahmadinejad å få atomvåpen i 2010. Og så videre.
Videre ignorerer Riedel det som enhver vanlig avisleser vet: at Irans atomvåpenprogram har ansporet en rekke andre stater i regionen til et atomvåpenkappløp. Riedel innbiller seg et to-polet Midtøsten, med Israel som den ene atommakten, og Iran som den andre. Han legger ikke merke til at Saudi Arabia, De forente arabiske emirater, Kuwait, Jordan, Egypt, Syria, Libanon og Tyrkia alle har initiert atomvåpenprogrammer.
Hvis Iran tillates å anskaffe kjernevåpen, vil disse landene straks løpe til butikken for å handle atombomber.
Noen hevder at et multipolært kjernefysisk Midtøsten vil overholde reglene om gjensidig sikret ødeleggelse. Gitt at dette er sant, så er det et faktum at det voldelige iranske svar på et israelsk angrep mot dets kjernefysiske installasjoner vil se ut som en mindre trefning i forhold til konvensjonelle kriger som vil bryte ut i et Midtøsten der alle har bomben.
I virkeligheten er det ingen grunn til å tro at et Midtøsten der alle har atomvåpen vil være et Midtøsten som følger reglene for MAD [Mutual Assured Destruction] . En fersk avstemning om folkemeningen blant vanlige arabere, foretatt av Zogby / University of Maryland for Brookings Institute, i de USA-allierte statene Egypt, Libanon, Marokko, Saudi Arabia og UAE (Forente Arabiske Emirater) viser at den arabiske verden er befolket av jihadister.
Som Herb London fra Hudson Institute påpeker i en analyse av målingen, sier nesten 70% av de spurte om hvilken leder de mest beundrer enten en jihadist eller en tilhenger av jihad.
De mest populære lederne var Tyrkias statsminister Recep Erdogan, Venezuelas president Hugo Chavez, Ahmadinejad, Hizbolla-høvding Hassan Nasrallah, Syrias president Bashar Assad, og Al-Qaida-lederen Osama bin Laden.
Så selv om folkelige revolusjoner skulle styrte noen av de vaklende despotiske regimene som nå okkuperer maktens seter i den arabiske verden, så vil de høyst sannsynlig blir erstattet av jihadister. Dessuten, fordi en iransk atombombe ville styrke de mest radikale, destabiliserende krefter i det pan-arabiske samfunnet, så ville sannsynligheten øke for at en despot ville rette et kjernefysisk angrep mot et vestlig eller israelsk mål for å bli ved makten.
Alt dette skulle ikke være umulig å fatte for en erfaren strategisk tenker som Riedel. Likevel er det tydeligvis nettopp det. Dessuten, som fosterbarn av Clinton-administrasjonen, så er Riedels posisjon generelt sett mer realistisk enn for dem som jobber i Obamas administrasjon. Det israelske ledere nå erfarer, er at Obamas administrasjon først nå begynner å få opp øynene for at dens politikk overfor Iran har feilet.
Videre, i den amerikanske regjeringen er det Det hvite hus som den mest gjenstridige forsvarer av ideen om at trusselen fra et kjernefysisk Iran ikke er så alvorlig som trusselen fra mangelen av en palestinsk stat. Med andre ord: president Barack Obama selv er den gjenstridigste talsmann for en amerikansk Midtøsten-politikk som ignorerer alle farene USA står overfor i regionen, og de vender de amerikanske kanonene mot det eneste landet som ikke truer en eneste av deres interesser.
Og nå, når man altså står overfor en slik situasjon, så hevder israelske ledere fortsatt at når israelsk UD uttaler at oppstart av den kjernefysiske Bushehr-reaktoren for “uakseptabel” og starter verdiløse forhandlinger med Fatah-ledere, så driver de en rasjonell og adekvat israelsk politikk.
Hva er det som ligger bak denne statlige hjelpeløse udugeligheten? Det er to mulige forklaringer på regjeringens opptreden. Statsminister Benjamin Netanyahu kan være motivert av operasjonelle hensyn, eller det kan være politiske hensyn som ligger bak.
På det operative planet er spørsmålet som styrer Israels ledere følgende: når er det optimale tidspunktet for et angrep? Det faktum at regjeringens kilder sier at det ville være diplomatisk selvmord å angripe Bushehr før den ble satt i drift sist helg, gjør det klart at militære hensyn er den avgjørende faktor for Israels ledelse. Men Riedels artikkel og det klare standpunktet som Obama-administrasjonen har inntatt, viser at det er ingen mulighet for at militære forhold noensinne vil bli optimale for Israel. Videre viser Israels angrep på Iraks atomreaktor i 1981 at Israel kan oppnå sine strategiske mål også uten amerikansk støtte.
Sett fra et militært perspektiv er det klart at det ville være bedre å slå til mot Irans kjernefysiske installasjoner før russerne startet å drive Bushehr.
Ethvert angrepsscenario fra nå av må enten inkludere og akseptere utsiktene til radioaktivt nedfall, eller man må akseptere Bushehr som den er og la den være i fred. Fra et militært perspektiv er det faktisk slik at jo lenger Israel venter med å angripe Iran, jo vanskeligere vil det være å fullføre oppdraget.
Så med mindre Israels ledere ikke ser de strategiske realiteter, er den eneste troverdige forklaringen på Netanyahus beslutning om å sitte uvirksom og se på at Israels militære muligheter ble drastisk redusert i løpet av helgen, at han ble drevet av innenrikspolitiske hensyn.
Og hva kan de politiske hensyn så være? Åpenbart er det ikke at han plages med manglende støtte blant folk. Konsekvente opinionsmålinger gjennom flere år viser at publikum overveldende støtter bruk av makt for å hindre Iran fra å bli en kjernefysisk makt.
Så da gjenstår spørsmålet om Netanyahus koalisjon.
Det kan ikke være det at Netanyahu mener at han kan bygge en bredere koalisjon for å støtte et angrep på Iran, enn den han allerede har ved å bringe Kadima inn i regjeringen sin. Kadima-leder Tzipi Livni er ikke noen stor tilhenger av et israelsk angrep på Iran. Livnis synspunkter er bedre likt av Obama som viktigere enn å hindre Iran fra å bli en kjernefysisk stat.
Utsiktene til å la et utbryterparti fra Kadima som ledes av tidligere forsvarsminister Shaul Mofaz bli med i regjeringen har også blitt tatt opp ved jevne mellomrom. Likevel antas det at det er liten sjanse for at dette skjer.
Mofaz misliker tydeligvis Netanyahu mer enn han misliker tanken på et kjernefysisk Iran (og at Saudi Arabia, Egypt etc. etc. etc. får atomvåpen også.)
Bare én mulighet gjenstår. Netanyahu må ha valgt å sitte og se på at Bushehr ble fyrt opp, på grunn av motstand i sin egen regjering. Bare én person i Netanyahus koalisjon har både den strategiske demens og den politiske makten som trengs til å tvinge Netanyahu til å akseptere det uakseptable.
Den personen er forsvarsminister Ehud Barak.
Baraks strategiske uskikkethet er legendarisk. Det ble nylig stilt til skue ved den mislykkede bordingen av det tyrkiske terror-skipet Mavi Marmara. Det var Baraks idé å utruste marinens kommandostyrker med paintball-geværer og på den måten sørge for at de ville bli angrepet og så bli tvunget til å bruke dødelig makt til å forsvare seg.
Baraks evne til å diktere regjeringens politikk ble nylig demonstrert i hans uanstendige maktmisbruk under utnevnelsen av IDF’s nye stabssjef. Uansett om det såkalte “Galant-dokumentet”, som inneholdt en plan for å få generalmajor Yoav Galant inn som stabssjef i IDF etter Gabi Ashkenazi, var ekte eller forfalsket, så er det klart at de operative klausulene det inneholdt, alle var implementert av Baraks eget kontor i løpet av de siste månedene. Så, til tross for at saken om dokumentet fremdeles blir politietterforsket, så tvang Barak ved dette Netanyahu til å godta hans lynraske utnevnelse av Galant.
Selv om Galant er den beste kandidaten til stillingen, er det klart at Barak ikke gjorde generalen noen tjeneste ved å utnevne ham på denne måten. Det er ganske sikkert at han ydmyket og vanæret generalstaben.
Barak er Obama-administrasjonens israelske favorittpolitiker. Mens man skyr Netanyahu, blir Barak gjort stas på nesten hver måned. Og dette gir mening. Ettersom mannen er direkte ansvarlig for Israels forsvar, og med sitt kvelertak på regjeringen, har han alene remediene som kan få hele Midtøsten til å bli kjernefysisk.
Er dette lettere å akseptere da?
[email protected]
Fra Jerusalem Post
