Landssviksakene. Deltagelsen i arrestasjonen av jødene var ikke det sentrale punkt i rettsoppgjøret etter krigen.
Forfølgelsen av jødene i Norge under okkupasjonen 1940–1945 som kulminerte med deportasjonen og mordet på bortimot en tredjedel av den jødiske førkrigsbefolkningen, representerer den største enkelttragedien som rammet sivilbefolkningen i Norge under krigen. I alt ble 771 jøder deportert, kun 34 overlevde. En undersøkelse som er foretatt på Holocaustsenteret omfatter landssviksakene mot 23 nordmenn og én tysker som var involvert i deportasjonen.
…
Undersøkelsen viser at av de nordmenn som etter krigen ble tiltalt for medvirkning i dette overgrep mot jødene så var det kun en (Quisling) som ble dømt for medvirkning til drap, og da kun uaktsomt drap. Av de øvrige som ble dømt så var det for å ha ytt fienden bistand. Av de 23 sakene som er gjennomgått ble 11 funnet skyldig i medvirkning til deportasjonen, i tre saker ble tiltalte frifunnet, i syv saker ble medvirkning i deportasjonen ikke medtatt selv om etterforskningen viste at vedkommende hadde vært involvert eller arrestasjoner foretatt i deres politidistrikter. I ett tilfelle døde tiltalte før saken kom opp og i én sak ble saken avbrutt.
Kun i fire saker ble medvirkningen nevnt som skjerpende omstendighet i forbindelse med straffeutmålingen. I Quislings sak er ikke jødeaksjonene nevnt i lagmannsrettens domsgrunner for dødsstraff, det er kun henvist til: «hans medvirkning til de forskjellige drap etter 22. januar 1942». Man kan med rette gjenta overskriften fra en artikkel Bernhard Goldberg hadde i Dagbladet 10. mai 1947: «Er vi jøder allikevel av mindre verdi?»
Les hele kronikken av Christopher S. Harper i Aftenposten
