Expressen skriver i dag på lederplass om det økende jødehatet, som «ikke syns i offentligheten», men skriver at dette ikke gjør saken noe mindre alvorlig. Det er bra at det økende jødehatet tas opp på lederplass.
Det dreier seg om Sverige. Vi vet at situasjonen for jødene i Sverige er så dårlig at flere og flere velger å flytte ut av landet. Noen flytter til Israel.
En ung kvinne i Malmö måtte gå til politiet for å få en slutt på trakassering og steinkasting (!) fra klassekamerater. Dette er tilstander som vi kjenner fra mellomkrigstiden. To andre kvinner fra Rosengård, samme by, fikk døren sin nedtagget av hakekors.
Mathan Ravid skrev i avisen DN den 18. desember om hvordan han og noen jødiske venner hadde prøvd å gå ute i Uppsala med det jødiske hodeplagget Kippah. Det hadde resultert i Hitlerhilsen fra sidebordet.
Er dette et stort problem? spør avisen. – Det kommer an på hvem du spør, konkluderes det med.
Ja, selvfølgelig. Spør du uinteresserte eller uinformerte mennesker, ser de ikke problemet. Det kan like fullt være temmelig traumatisk for den som opplever å bli trakassert. Avisen peker på at de antijødiske holdningene ikke er så synlig i offentligheten, men «trives i skyggene». Det pekes på konspirasjonsteorier rundt 11. september og rundt staten Israel som florerer i et bestemt miljø.
Dette må tas på alvor. Det er bra at regjeringen tar saken alvorlig, skriver man. «Nulltoleranse mot antisemittisme må gjelde i hele landet.»
«De senere tiårs innvandring fra land i Midtøsten der antisemittismen er meget utbredt, har dessuten skapt en helt ny antijødisk undervegetasjon i Sverige, utenfor den tradisjonelle høyreekstremismens suppe av småpartier.» Hatet de utsettes for må aldri bortforklares eller relativiseres, ifølge samme avis.
I Sverige er det tradisjon for å stoppe alle spørsmål ved og all kritikk av sosialdemokratenes oppleste og vedtatte innvandringspolitikk. En del av kritikerne mener det bittelille landet har tatt på seg alt for mye ansvar i forhold til hva både økonomien tillater, og i forhold til hva de lokale innbyggerne tåler gitt den integreringen som blir gjort. Noen kritikere mener også at Sverige allerede har gått utfor stupet, det vil si at de er i en negativ utvikling som ikke lar seg stoppe.
Slike spørsmål og slik kritikk er helt legalt, og er verken rasistisk eller har noe med islamofobi å gjøre, i den grad man skulle nedverdige seg til å bruke dette ordet – som egentlig her helt meningsløst. Fobi er en irrasjonell frykt for noe man ikke trenger å frykte. Men frykt for muslimer henger sammen med de konkrete hendelser man har opplevd og bevitnet, som terroristhandlinger, og som her, rasisme. Dette viser blant annet den store undersøkelsen HR-senteret gjennomførte nylig. For mens årsakene til antisemittisme som ble nevnt, gikk på medienes dekning av konflikten i Midtøsten, venstresidens uttalelser, uvitenhet og lignende, kom det klart frem at folks eventuelle skepsis til muslimer ikke gikk på fordommer, men på konkrete hendelser som hadde skapt frykt.
Det skulle bare mangle om man ikke kan stille kritiske spørsmål ved den politikk som føres, spesielt når det dreier seg om det enkelte kaller det største sosiale eksperiment man noensinne har gjort, nemlig masseinnvandringen fra Midtøsten til Europa. Det er en del av den politiske frihet vi har i Europa. Hvis den sittende regjering eller deres meningsfeller forsøker å kneble denne sunne kritikken, er det overgrep. Det er metoder som man forbinder med tidligere øst-Europa og kommunismen.
Likevel skrives det altså på lederplass i Expressen svært kategorisk og negativt om Sverigedemokratene, et høyreorientert parti som nettopp er kritisk til den masseinnvandring som har funnet sted i Sverige. Hvilken relevans har de med det økende jødehatet som er tema for lederen? De skriver jo nettopp om «en helt ny antijødisk undervegetasjon i Sverige, utenfor den tradisjonelle høyreekstremismens suppe av småpartier»?
I dag framstår det därför som nästan otänkbart att ett antijudiskt parti skulle kunna vinna plats i riksdagen. Det räcker med att se på SD.
Om Jimmie Åkessons gäng hade hållit fast vid sitt ursprungliga, naziinfluerade tankegods hade de inte suttit i riksdagen i dag. Framgången krävde att de bytte till en mer salongsfähig modefördom, nämligen islamofobi. De högerextremister som insisterade på att förneka Förintelsen har blivit kvar i smågrupper som Nationaldemokraterna, och kan på sin höjd erövra ett kommunmandat här och där.
Ovennevnte utdrag kan tyde på at redaktøren, til tross for at han ser både at det finnes jødehat, at han ser at det er på fremvekst, og at han ser at det først og fremst er innvandrerne fra Midtøsten som er gjerningsmenn, ikke makter å stå for den konklusjonen som ligger helt opp i dagen for alle som leser det, men på en finurlig måte klarer å snu ansvaret over på det så å si eneste partiet i det svenske parlamentet som ser ulemper ved å blande kulturer i en slik målestokk som Sverige i særdeleshet har gjort, altså blant annet med de følger vi ser beskrevet over. Venstresidens metoder er etter hvert godt kjent. En av dem er rasisme- nazisme-kortet man deler ut. Brunbeising av meningsmotstandere er en simpel måte å kneble dem på. Man har ikke mye i offentlig debatt å gjøre etter at man har fått nazisme-stempelet over seg.
Den eneste reale og ærlig konklusjon og påfølgende oppfordring etter en slik urovekkende avsløring som denne lederen representerer, ville være å kreve at disse miljøene, altså muslimske miljøer, som moskeer og lignende, tar et oppgjør med jødehatet. Om nødvendig det innebygde jødehatet som finnes i religionen, i Koranen og i Hadithene. Hvorfor trekkes ikke denne helt innlysende og naturlige konklusjonen? Tør man ikke, eller vil man ikke?
Expressen.se: Blunda inte for hotet
