JPOST LEDERARTIKKEL, 11/02/2010
Til norsk for SMA ved Jørild Svalestuen
Uten de israelske sikkerhetsstyrkenes tilstedeværelse, ville Rachels grav, Patriarkenes grotte, og Josefs grav vært utenfor jøders rekkevidde i dag.
UNESCO, de Forente Nasjoners organisasjon for bevaring av historiske steder, har gått for langt denne gangen.
Det er mye “chutzpah” (freidighet) i den post-modernistiske periodes “nedbygging” og “forandring”. Høyt elskede religøse trosretninger og vaner er redusert til “falsk bevisstgjøring”. Nasjoner med stolte tradisjoner og unik etniskhet, betegnes som “imaginære samfunn”. Grunnleggende historie blir degradert til uanselige, subjektive “fortellinger.”
Men selv i denne radikalt relativistiske intellektuelle atmosfæren, er den siste UNESCO bestemmelsen uhørt, fordi den var et særdeles vulgært forsøk på å fjerne jødiske bånd til landet Israel.
I sin halvårlige samling som ble avsluttet forrige uke, vedtok UNESCO et forslag initiert av arabiske medlemsstater, om å utnevne to jødiske historiske steder til “palestinske”. Med 44 mot 1 – 12 avsto fra å stemme – erklærte UNESCOs styre “Haram al-Ibrahm/Patriarkenes grotte og Bilal bin Rabah Mosque/Rachels grav” å være “en integrert del av de okkuperte palestinske territorier”. Det ble videre hevdet “at enhver ensidig aksjon fra israelske myndigheter vil bli ansett som en krenkelse av internasjonal lov”.
Dette forslaget blir i visse kretser betraktet som svar på Israels bestemmelse i februar, om å inkludere Patriarkenes grotte og Rachels grav på listen over steder med nasjonal arv, som bør motta tilleggsbevilgninger både til renovering og utdanningsturer.
Mens avgjørelsen i februar ble beskrevet av statsminister Binyamin Netanyahu som en måte å knytte israelere til deres historie, ble UNESCO-bestemmelsen fordømt av statsministeren som et ”absurd” forsøk på ”å rive Israels folk løs fra deres arv”.
Han spurte: “Hvis stedene hvor fedrene og mødrene til den jødiske nasjon er gravlagt, – Abraham, Isak, Jakob, Sara, Leah og Rakel, for omkring 4,000 år siden, ikke er en del av den jødiske arven, hva kan da være det?” Spesielt absurd er bestemmelsen angående Rakels grav. Vitenskapsmenn som Nadav Shragai og prof. Yehoshua Porath har fremhevet at det var først i år 2000 at Palestina-araberne ”oppdaget” stedets historiske betydning.
På Yom Kippur samme år, idet den andre intifadaen startet, publiserte Al-Hayat al-Jadida (en Palestina-arabisk avis), en artikkel som påsto at ”graven er falsk og var opprinnelig en muslimsk moské”. Dette skiller seg på en tarvelig måte fra muslimsk tradisjon, som også korresponderer med jødisk tradisjon. Frem til da hadde alle offisielle Palestina-arabiske myndigheter referert til stedet som Rakels grav (En liknende taktikk ble brukt etter 1929-opprøret for å omforme Klagemuren til al-Buraq muren, angivelig det stedet der Muhammeds bevingede hest al-Buraq ble bundet etter nattflyvningen fra Mekka).
Sionismen er spesielt følsom for denne type angrep. Som bevegelse, gjorde sionister både opprør mot tradisjoner – spesielt jødisk religion – og eksil, mens de samtidig innarbeidet konsepter fra jødedom som vektlegger jøders bånd til landet Israel.
Sionismen kjempet for normalisering av det jødiske folk som “en nasjon blant nasjonene”. Men den fremhevet også ideen om å være ”utvalgt”, ved å strebe etter å skape en mønsternasjon – hevrat mofet. Bitre feider i dagens Israel over bosetninger og et balansert forhold mellom Israels jødiske og demokratiske dimensjoner, har sine røtter i denne ”splittede” jødiske identitet.
Ikke desto mindre, enten man er for eller imot jødiske bosetninger i Judea og Samaria, eller for eller imot vektlegging av Israels ”jødiskhet” på bekostning av dets demokratiske natur, så er det et unektelig faktum at det geografiske området som refereres til som Vestbanken – og som inkluderer Hebron og Betlehem – var jødenes historiske vugge. Intet antall historiske endringer eller UNESCO-erklæringer vil fjerne dette faktum.
Det er heller ikke tvil om at Israel har gjort en bedre jobb med å opprettholde rettferdig tilgang til religiøse steder for alle trosretninger. I motsetning til Jordan som nektet Israel ”fri tilgang til Hellige steder [inkludert Klagemuren] og kulturelle institusjoner og bruk av gravlunden på Olivenberget”, fastsatt under våpenhvilen april 1949.
De Palestina-arabiske myndigheters historiske vitnesbyrd er ikke bedre. Hvis det ikke hadde vært for de israelske sikkerhetsstyrkenes tilstedeværelse, ville Rakels grav, Patriarkenes grotte og Josefs grav være utenfor rekkevidde for jøder i dag.
Uansett hvilke fremtidige territoriale avtaler som blir oppnådd med Palestina-araberne, er det en utålelig og uholdbar urett, hvis jøder blir forhindret fra å besøke steder med slik grunnleggende historisk, kulturell og religiøs betydning.
Jerusalem Post: UNESCO and the cradle of Jewish history
