Jøder over 16 år blir beordret å registrere seg, eller risikere å miste statsborgerskapet, alt de eier, og bli deportert. Flere nyhetssteder i Israel melder om dette.
Dette er virkeligheten for jødene i Donetsk, en ukrainsk by langt øst, sør i Ukraina. Det er russiske okkupanter, bevæpnede menn, som har levert løpesedler til jødene med de urovekkende opplysningene.
Også NRK melder om saken. Hva som er bakgrunnen for at NRK/NTB plutselig skulle bry seg om jødene, er uvisst. Men vi registrerer at det åpenbart er lettere å ha empati med jødene i Ukraina enn jødene i Israel, etter å ha registrert – og protestert på – NRKS skjeve nyhetsdekning om konflikten mellom Israel og araberverdenen i mange år.
Vi registrerer og undres noen ganger over at muslimer og islam av enkelte fremstilles som de eneste jødefiendtlige elementer for tiden. Slik er det ikke. Svært mye av jødehatet kommer riktig nok fra muslimer, det er helt korrekt. Vi behøver ikke gå lenger bakover i tid enn til den lille byen Toulouse i Frankrike den 12. mars 2012, hvor fire jøder ble skutt og drept av en troende, praktiserende muslim. Tre av de drepte var mindreårige barn.
I 2006 ble den unge jøden Ilan Halimi kidnappet ved hjelp av en ung jente som lokkedue, og holdt som fange i nesten to uker av troende muslimer. I denne tiden ble han torturert på det grusomste, i mange vitners påsyn, og med svært mange i nabolaget – samtlige var innvandrere – som må ha hørt smerteskrikene hans uten å reagere. Ingen av dem ringte noen gang politiet. Til slutt ble han dumpet på en jernbanelinje i nærheten av Paris. Halimi døde på vei til sykehus. Ambulansefolkene beskrev ham som «slaktet.»
De skyldige ble etter hvert fanget, og den 28 år gamle lederen for ugjerningene, en praktiserende muslim fra Elfenbenskysten, ropte «Allahu akbar!» i rettssalen mens han gliste mot de etterlatte etter Halimi.
Rapporter fra Frankrike om jødehat viste en ekstrem økning i tilfeller både i 2012 og 2013. Grunnen til at vi nevner Frankrike spesielt, er at landet har Europas største jødiske befolkning.
Men også europeere har en lang tradisjon for jødehat. NRK kan sende, og har sendt, glimrende reportasjer om Holocaust og nazismen. Vi tror nok det er ektefølt empati når man skriver «uhyggelig» og «folkemord.» Samtidig er det helt greit for kanalen å levere det norske folk feilinformasjon som sist i maraton-serien «24 timer i Jerusalem» – en på mange måter fantastisk, fargesprakende og interessant reportasje om livet og mangfoldet i verdens viktigste by.
Men midt i det fantastiske og vakre kommer til stadighet drypp som påstander om at «Israel okkuperte Palestina» – «Israel utvidet byen» – uten å nevne ett ord om at «Araberne angrep Israel, men Israel vant, DERFOR tok Israel områder som har betydning for deres sikkerhet,» eller «Israel har gitt tilbake områder som Sinai og Gaza, men de har ikke fått fred, derfor setter de nå fredsavtale som betingelse for å levere tilbake omstridte områder,» eller «Israel har tre ganger tilbudt nær sagt alle omstridte områder for fredsavtale, men alle tre gangene har dette blitt kategorisk avvist av araberne.»
Under forsvarsaksjonene mot Hamas for å få en slutt på de tusenvis av rakettangrep fra Gaza (rundt 13.000 raketter) anførte NRK i et landsomfattende hylekor hvor Israel som eneste aktør ble fordømt nedenom og hjem. Også Norges regjering med daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre i spissen fordømte Israels maktbruk i flere kanaler. Sistnevnte påtegnet også en bok skrevet av to Israel-hatere, Mads Gilbert og Erik Fosse. Anklagene mot Israel blir fremstilt som «fakta» av forlagene. At forfatterne for eksempel fortiet terroristorganisasjonens bruk av Røde Kors-kjøretøyer, samtidig som de anklaget Israel når de tok kontroll på det misbrukte kjøretøyet, passerer tydeligvis under radaren.
Under en fredelig pro-Israel demonstrasjon her hjemme, gikk arabere og arabersympatisører amok. Vår egen stortingspolitiker Kristin Halvorsen menget seg med sinte jødehatere som sang «Khaybar, vi kommer tilbake,» antagelig uvitende om deres sjarmerende sanger. Khaybar er en by fra Koranens historier hvor jødene ble massakrert av Muhammeds blodtørstige horder.
Samtidig ser vi at de økonomisk ustabile tidene i Europa gir næring til høyreekstreme partier. Ungarn og Hellas, – og sist nå Frankrike viser at folk tyr til mer eller mindre ekstreme krefter for å gjenopprette det de oppfatter som trygghet.
Hva vil vi med å minne om alt dette? Alle disse og hundrevis av andre historier fra Norge og Europa, sammenholdt med muslimers og araberes blodtørst og brennende hat mot jøder viser klart at det går en rød tråd av antisemittisme – jødehat – gjennom historien, på tvers av etnisitet og religion, uavhengig av geografi. Man kan ikke plukke ut en gruppe og si at dette er de typiske jødehaterne. Nei, jødehatet lever sitt liv og krever sine ofre, i alle samfunnslag og i alle avkroker.
Som oppvokst i et kristent land kan det ikke underslås at man ofre tenker på Jesu ord. Han forutså hatet i menneskene og konstaterte at jødene skulle bli ofre for hat fra alle mennesker: «og I skal hates av alle for mitt navns skyld» (Matteus 10,22).
Tilbake til Donetsk. Byen er relativt ung, den ble etablert i 1869. Tredve år etterpå utgjorde jødene over 11 % av befolkningen, eller 3.168 mennesker. Livet blomstret, og man bygget synagoge og torah-skole i 1887, og flere veldedige organisasjoner ble etablert. Allerede samme år slår myndighetene i Donetsk ned en pogrom mot jøder og engelskmenn. Like fullt blir mange jøder drept og såret under den første pogromen i 1905. Synagoger og jødiske hus blir ødelagt.
I 1910 er det tre synagoger og fem private jødiske skoler i byen. Sionismen blomstrer, og byen sender en delegat til den sjette sionistkongress under Første verdenskrig. I løpet av krigen kommer mange jødiske flyktninger til Donetsk og får hjelp her.
I mellomkrigstiden vokser byens befolkning med 400 %. Den jødiske befolkningen dobles. I 1926 var det 11.300 jøder i Donetsk. Det var en jiddisk skole med 320 elever i byen.
I 1939 hadde antallet jøder kommet opp i 24.991 av en total befolkning på ca. 466.000. I begynnelsen av krigen mellom Nazi-Tyskland og Sovjetunionen ble mange jødiske familier sendt til Uralfjellene for å arbeide. 20. oktober 1941 ble Donetsk okkupert av Hitler, og han hadde makten til 8. september 1943. Det ble satt opp en ghetto, og der ble jødene holdt innesperret uten mat og uten legetilsyn. Hundrevis døde hver eneste dag. I desember 1941 ble flere hundre jøder skutt av Einzatzkommando-6.
I april 1942 begynte den endelige likvideringen av jøder. De ble tatt med ut til en nedlagt mine, Maria, hvor mange ble dumpet levende i sjaktene. Det ble også brukt varebiler med gass, og likene ble dumpet i minen etterpå. Rundt 15.000 jøder ble drept av nazistene på denne måten.
I 1959 var den jødiske befolkningen på 21.000, 3 % av den totale befolkning. Det var en synagoge i byen og en rabbi. Dette året ble synagogen stengt. I 1963 ble synagogen angrepet av den lokale militsen, og hellige skrifter og gjenstander ble konfiskert. Bare noen bønnsjal ble latt tilbake.
I 1970 var det rundt 40.000 jøder i Donetsk. Mange utvandret til Israel i 90-årene, men det jødiske livet i byen fikk en oppsving. Pinchas Vyshedsky ble sjefsrabbiner, og det jødiske samfunnet hadde en rekke tilbud innen religion, utdannelse og kultur.
I dag er den jødiske befolkningen på rundt 5000 mennesker ifølge Wikipedia, 17.000 ifølge nyhetsstedet Ynet. Ukrainerne utgjør 60 %, russere rundt 32 %.
De russiske okkupantene har altså levert et brev til alle jøder der de nå må registrere seg. Brevet er skrevet på russisk og er undertegnet av den russiskstøttede midlertidige regjeringen ved Denis Pushilin.

«Kjære ukrainske borgere av jødisk nasjonalitet,» begynner brevet.
«Fordi lederne av det jødiske samfunnet støttet Bendery-juntaen [den ukrainske nasjonalistledelsen som ble ledet av Stepan Bandera mot slutten av Den annen verdenskrig] og står imot den pro-slaviske Folkerepublikken Donetsk, så har [interimstyret] bestemt at alle innbyggere av jødisk herkomst over 16 år, og som bor i republikkens territorium, skal registreres hos kommisjonæren for nasjonaliteter i administrasjonsbygningen for regionaladministrasjonen i Donetsk.»
Jødene må bringe med seg ID og pass, slik at man kan registrere tilhørighet til den jødiske religion, men må forevise religiøse dokumenter for familiemedlemmer, og alle papirer som angår eiendom og eiendeler, samt kjøretøy.
Uteblir man fra registreringen, blir man utvist fra landet, og eiendom blir inndratt.
Det ble også ilagt et registreringsgebyr på rundt 250 kroner.
Jødene på stedet, som er pro-Ukrania, vet ikke helt om registreringen er reell eller om det er en provokasjon. Uansett er innholdet sterkt antisemittisk, og minner sterkt om nazistenes handlinger under opptakten til jødeutryddelsene under 2. verdenskrig.
Uansett skaper løpeseddelen frykt. Olga Reznikova, en Ynet har snakket med, sier hun personlig ikke er redd, og hun kjenner mange som ikke er det, og ikke har tenkt å møte opp for registrering. «Det er uansett ubehagelig», sier hun.
«Jeg har ikke tenkt å registrere meg. Jeg har bodd i Donetsk i hele mitt liv, og jeg har aldri blitt utatt for antisemittisme før øynene mine falt på dette papiret. Men jeg tar det veldig alvorlig selv om jeg er usikker på hvor det kommer fra.»
Et ukrainsk nettsted har henvendt seg til interimsstyret og spurt om de står bak rundskrivet. Pushilin bekreftet at det var hans organisasjon som hadde distribuert brevet, men benektet enhver forbindelse til innholdet.