Til tross for at Tyrkia ikke lenger er en megaokkupasjonsmakt i allianse med de europeiske aksemaktene, slik landet var i våre besteforeldres tid, fortsetter Tyrkia å okkupere Kurdistan uten at verdenssamfunnet hittil har våget å si det høyt. Den nye islamistiske aksen, Tyrkia, Iran og Syria har okkupasjonen og undertrykkelsen av det kurdiske folk som et av sine grunnleggende fellesprosjekter. Blant de øvrige likheter finner vi drømmen om å bli atommakter som skal kunne utslette Israel. Den nye aksen som etter hvert vil kunne omfatte økende deler av Sentral-Asia og flere arabiske stater, legger ikke skjul på ønsket om regionalt makthegemoni.
Denne blodige okkupasjonsmakten søker EU-medlemskap til tross for den militære okkupasjonen av halve EU-landet Kypros og separasjonsmuren som med FNs hjelp er bygget tvers over øya. Med sine 76 millioner innbyggere, hvorav 99.8 % er muslimer, burde det være på sin plass å stille noen krav til dette landet før man åpner døren til Europa, som Tyrkia gjennom århundrer forsøkte å underlegge seg militært.
Europa har imidlertid vært ganske forsiktig i sin holdning til sin tidligere imperialistiske okkupasjonsmakt. Angsten for den tyrkiske galskap sitter dypt rotfestet i mange europeiske nasjoner, ikke minst hos dem på Balkan som fikk oppleve tyrkernes hensynsløse brutalitet og slaveri gjennom mange århundrer og helt opp mot vår tid. Det er derfor i dag spesielt urovekkende at landet igjen har valgt en pompøs nasjonalistisk islamist som Recep Tayyip Erdoğan til statsminister, eller storvisir som han tidligere ville ha blitt kalt.
Recep Tayyip Erdoğan har vært Tyrkias statsminister siden 14. mars 2003 og er leder av det islamske partiet ’Islamsk rettferdighets- og utviklingsparti’ (AKP). Erdoğan er blitt en populær leder som ønsker å gjøre Tyrkia til en islamsk stat. Hans metode for å vinne valg er presis den samme som Hamas har benyttet i de Palestina-arabiske områdene: Å bruke mye innsamlede penger på velferdstiltak i lokalmiljøet, noe som ellers knapt forekommer i muslimske land. Samtidig prøver han å gjøre NATO-landet Tyrkia til medlem av EU. Motivasjonen er trolig ikke bare økonomisk, men også et forsøk på å tilfredsstille arméen i landet, som han frykter kan overta makten gjennom militærkupp og sette drømmen om islamisering tilbake.
At store deler av befolkningen i Tyrkia nå heller vil ha en islamsk stat enn et sekulært demokrati av europeisk type, vitner lokalvalget i 1994 om, hvor AKP ble Tyrkias største parti, og Erdoğan ble ordfører i Istanbul. Utviklingen er imidlertid vel så mye et resultat av gammelt vanstyre på lokalplanet, som en gjennomtenkt dragning mot islamismen hos folk flest. Tyrkia, som også mange européere vil ha som medlem i EU, valgte altså en statsminister som en tyrkisk domstol i 1998 fant skyldig i å ha oppfordret til religiøst hat etter at han, den 12.12.1997, på et politisk møte leste et dikt av islamisten Ziya Gökalp høyt.[1]
«Moskéene er våre barakker, kuplene våre hjelmer, minareten våre bajonetter og de troende våre soldater» (Ziya Gökalp)
Dette ”diktet” er en parafrase over slagordet til Det muslimske brorskap og Hamas:
«Allah er vårt mål, profeten vårt forbilde, koranen vår vedtekt, jihad vår vei og døden for Allahs sak vår mest sublime tro.» (Jfr. artikkel 8 i Hamas-vedtekten)
Erdoğan ble dømt til 10 måneders fengsel, men sonet bare fire av dem (3—7.1999). Han ble stadig mer populær gjennom sitt frieri til fattige folk på landsbygda, og seks år senere ble han valgt til Tyrkias statsminister.
Fengselsdommen var grunnen til at han ikke kunne motta statsministerposten da hans parti vant valget den 3.11.2002,[2] og partiets nestleder, Abdullah Gül, måtte inneha posten inntil mars 2003.
Men i tilknytning til forberedelsene til forhandlinger om Tyrkias søknad om å bli med i EU, oppsto det en umiddelbar strid mellom Erdoğan og EU. Striden dreide seg om Tyrkias brudd på menneskerettigheter, inkludert Erdoğans nye lov som definerer kvinners utroskap som kriminalitet. Han har også hittil nektet å avskaffe den tyrkiske loven mot ytringsfriheten og forbud mot ytringer som “kan skade nasjonen”. Denne loven brukes mest for å undertrykke kurderne.
Forholdet mellom Israel og Tyrkia har vært spent siden Erdoğan ble valgt som statsminister, både pga. av hans islamistisk negative holdning til jødene generelt, og særlig pga. hans anerkjennelse av Hamas i 2007 og hans krasse angrep på Israels jøder den 29. januar 2009 etter Gaza-krigen da han sendte IHH-lederen Bülent Yildirin til Gaza for å gratulere Hamas, love støtte og knytte kontakter. Erdoğan ba USA fjerne organisasjonene Hamas og Hizbullah fra listen over terrorister som med vilje dreper sivile jøder. Han protesterte ikke mot terroristenes utallige angrep mot Israel fra Gaza — men kalte jødenes forsvar for «barnemord».
Mens Erdoğan holder mesteparten av Kurdistan under brutal tyrkisk okkupasjon, og mens hans folk i lang tid har drevet med en undertrykkelse som i realiteten utgjør et folkemord på kurderne, har han ved flere anledninger anklaget Israel for okkupasjon og kalt Israels forsvar mot terroristene i Gaza for «en forbrytelse mot menneskeheten».[3] Noen dager senere tilføyde han: «Israels umenneskelige handling på Gaza-stripen vil få Israel til å ødelegge seg selv» og at «Allah kommer til å straffe Israel.»[4] Noen få dager etter at FNs sikkerhetsråd behandlet en våpenhvile mellom Hamas og Israel, oppfordret Erdoğan FN til å fjerne Israel fra organisasjonen, noe ingen andre land hittil har sluttet seg til.[5]
I forbindelse med opprøret i den kinesiske Xinjiang-provinsen mellom Han-kinesere og de tyrkisktalende, muslimske uigurene, sa Tyrkias statsminister Erdoğan følgende til BBC: «Det finnes ikke noe annet ord som beskriver disse hendelsene. … Det som skjer i Kina er en form for folkemord. Det skjer overgrep der, hundrevis av mennesker er drept og 1.000 mennesker er såret. Vi har vanskelig for å forstå hvordan de kinesiske lederne kan forbli tilskuere til disse hendelsene».[6]
Vestlige land, inkludert EU, USA og Israel, har betraktet Tyrkia som en sikker alliert i det muslimsk-dominerte Midtøsten. Den samme vurderingen gjaldt i sin tid også for Iran, som i løpet av kort tid ble kuppet av det brutale islamistiske regimet vi kjenner i dag. Det folk i Vesten ofte ikke forstår, er at islamistisk politikk alltid vil føre til dette resultatet. Det ligger innebygget i den islamske politiske ideologi og er uforanderlig fordi enhver muslim er pålagt å tro at denne politikken ble utformet og praktisert av Allah og hans profet.
La oss håpe at et tyrkisk medlemskap i EU vil bli betinget av at Tyrkia først frigjør den delen av Kurdistan som Tyrkia fortsatt okkuperer og innrømmer de mange massedrap og folkemord som landet har utført i perioden 1890—1923 da de tyrkiske regimer myrdet mellom 3.6 og 4.3 millioner armenere, grekere, assyrere, nestorianere og andre kristne.[7] De må også komme med en uforbeholden innrømmelse av massakrene og folkemordet de utførte på det armenske folket i tiden 1890 — 1917, da tyrkerne myrdet mer enn 1,5 millioner kristne armenere.[8,9]
Og sist men ikke minst må de innrømme den langvarige utryddelseskrigen som Tyrkia fortsatt fører mot det kurdiske folket, med de seneste bombeangrepene mot kurdiske landsbyer i Nord-Irak samtidig med og kamuflert av aksjonen mot Israel utenfor Gaza nylig. Likeledes må det reises et klart krav om virkelige menneskerettigheter for det tyrkiske folk. Bare da bør man eventuelt kunne vurdere hvorvidt man kan ha Tyrkia som medlem i EU.
I dag synes dette nærmest umulig, især så lenge hverken EU, USA eller NATO våger å ta inn over seg erkjennelsen av hva som har skjedd med Tyrkia etter at islamistene i AKP overtok landet. Oppvåkningen til de nye realiteter på bakken vil bli langsom og smertefull for mange gammeltroende politikere i Vesten, og vi frykter at flere mediestunt og politiske overrumplinger av den typen vi så ved Gaza vil lykkes før det en gang skjer.
Kilder:
[1] The New York Times, Stephen Kinzer, Turkey Secularists Take Their Battle Into Court, April 5, 1998; http://tinyurl.com/lqdq2y
[2] BBC News, Monday, Turkey’s charismatic pro-Islamic leader, 4 November, 2002, http://news.bbc.co.uk/2/hi/europe/2270642.stm
[3] Moshe Reinfld, Tyrkia: Israels bombing er en forbrytelse mot menneskeheten, News1, 28.12.2008; http://tinyurl.com/l5euf4
[4] Ha’aretz.com, Statsminister Tyrkia: Israel utfører umenneskelige handlinger, 5.1.2009; http://tinyurl.com/mwboze
[5] Ynet.com, Tyrkias statsminister: Israel må fjernes fra FN, 16.1.2009; http://tinyurl.com/ku76l5
[6] Nettavisen.no, Dette er et folkemord, 11.7.2009; http://tinyurl.com/l89yaw
[7] R. J. Rummel. Statistics of Democide, Chapter 5, Statistics Of Turkey’s Democide Estimates, Calculations, And Sources. Chapter 5: http://tinyurl.com/mz8nlt
[8] John Laffin, War Annual: Contemporary Warfare Described and Analysed, 1997 (8), Elsevier.
[9] BBC News, 12.10.2006, French in Armenia ‘genocide’ row; http://news.bbc.co.uk/2/hi/europe/6043730.stm
