23.07.2011: Tsjekkerne trekker seg ut av Durban III – Hvor er de andre demokratiene?
Fredag ble Tsjekkia til nå siste land som trekker seg ut av den kommende “antirasisme”-ekstravagansen vi kjenner som Durban III. Canada, Israel og USA har allerede satt tommelen ned for hendelsen, som vil skje ved Amerikas kyst den 22. september 2011. Mens amerikanerne sørger over tiårsdagen for 9/11, vil FN i New York “feire” tiårsdagen for den første Durban-konferansen – en flom av intoleranse og fremmedfrykt.
Den tsjekkiske republikks trekk kommer tre dager etter at FNs forhandlere i all stillhet distribuerte et utkast av det som skal bli den vedtatte erklæring etter Durban III. Selv om skriften på veggen har vært klar i lang tid allerede, kunne ikke lenger alarmklokkene lenger ignoreres. Den “politiske erklæring” fokuserer spesielt på det de kaller “rasismens ofre.” OG Durban-erklæringen som utgår fra Sør-Afrika nevner kun én stat som skaper ofre – Israel. Det palestinske folk er oppført som ofre for rasisme.
Mantraet “sionisme er rasisme”, Durban-formelen i sin siste inkarnasjon, har sirkulert i FN i flere tiår. Det er hjørnesteinen i arbeidet med å undergrave den jødiske staten og nedkaller dødelig politikk når andre våpen kommer til kort. I disse dager er en arbeidsgruppe ved kampanjens hovedkontor opptatt med å kvadrere sirkelen: å bekrefte det foraktelige budskapet i Durban-erklæringen under et slør av menneskerettighetsvrøvl.
Tsjekkias diplomater kan imidlertid lese. Det nåværende utkast til endelig erklæring for Durban III som sier at FN må “innføre implementering av Durban-erklæringen i hovedstrømmen i menneskerettighetene i FN-systemet” og krever “en intensivering av innsatsen på lokalt, nasjonalt, regionalt og internasjonalt nivå rettet mot full og effektiv implementering av” instrumenter som Durban-erklæringen og videre.
Og det er mer. Organisasjonen for islamsk samarbeid klarte å sette inn et krav om “kulturelt mangfold, solidaritet og harmoni.” Det er typisk en oppskrift på å kvele ytringsfriheten: unngå ethvert tiltak for å stoppe syriske slaktere, for eksempel. Og generelt: hold unna kritikk av islamske strømninger som er mot menneskerettighetene.
Landene som er såkalt ikke-tilpasset, blant annet 115 utviklingsland, har også innlemmet i erklæringen en påstand om at “fattigdom,” ”underutvikling” og “økonomisk uensartethet” er “nært knyttet til rasisme og rasediskriminering.” Det er en velkjent form for utpressing som starter med å kalle giverlandene for rasistiske.
Den tsjekkiske republikk bestemte seg med rette for at de hadde fått nok. Den neste runden med “forhandlinger” hvor de Vestlige statene blir avkledd og manipulert av rasismeanklagen som kommer fra den islamske verden og fra andre, vil bli holdt ved FNs hovedkvarter den 28. juli.
Tidligere denne måneden fortalte nederlandske diplomater de samme Durban III-forhandlerne at Nederland ville være enige i Durban III’s politiske erklæring bare dersom man kategorisk utelukket den delen av erklæringen som isolerte Israel. Som de nederlandske diplomatene uttrykte seg, var denne delen av Durban-erklæringen ikke egnet til å bekjempe rasisme. Italienske diplomater var enige og sa at det var av høyeste viktighet at disse krav ble møtt. De har tvert om fått forsikringer om det motsatte. Man skulle derfor forvente at nederlenderne og italienerne ville hatt sin overbevisnings mot til å trekke seg ut av denne ordleken, men de har ikke gjort noe tegn til det enda.
Andre vestlige stater spiller imidlertid en ganske annerledes rolle, spesielt Norge og Sveits. Disse to landene har bestemt seg for å ta ledelsen for Durban-deklarasjonen i alle dens manifestasjoner og så falle i takt med arabiske og islamske prioriteringer.
Likevel har andre EU-land som Storbritannia og Frankrike uttrykt vilje til å drive med avledning, selv om ordgymnastikken deres trosser enhver forestilling. I juni vedtok Generalforsamlingen en resolusjon om organiseringen av Durban III som lyder: “avslutningen av plenumsmøtet vil omfatte … vedtakelsen av en kort og konsis politisk erklæring med hensikt å mobilisere politisk vilje.” Det er en underlig setning som tydeligvis slutter på midten. Det var EUs ide å utelukke de ordene som kom etter “politisk vilje.” I desember 2010 henviste generalforsamlingens resolusjon som promoterte Durban III til mobilisering av politisk vilje “til full og effektiv innføring av Durban-erklæringen.” Da EU kom med ideen om ikke å gjøre ferdig setningen eller å innarbeide en teknisk referanse til resolusjonen i desember som ingen ville lese, ga møtets andre leder dem bare et nikk og sa han satte pris på deres interesse av utflukter.
Uansett hvilke retoriske virkemidler som blir tenkt ut bak lukkede dører, står bunnlinjen fast: Durban III handler om å minnes en hendelse som for alltid er besudlet med antisemittisme og intoleranse. Den tsjekkiske republikks beundringsverdige beslutning er en oppvekker for andre demokratier som fremdeles later som om de er annerledes.
Oversettelse: Willy Gjøsund
