Shabbat shalom alle sammen,
I uken som gikk mintes vi Krystallnatten, – natten som for 73 år siden innledet utryddelsen av jødene i Europa. Her hjemme falt denne markeringen i år sammen med dommen over en organisasjon som gjennom mange år har organisert fornyet hets mot jødene ved å arrangere anti-israelske demonstrasjoner under dekke av å skulle markere minnet om Krystallnatten den 9. november. Mange velmenende og godtroende nordmenn og norske jøder har latt seg forlede av propagandaen til å gå i fakkeltogene deres. Nå er disse leninistene i undergrunnsbevegelsen «Tjen folket» og deres frontorganisasjon «SOS Rasisme», dømt for svindel med offentlige tilskudd og må tilbakebetale 10 millioner kroner de har stjålet fra fellesskapet. Denne skandalen hindret dem imidlertid ikke i å ytre seg om Krystallnatten også i år, – denne gangen med en pompøs plakat hvor deres nazi-inspirerte karikaturtegner Latuff tydelig har plagiert ideen fra de norske nazistenes hofftegner, Harald Damsleth. SMA var blant de første som så dette ideologiske slektskapet og tok avstand fra SOS-rasistenes propaganda. Derfor ble vi av naive mennesker anklaget for å være ekstremister. Fremdeles er det folk som tror på dette og ikke er klar over sammenhengen. Vi er imidlertid glade for å se at stadig flere av deres gamle partnere har trukket seg fra samarbeidet med «Lenins venner,» og at deres antisemittiske massemønstringer har opphørt.
God helg! fra oss i SMA-redaksjonen.
**********
Troen på moderate islamister
Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for SMA.
Valget i Tunisia har fått mye oppmerksomhet i Vesten, selv om det har kommet litt i skyggen av de økonomiske skandalene i Europa, hvor de som ennå betaler skatt tvinges til å betale regningene for dem som ikke gjør det, og de som styrer vurderer å løse sine finansielle problemer med å trykke flere pengesedler. Vesten har vist toleranse og har samarbeidet tett med brutale regimer og organisasjoner som i Sudan, Saudi Arabia, Jemen, Iran, PLO og Hamas, som ikke legger skjul på at deres politikk innbefatter drap av mennesker, henging av homofile, halshogging og steining av dem som ikke er enige med dem. Hvorfor er det nå blitt så viktig å få definert det nye regimet i Tunisia som demokratisk at endog Europarådets generalsekretær Jagland reiser dit og inviterer dem til medlemskap i Europarådet? NATO-landet Tyrkia som forhandler om medlemskap i EU, er et demokrati på papiret, men fordi de undertrykker mange millioner kurdere og nekter å innrømme folkemordet på armenerne, blir tyrkerne ikke sluppet inn i varmen. Vi forstår motivene for å la det oljerike Libya bli en del av Europa, men Tunisia er et ubetydelig land uten olje eller naturresurser, noe som gjør det vanskeligere å forstå den sterke interessen fra Europas side.
Tradisjonelt har befolkningen i Tunisia praktisert en moderat form for islam som fortsatt er preget av ulike berberske tradisjoner. Men stammekulturen som fremdeles preger den muslimske verden, er et større hinder for demokrati enn islam, og alle folkene i Nord-Afrika er preget av deres stamme- eller klantilhørighet, noe som kom tydelig frem under krigen mot Gaddafi og hans lojale tilhengere. Dette er en holdning som går foran nasjonal identitet i denne del av verden.
Men opprøret mot diktatorene i Tunisia og andre muslimske land, var i utgangspunktet ikke en stammekrig. Det ble først og fremst drevet frem som følge av den markerte økningen av de internasjonale matvareprisene som skjedde for et år siden, og ikke etter krav om demokrati, slik man synes å tro i Vesten. De opposisjonelle som var best organisert og derfor til en viss grad forberedt til å ta over makten i disse landene, var det strengt konservative og islamistiske muslimske brorskap og ikke de demokratiforkjempere som måtte finnes. Dette bildet ser man tydelig både i Egypt, Libya, Jemen og Tunisia. Det er derfor ganske sannsynlig at disse landene vil komme til å likne svært mye på Gaza dersom ikke de militære griper inn og forhindrer det, slik vi nå ser det i Egypt, hvor de militære har sittet med makten i seksti år, og heller ikke nå ser ut til å ville gi den fra seg til det muslimske «demokratiet.»
Den ekstremt konservative wahhabi-orienterte formen for islam som formidles av det muslimske brorskapet, er nå blitt stadig mer synlig også i Tunisia. Flere kvinner er nå tildekket enn før, og den franske innflytelsen på befolkningens livsstil er svekket. Dette er bakgrunnen til de fortsatte demonstrasjonene vi har sett i Tunisia etter at det islamistiske partiet Ennahda som er tilknyttet Det muslimske Brorskap, vant 41 % av stemmene. De som hadde håpet på mer demokrati ble skuffet, og viser nå skuffelsen i demonstrasjoner mot de nye makthaverne.
Slik de kristne forfølges i Egypt, går mennesker i Tunisia til angrep på den lille jødiske menigheten i landet. Dette vitner sterkt om at det ikke er demokratiske verdier som preger landet etter det første frie valget i moderne tid. Den vestlige forventning om et muslimsk demokrati med Tunisia som inspirator for resten av den muslimske verden, er urealistisk. Folk i Norge villedes om det som skjer i Nord-Afrika.
Lederen for det seirende islamistpartiet, Ennahda, er den kjente muslimske brorskapsaktivisten, Rachid Ghannouchi. Hans parti var forbudt i Tunisia nettopp på grunn av dets ekstreme linje både når det gjelder islamisering av landet og fiendskapet mot Vesten og Israel, som han mener er en islamsk plikt å utslette. Det var på grunn av slike ekstreme uttalelser at han ble nektet adgang til USA. Hans vilje til å danne regjering med de sekulære partiene i Tunisia er betinget av at landet skal styres med en demokratisk valgordning, men at lovverket skal bygge på sharia og at Koranen er grunnloven i landet, slik det er i Saudi Arabia.
Vi bør derfor heller sammenligne det nye Tunisia med Iran og Afghanistan enn med Egypt og Tyrkia. Taliban har ikke flertall i befolkningen i Afghanistan, men det er likevel de som bestemmer den politiske dagsorden i det landet. Ayatollaene i Iran som kom til makten gjennom en folkelig revolusjon og vestlig støtte, har vist seg umulige å avsette. Nå bygger de atomvåpen.
Vesten må derfor forberede seg på at hele den islamske verden etter hvert vil være styrt etter islamsk lov. Og vi må innse at vi ikke kan tvinge frihet, vestlig demokrati og uavhengighet på folk som i frie valg sier at de ikke vil ha det. Behovet for frihet og demokrati i en befolkning må komme innenfra. Det beste bidraget Vesten kan gi til de demokratiske kreftene som faktisk finnes i den islamske verden, er å slutte med å støtte og selge våpen til de antidemokratiske regimene der, inkludert de islamistene som nå fester grepet om Midtøstens lidende befolkninger. Å ville integrere dem i Europa, er i beste fall uforstandig og uansvarlig.
