Shalom alle sammen,
Denne gangen kommer vi litt sent, men forhåpentlig godt.
Hos oss i Norge er den sosiale omsorg og omtanke for venners velferd upåklagelig. Litt etter litt kommer det frem at man heller ikke i SV lar byråkratiske regler stå i veien for godhet og snillisme på vegne av seg selv: Statskassen er da til for å brukes, tenker man nok. Det må være grunnen til at statssekretær Kirsti Bergstø (SV) skar igjennom, feide til side faglige råd i departementet og bevilget penger til sine egne. Strengt tatt gjorde hun ikke annet enn hva vår utenriksminister har drevet med i mange år, med sine millionbevilgninger til støtte både for Hamas, Fatah og Det muslimske brorskap, hvor han har sine venner. For Kirsti Bergstø har jo ikke gjort annet enn det vi må forvente av henne etter at hun har bestått eksamen i Gahr Støres politikk. Hun blir hverken den første eller den siste som er sine egne nærmest. Da hjelper det ikke om opposisjonen prøver seg med politisk hersketeknikk. Det folk bør forstå er at når de på demokratisk vis har valgt øvrigheta, kan de ikke komme her og komme her.
Hilsen fra oss i SMA-info.
**********
Trenger vi Dagbladet?
Av Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme, SMA
Av og til blir vi usikre på hvilken av statsmaktene pressen helst anser seg for å være. Noen ganger virker det som om de tror de er den eneste. Vi var i nærheten av en slik følelse i forrige uke da Dagbladets Inger Merete Hobbelstad brukte mediemakten sin og konkluderte med at «Vi trenger ikke Hanne Nabintu Herland.» Dagbladets problem er at «Det finnes stemmer som kritiserer det bestående på en langt mer nyansert måte enn Herland. Hilde Sandvik i Bergens Tidende tar kraftfullt til orde på vegne av meningsmangfoldet i samfunnsdebatten. Usman Rana er en reflektert religiøs og verdikonservativ debattant. Vi kan godt trenge flere slike stemmer.» Her kunne hun jo i rettferdighetens navn godt ha tatt med sin meningsfelle Bjørn Olav Utvik som sammenlignet Det muslimske brorskap med Krf. i Lyngdal på 1950-tallet.
I sin refselse av Hanne Nabintu Herland, gir Hobbelstad utrykk for sin frustrasjon over at folk som ikke deler hennes egne meninger får lov til å slippe til i det offentlige rom. Hun ønsker å gjøre ytringsfriheten mer nyttig og målrettet og går til frontalangrep på Aftenposten som ga Herland spalteplass i forbindelse med hennes nye bok: Respekt. Det er altså ikke bare Herland vi etter Dagbladets mening ikke trenger: Vi trenger heller ikke medier som omtaler henne positivt. Det vi trenger i den norske debatten er, ifølge Dagbladets Hobbelstad, leninister som Hilde Sandvik og islamister som Usman Rana.
Det er bra at dette nå kommer på trykk fra Dagbladet selv. Nå er det ikke lenger grunnlag for tvil om hvor vi andre har Dagbladet: Dersom du i Hobbelstads artikkel bytter ut navnet Hanne Nabintu Herland med for eksempel Leon Trotsky, kunne hele omtalen og konklusjonen ha stått å lese i Pravda for 80 år siden. Det Dagbladet er misfornøyd med er ikke bare Hanne Nabintu Herlands meninger per se, men det faktum at det finnes opposisjon til den rådende medieleninismen i Norge. Både Herland og Aftenposten begår høyreavvik som Dagbladets «vi» ikke har bruk for (og følgelig vil avskaffe). I sin tid ville de i beste fall ha endt i Gulag-arkipelet for den helligbrøden de har begått ved å gi uttrykk for meninger som ikke er autorisert hverken av Hilde Sandvik, Usman Rana eller gymnaslærerne i Klassekampen.
Dette illustrerer en situasjon vi har i Norge: Det er Lenins barn som sitter i avisenes redaksjoner og engasjerer Lenins barnebarn som har overtatt heksejakten mot den politiske opposisjonen, eller mot enhver som våger å ytre seg annerledes enn Hilde Sandvik og Usman Rana. Det er ikke lenge siden leninisten Eivind Trædal fikk lov til å henge ut tre navngitte nordmenn som “søppelmennesker” i Dagbladet. I Hobbelstads analyse sjikanerer hun på ny et navngitt menneske som nazist, en karakteristikk som etter Dagbladets oppfatning må gjelde halvparten av Norges befolkning.
Men dette er ikke en fortolkning som er tøyet vel langt. For Hobbelstad sier med egne ord: «Dette lille ordskiftet går inn i pressens pågående diskusjon om seg selv: Hvem skal vi opphøye til samfunnsdebattanter? Det gjengse venstresidestandpunktet er at vi gir rom til for mange, og at for eksempel Aftenpostens trykking av Christian Tybring-Gjeddes «Drøm om Disneyland»-kronikk var å legitimere lysebrune og farlige politiske holdninger.»
Altså: «Hvem skal vi opphøye?» spør Hobbelstad i sakramental stil, og hvem skal hun stemple og forkaste som nazister? I likhet med sin mentor, Lenin, indikerer hun med stor tydelighet at målet er et sorteringssamfunn hvor man kan rydde vekk dem som man mener er unyttige. Og svaret hennes er som vi kunne forvente: Vi trenger ikke Herland og Tybring Gjedde, det er nok med Sandvik, Rana og Klassekampen!
Vi andre trenger imidlertid både Herland, Tybring Gjedde og mange flere til som har mot til å trosse medieleninistene og gi oss et sannhetens ord. Vi trenger faktisk flere slike stemmer som hverken er opphøyde av Dagbladet eller som spør Hobbelstad om lov til å ytre seg.
Man kan prøve å forstå den groteske sjikaneringen hennes som et resultat av en umoden, barnslig selvopptatt uvitenhet, manglende kunnskap og uforstand. Vanskeligere er det å forstå at det i stort monn er nettopp slike mennesker som sitter med ansvar i våre massemedier, og som ikke lenger skjemmes over å gi uttrykk for totalitære holdninger og krav om utrenskning av dem som ikke føyer seg. Det er ingen grunn til å tilgi dem, for de vet at deres tvangstanker har ført til folkemord, sultkatastrofer og annen menneskelig elendighet mange ganger i historien. Det er intet som tilsier at de ikke kan komme til å lykkes med det enda en gang om ikke noen er på vakt og advarer mot det totalitære tankegodset.
Trykkingen av andre opplag av boken til Hanne Nabintu Herland, Respekt, er derimot allerede i gang. Vi gratulerer!
