Tale på 15-årsjubileet for «Hjelp jødene hjem»
I Konserthuset, Oslo 18. august 2005
Året var 1942. Datoen var mellom 24. og 27. oktober. To ganger i uken møtte jeg mine overordnede i Hjemmefronten. De bodde i Fauchalds gate 2 b i Oslo. Det var Henry Berg og hans mor. Henry og jeg hadde i flere år vært kamerater. Noen minutter på elleve banket jeg på døren. Henry åpnet og jeg gikk inn. Fru Berg flyttet på en kommode i stuen. Så åpnet hun en lem i gulvet. Fra gulvet løftet hun opp en radio med hørelurer. Henry satte støpselet i. Det var ikke tillatt for vanlige folk å ha radio.
Han skrudde på en knapp og vi satte hørelurene på. Mor Berg sa: «Forsiktig Henry, med tenningen. De i etasjen over kan legge merke til lyden.» Klokken var presis elleve. Så hørte vi gjennom hørelurene: «Dette er London….» Vestlandsstemmen nådde våre ører. Nyhetene ble lest opp. Først i et kortfattet sammendrag. Så ble de langsomt gjentatt for diktat. Mor Berg skrev og skrev. Som avslutning kom kodeordene. Det var til lederne i Hjemmefronten. «Reven har røde hoser og går over isen» osv. osv
Fru Berg gikk inn i et annet rom for å tyde kodene. Da hun kom tilbake hvisket hun noe til Henry. Han så på meg og spurte: «Bor det ikke en jødisk familie over gangen hos dere?» «Jo,» svarte jeg anspent. «De er ute etter jødene,» sa Henry. «De må komme seg til Sverige så fort som mulig.»
Fru Berg ga meg nyheter som var nedskrevet og stensilert. Det var ca. 15 eksemplarer. De skulle leveres til «trygge nordmenn», som vi sa. Min oppgave var å distribuere nyheter. Men denne dagen var det nyheten om jødene som opptok meg mest. Jeg gikk direkte hjem til mine foreldre, altså mine adoptivforeldre. De visste ikke hva jeg drev på med. Jeg sa derfor at det gikk rykter om at jødene snart ville bli tatt. Familien Prager-Rosenberg bodde rett over gangen. Fru Rosenberg var gift med enkemannen Prager. De hadde en manufakturforretning i nærheten av Rådhuset. «Du må advare dem så fort du kan,» sa mamma. Jeg gikk rett over gangen og ringte på. Fru Rosenberg var hjemme. Hun så undrende på meg og slapp meg inn. Jeg sa som det var: «Hele Oslo er full av rykter om at jødene skal bli tatt. Dere må til Sverige så fort som mulig.» «Takk,» sa fru Rosenberg. «Takk,» gjentok hun.
Hun gikk inn i et annet rom. Da hun kom tilbake hadde hun med seg tøy og en kakeboks. Hun nærmest sprang inn i vår leilighet hvor mamma sto i døren. Hun leverte tøyet og kakeboksen til mamma og pappa. «I boksen er det verdipapirer og kontanter,» sa hun. «Jeg skal varsle min mann og en familie som bor på Fagerborg.» Hun tok ikke heisen, men løp nedover trappene. Klokken var nærmere to på dagen.
Under en time senere kom hun tilbake med sin mann og familien fra Fagerborg. De hadde flere barn. De gikk rett inn i vår leilighet, og la seg på gulvet i stuen. Fru Rosenberg så på oss og sa: «Dere må hjelpe oss til Sverige». De ville ikke sitte på stolene, men ligge på gulvet. De var redde for at naboene i bygget rett overfor oss skulle se dem. Mine foreldre og jeg gikk inn på soverommet og snakket sammen. Hjemmefronten bestod av helt atskilte celler. Den ene enhet visste ikke om den andre. Min celle hadde ingenting med flyktningtransport å gjøre. Jeg kunne ikke fortelle mine foreldre at jeg var i Hjemmefronten. Mamma som var sterkt rystet og grepet sa: «Hva skal vi gjøre med de to familiene?» Så summet hun seg: «Emanuel, du må gå over til S. L.» De bodde i bygget ovenfor vårt i Kirkeveien. Fruen var en nær venninne av min mor. Som en venninne hadde hun sagt litt for meget til mamma. Hennes mann var i Hjemmefronten. «Gå over og spør om de kan hjelpe oss,» sa min mamma. Klokken var rundt tre på ettermiddagen.
Da ringte det plutselig på døren. Det var høyrøstede stemmer utenfor. Det var tyskere. Det var en gruppe på fire og en norsk politimann. De hadde først ringt på hos Rosenberg-Prager. Så ringte de på hybelleiligheten i midten. Der var ingen hjemme. Så ringte de på hos oss. Det durte i ett sett. De hadde sannsynligvis merket at det var folk til stede. Sjokkert og forvirret sa mamma: «Du må åpne.» «Mamma,» svarte jeg. «Du er blåøyd og lys. Jeg er mørk. Er det ikke bedre at du gjør det?» Både mamma og pappa var sjokkert. Ringingen fortsatte.
Jeg gikk ut på badet og vasket ansiktet. Så tok jeg det hardeste frottéhåndkledet vi hadde. Jeg skrubbet det mot ansiktet for å bli så lys som mulig. Så ropte jeg inni meg: «Jesus, hjelp meg.» Pappa gikk inn på soverommet for å be. Mamma gikk inn i stuen til familiene. Jeg åpnet døren og en tysker ropte: «Haben Sie die Juden gesehen?» Han pekte mot leiligheten over gangen. Jeg spurte om noen snakket norsk, [til tross for at] jeg forstod hvert eneste ord som ble sagt. En norsk politimann som var tolken deres, svarte: «Jeg skal oversette.» Inngående ble det spurt om vi hadde sett den jødiske familien. Jeg svarte: «Er de jøder, de som bor der? Fru Rosenberg har jo grønne øyne og rødt hår.» Politiet oversatte, og la til: «Han vet ikke at de er jøder.» Tyskerne roet seg litt og spurte hva de brukte å gjøre. Som i ørske svarte jeg at de brukte å gå lange turer hver ettermiddag. Men vi visste ikke hvor de gikk. Politimannen forklarte da at leiligheten ville bli blombert. Og at jeg måtte gi beskjed så snart jeg visste noe.
Mine foreldre og familiene i stuen hadde hørt alt som ble sagt. Mamma sa: «Du må gå over til S. L. og spørre om de kan hjelpe oss.» Klokken nærmet seg fem på ettermiddagen. I skumringen av oktoberdagen gikk jeg over til familien S. L. Mannen, hustruen og datteren satt og spiste middag. Først nå kjente jeg at jeg var sulten. Fruen, altså venninnen til mamma, så på meg og sa: «Emanuel, du ser så medtatt ut.» Mannen så undrende på meg. I korte trekk fortalte jeg alt som hadde skjedd. » Jeg har ikke noe med slikt å gjøre,» sa han. Men konen så på sin mann og sa: «Du må hjelpe Oddbjørg og Gunnerius.» Det var fornavnene på mine foreldre.
Så tok han meg ut i entreen og sa: «Dette er ikke min enhet. Men jeg kjenner noen som muligens kan hjelpe. Er det forresten du som har gitt oss London-nyhetene to ganger i uken?» «Ja,» svarte jeg. Han strøk meg over håret. Da begynte jeg å gråte. 17 år gammel som jeg var, hadde spenningen vært så stor. Trøstende sa han: «Vi skal hjelpe hverandre.» Han hadde et agentur for stearinlys, og sa: «Jeg ringer klokken ni i kveld, og snakker i kode. Dere kan få kjøpe tre eller fire pakker lys. Det antyder hvilken tid transporten eventuelt kan finne sted».
Jeg gikk hjem og fortalte hva som hadde skjedd. Fra da og frem til klokken ni var noen av de lengste timene i mitt liv. Presis klokken ni ringte telefonen. Pappa tok den. Jeg hadde forklart ham koden. S. L. sa i telefonen: «Jeg kan selge dere 4½ pakker lys. «Pappa og jeg gikk inn til flyktningene i stuen. Vi sa at noen kommer klokken halv fem i morgen tidlig og henter dere. Jeg hadde ikke blund på øynene den natten. Men klokken halv fem ringte det på dørklokken. Fire lange og et kort signal! De ville møte familiene i oppgang C. Vi bodde i oppgang A. Pappa førte dem stille ned trappen uten et ord. De gikk gjennom kjelleren og ut oppgang C. Heldigvis var det tåke ute. I kjøkkenvinduet kunne mamma og jeg skimte at noen møtte dem og tok dem med seg opp Wilhelm Ferdens vei.
Et og et halvt døgn senere fortalte S. L. at de var kommet trygt til Sverige. Det vil si, med visse komplikasjoner. Herr Prager ble syk og måtte legges inn på Lovisenberg sykehus. Han måtte gjennomgå en operasjon. Hjemmefronten hadde gitt ham beskjed om at de skulle hente ham tre dager etter operasjonen. De skulle gi et spesielt tegn så han visste at det var dem. De kom i NS-uniformer og hentet ham. Legene på Lovisenberg var opprørte. Men Prager var tillitsfull og uttrykte: «Det går nok bra.» Et døgn senere var han trygt fremme i Sverige.
Vi oppbevarte tøyet og gravde boksen med verdipapirene og pengene ned. Det skjedde utenfor på plenen under verandaen vår. Også det skjedde om natten. To og et halvt år senere kom Rosenberg og Prager tilbake. Livet til to jødiske familier var reddet.
Det er egentlig det lille jeg fikk gjøre i Hjemmefronten under krigen. Men i ydmykhet vil jeg få sitere et vers fra Nehemias bok. Det er kapittel 13, vers 31: «Kom meg det i hu, min Gud, og regn meg dette til gode.» Mitt hjerte banker for Israel og det jødiske folk. Derfor betyr organisasjonen «Hjelp jødene hjem» så meget for meg.
(Hittil maskinskrevet av Minos. Avslutningen skrev Minos for hånd og siteres ord for ord)
«Etter at Emanuel Minos hadde lest sin tale, kom han med et ekstra innlegg. Han sa at han med sorg ser på det som skjer på Gaza. Samtidig nevnte han Guds løfter for Israel og det israelske folk. Minos sa at vi må gå i bønn for Israel, som er hardt presset. Det skjer fra en verdensopinion som ikke tror på Bibelen og det profetiske ord. Men Israel blir også presset av sine venner og nærmeste støttespillere.
«Guds ord vil imidlertid gå i oppfyllelse», sa han.
De som forsøker å dele Israel, vil pådra seg Guds straffedom.
Les Joel 3:3″»
Joel 3:3: «Og jeg vil gjøre underfulle tegn på himmelen og på jorden: Blod og ild og røkstøtter«.
I Konserthuset, Oslo 18. august 2005
Året var 1942. Datoen var mellom 24. og 27. oktober. To ganger i uken møtte jeg mine overordnede i Hjemmefronten. De bodde i Fauchalds gate 2 b i Oslo. Det var Henry Berg og hans mor. Henry og jeg hadde i flere år vært kamerater. Noen minutter på elleve banket jeg på døren. Henry åpnet og jeg gikk inn. Fru Berg flyttet på en kommode i stuen. Så åpnet hun en lem i gulvet. Fra gulvet løftet hun opp en radio med hørelurer. Henry satte støpselet i. Det var ikke tillatt for vanlige folk å ha radio.
Han skrudde på en knapp og vi satte hørelurene på. Mor Berg sa: «Forsiktig Henry, med tenningen. De i etasjen over kan legge merke til lyden.» Klokken var presis elleve. Så hørte vi gjennom hørelurene: «Dette er London….» Vestlandsstemmen nådde våre ører. Nyhetene ble lest opp. Først i et kortfattet sammendrag. Så ble de langsomt gjentatt for diktat. Mor Berg skrev og skrev. Som avslutning kom kodeordene. Det var til lederne i Hjemmefronten. «Reven har røde hoser og går over isen» osv. osv
Fru Berg gikk inn i et annet rom for å tyde kodene. Da hun kom tilbake hvisket hun noe til Henry. Han så på meg og spurte: «Bor det ikke en jødisk familie over gangen hos dere?» «Jo,» svarte jeg anspent. «De er ute etter jødene,» sa Henry. «De må komme seg til Sverige så fort som mulig.»
Fru Berg ga meg nyheter som var nedskrevet og stensilert. Det var ca. 15 eksemplarer. De skulle leveres til «trygge nordmenn», som vi sa. Min oppgave var å distribuere nyheter. Men denne dagen var det nyheten om jødene som opptok meg mest. Jeg gikk direkte hjem til mine foreldre, altså mine adoptivforeldre. De visste ikke hva jeg drev på med. Jeg sa derfor at det gikk rykter om at jødene snart ville bli tatt. Familien Prager-Rosenberg bodde rett over gangen. Fru Rosenberg var gift med enkemannen Prager. De hadde en manufakturforretning i nærheten av Rådhuset. «Du må advare dem så fort du kan,» sa mamma. Jeg gikk rett over gangen og ringte på. Fru Rosenberg var hjemme. Hun så undrende på meg og slapp meg inn. Jeg sa som det var: «Hele Oslo er full av rykter om at jødene skal bli tatt. Dere må til Sverige så fort som mulig.» «Takk,» sa fru Rosenberg. «Takk,» gjentok hun.
Hun gikk inn i et annet rom. Da hun kom tilbake hadde hun med seg tøy og en kakeboks. Hun nærmest sprang inn i vår leilighet hvor mamma sto i døren. Hun leverte tøyet og kakeboksen til mamma og pappa. «I boksen er det verdipapirer og kontanter,» sa hun. «Jeg skal varsle min mann og en familie som bor på Fagerborg.» Hun tok ikke heisen, men løp nedover trappene. Klokken var nærmere to på dagen.
Under en time senere kom hun tilbake med sin mann og familien fra Fagerborg. De hadde flere barn. De gikk rett inn i vår leilighet, og la seg på gulvet i stuen. Fru Rosenberg så på oss og sa: «Dere må hjelpe oss til Sverige». De ville ikke sitte på stolene, men ligge på gulvet. De var redde for at naboene i bygget rett overfor oss skulle se dem. Mine foreldre og jeg gikk inn på soverommet og snakket sammen. Hjemmefronten bestod av helt atskilte celler. Den ene enhet visste ikke om den andre. Min celle hadde ingenting med flyktningtransport å gjøre. Jeg kunne ikke fortelle mine foreldre at jeg var i Hjemmefronten. Mamma som var sterkt rystet og grepet sa: «Hva skal vi gjøre med de to familiene?» Så summet hun seg: «Emanuel, du må gå over til S. L.» De bodde i bygget ovenfor vårt i Kirkeveien. Fruen var en nær venninne av min mor. Som en venninne hadde hun sagt litt for meget til mamma. Hennes mann var i Hjemmefronten. «Gå over og spør om de kan hjelpe oss,» sa min mamma. Klokken var rundt tre på ettermiddagen.
Da ringte det plutselig på døren. Det var høyrøstede stemmer utenfor. Det var tyskere. Det var en gruppe på fire og en norsk politimann. De hadde først ringt på hos Rosenberg-Prager. Så ringte de på hybelleiligheten i midten. Der var ingen hjemme. Så ringte de på hos oss. Det durte i ett sett. De hadde sannsynligvis merket at det var folk til stede. Sjokkert og forvirret sa mamma: «Du må åpne.» «Mamma,» svarte jeg. «Du er blåøyd og lys. Jeg er mørk. Er det ikke bedre at du gjør det?» Både mamma og pappa var sjokkert. Ringingen fortsatte.
Jeg gikk ut på badet og vasket ansiktet. Så tok jeg det hardeste frottéhåndkledet vi hadde. Jeg skrubbet det mot ansiktet for å bli så lys som mulig. Så ropte jeg inni meg: «Jesus, hjelp meg.» Pappa gikk inn på soverommet for å be. Mamma gikk inn i stuen til familiene. Jeg åpnet døren og en tysker ropte: «Haben Sie die Juden gesehen?» Han pekte mot leiligheten over gangen. Jeg spurte om noen snakket norsk, [til tross for at] jeg forstod hvert eneste ord som ble sagt. En norsk politimann som var tolken deres, svarte: «Jeg skal oversette.» Inngående ble det spurt om vi hadde sett den jødiske familien. Jeg svarte: «Er de jøder, de som bor der? Fru Rosenberg har jo grønne øyne og rødt hår.» Politiet oversatte, og la til: «Han vet ikke at de er jøder.» Tyskerne roet seg litt og spurte hva de brukte å gjøre. Som i ørske svarte jeg at de brukte å gå lange turer hver ettermiddag. Men vi visste ikke hvor de gikk. Politimannen forklarte da at leiligheten ville bli blombert. Og at jeg måtte gi beskjed så snart jeg visste noe.
Mine foreldre og familiene i stuen hadde hørt alt som ble sagt. Mamma sa: «Du må gå over til S. L. og spørre om de kan hjelpe oss.» Klokken nærmet seg fem på ettermiddagen. I skumringen av oktoberdagen gikk jeg over til familien S. L. Mannen, hustruen og datteren satt og spiste middag. Først nå kjente jeg at jeg var sulten. Fruen, altså venninnen til mamma, så på meg og sa: «Emanuel, du ser så medtatt ut.» Mannen så undrende på meg. I korte trekk fortalte jeg alt som hadde skjedd. » Jeg har ikke noe med slikt å gjøre,» sa han. Men konen så på sin mann og sa: «Du må hjelpe Oddbjørg og Gunnerius.» Det var fornavnene på mine foreldre.
Så tok han meg ut i entreen og sa: «Dette er ikke min enhet. Men jeg kjenner noen som muligens kan hjelpe. Er det forresten du som har gitt oss London-nyhetene to ganger i uken?» «Ja,» svarte jeg. Han strøk meg over håret. Da begynte jeg å gråte. 17 år gammel som jeg var, hadde spenningen vært så stor. Trøstende sa han: «Vi skal hjelpe hverandre.» Han hadde et agentur for stearinlys, og sa: «Jeg ringer klokken ni i kveld, og snakker i kode. Dere kan få kjøpe tre eller fire pakker lys. Det antyder hvilken tid transporten eventuelt kan finne sted».
Jeg gikk hjem og fortalte hva som hadde skjedd. Fra da og frem til klokken ni var noen av de lengste timene i mitt liv. Presis klokken ni ringte telefonen. Pappa tok den. Jeg hadde forklart ham koden. S. L. sa i telefonen: «Jeg kan selge dere 4½ pakker lys. «Pappa og jeg gikk inn til flyktningene i stuen. Vi sa at noen kommer klokken halv fem i morgen tidlig og henter dere. Jeg hadde ikke blund på øynene den natten. Men klokken halv fem ringte det på dørklokken. Fire lange og et kort signal! De ville møte familiene i oppgang C. Vi bodde i oppgang A. Pappa førte dem stille ned trappen uten et ord. De gikk gjennom kjelleren og ut oppgang C. Heldigvis var det tåke ute. I kjøkkenvinduet kunne mamma og jeg skimte at noen møtte dem og tok dem med seg opp Wilhelm Ferdens vei.
Et og et halvt døgn senere fortalte S. L. at de var kommet trygt til Sverige. Det vil si, med visse komplikasjoner. Herr Prager ble syk og måtte legges inn på Lovisenberg sykehus. Han måtte gjennomgå en operasjon. Hjemmefronten hadde gitt ham beskjed om at de skulle hente ham tre dager etter operasjonen. De skulle gi et spesielt tegn så han visste at det var dem. De kom i NS-uniformer og hentet ham. Legene på Lovisenberg var opprørte. Men Prager var tillitsfull og uttrykte: «Det går nok bra.» Et døgn senere var han trygt fremme i Sverige.
Vi oppbevarte tøyet og gravde boksen med verdipapirene og pengene ned. Det skjedde utenfor på plenen under verandaen vår. Også det skjedde om natten. To og et halvt år senere kom Rosenberg og Prager tilbake. Livet til to jødiske familier var reddet.
Det er egentlig det lille jeg fikk gjøre i Hjemmefronten under krigen. Men i ydmykhet vil jeg få sitere et vers fra Nehemias bok. Det er kapittel 13, vers 31: «Kom meg det i hu, min Gud, og regn meg dette til gode.» Mitt hjerte banker for Israel og det jødiske folk. Derfor betyr organisasjonen «Hjelp jødene hjem» så meget for meg.
(Hittil maskinskrevet av Minos. Avslutningen skrev Minos for hånd og siteres ord for ord)
«Etter at Emanuel Minos hadde lest sin tale, kom han med et ekstra innlegg. Han sa at han med sorg ser på det som skjer på Gaza. Samtidig nevnte han Guds løfter for Israel og det israelske folk. Minos sa at vi må gå i bønn for Israel, som er hardt presset. Det skjer fra en verdensopinion som ikke tror på Bibelen og det profetiske ord. Men Israel blir også presset av sine venner og nærmeste støttespillere.
«Guds ord vil imidlertid gå i oppfyllelse», sa han.
De som forsøker å dele Israel, vil pådra seg Guds straffedom.
Les Joel 3:3″»
Joel 3:3: «Og jeg vil gjøre underfulle tegn på himmelen og på jorden: Blod og ild og røkstøtter«.
