Det er sjeldent å se kritisk journalistikk i norske medier. Også Morgenbladet har i lang tid angrepet Israel på det groveste måte. Det virker som om i hvert fall noen sjeldne journalister har begynt å tenke og vurdere situasjonen på en kritisk måte. Følgende artikkel viser ikke til en ubegrenset Israelsvennlighet men kan anbefales allikevel.
Tittel: Til en nordisk rabbi
Av: Lasse Midttun (10-05-2002)
Morgenbladet nr 19, 10-16 mai 2002
Michael Melchior, jødisk rabbi og en av de nestkommanderende i Israels utenriksdepartement har i et intervju med norsk presse innrømmet at Norges stjerne er dalende i Israel, særlig i kretser uten et forhold til utenriksminister Shimon Peres, FN-utsending Terje Rød-Larsen, ambassadør Mona Juul, senterleder Abu Savir og til Oslo-prosessen generelt.
Men han sier intet om korrupsjonsskandalen rundt Peres-senteret, ikke så rart, siden han selv definitivt tilhører kretsen rundt Peres. Det som derimot har sjokkert ham, er at enkelte medlemmer av Nobelkomiteen i dag uttrykker at de angrer på å ha gitt Fredsprisen til Peres. Hvorfor sies det ingenting om Arafat, som leder et nettverk av terrorister, undrer Melchior.
Sannelig skjer tingene fort. Siden det ikke er mange år siden Michael Melchior bodde i Skandinavia, tror han sannsynligvis at han fortsatt har oversikt over norske forhold. Noen må fortelle ham at han tar feil, og hvorfor, så her kommer det, Melchior: Ingen norske medier har videreformidlet at Arafat er avslørt som et sentralt knutepunkt i selvmordsbombingen, så hvorfor skulle man da frata ham Fredsprisen?
Ingen har påpekt at grunnen til USAs manglende støtte til ham i dag er etterretning som viser at Arafat sannelig har vært en fredsvenn utad og en kriger innad, en mann med to tunger.
Ingen har linket israelske etterretningsraid og husundersøkelser til dette, eller for den saks skyld sett på hurtighenrettelsene og lynsjingene av palestinske «kollaboratører» i forhold til denne så ubehagelige (for Arafat) informasjonsflyten. Det er ikke engang snakk om at USA kanskje kan vite mer i sakens anledning enn oss, det snakkes isteden om «den jødiske lobbyen i USA», hører du historiens ekko fra forrige gang det «jødeinfiserte USA» var angrepsmål?
Vil du høre mer? «A Time investigation concludes that there was no wanton massacre in Jenin, no deliberate slaughter of Palestinians by Israeli soldiers,» lød konklusjonen fra verdens mest respekterte ukeavis, men ingen norske medier har formidlet dette. «There was no massacre,» konkluderte Amnestys David Holley. Hjelper ikke. Human Rights Watch beklager bruk av eksessiv og ufokusert vold, men ender også på at «no massacre took place». Hjelper ikke det heller: Fortsatt følges linjen om «massakrene i Jenin». Det faktum at journalistteam har undersøkt og rapportert on site, at Amnesty er på plass, sammen med FN og Human Rights Watch og Røde Kors/ Røde halvmåne har ikke ført til noen avkreftelse av påstanden om at Israel holder leiren hermetisk lukket, fordi de har noe å skjule. Hundrevis av lik, for eksempel.
Hundrevis av lik? FNs nestsjef i leiren melder jo om 54 døde og 19 savnede palestinere. Human Rights Watch konkluderer med at 52 ble drept, Israel melder 46, Jenin-sykehuset har kommet til 52. Men her omkring er ikke begrepet «hundrevis» avkreftet. Her følges palestinske aktivisters anslag som var man mikrofonstativer for formann Arafat.
Enda mer? 28 selvmordangrep ble planlagt av identifiserte og navngitte personer i Jenin. I norsk presse er imidlertid ingen forklaring gitt på hvorfor nettopp angrepet på Jenin ble så kompromissløst. Ingen har nevnt Fatahs skrytedokument fra Jenin: «De er klare til å ofre seg selv med alle midler … ikke rart at Jenin kalles selvmordsbombernes hovedstad.» Ingen har videreformidlet det faktum at en israelsk pansret bulldoser utløste 124 bomber på en 1200 meter lang strekning; at Jenin kort sagt strittet av våpen og ammo. Tvert imot er innbyggerne i Jenin fremstilt en bloc som fredsommelige, forsvarsløse sivile, på tross av at ledere for Islamsk hellig Krig og Fatah har rapportert at de hadde 50 veltrente geriljasoldater hver i stilling og aksjon der, og på tross av at Mahmoud Tawalbe, lederen for Islamsk Hellig Krig i Jenin, dagen før han selv ble drept hevdet at han personlig hadde tatt livet av 13 israelske soldater: Ikke bare var det paramilitære nok i Jenin; det var toppkrigere.
At Israel mistet 23 soldater i kampene og hadde 75 sårede, skulle ikke det bevise at det fant sted et regulært slag? Jo, kanskje, hvis det var blitt rapportert. Men det blir ikke det. Kanskje det er pinlig å skulle forklare hvordan de ubevæpnede sivilistene kunne sette 98 israelere ut av spill, så man lar være.
Enda, enda mer? Så hør på denne: Utenlandske medier har for lengst brakt på det rene hvilke ettersøkte som forskanset seg i fødselskirken i Betlehem, men dette faktum er ikke videreformidlet i Norge. Heller ikke at disse palestinerne var tungt bevæpnet. Her er de heller ikke «armed gunmen», som i andre deler av verden, men «palestinere som har søkt tilflukt i Fødselskirken». Det at de visstnok skal ha spist gress snarere enn å overgi seg har imidlertid fått bred dekning og førstesider. Ser du tegningen?
Kort sagt, Michael Melchior, all informasjon som kunne støtte den jødiske side i konflikten, er i økende grad blitt stemplet «Fra den israelske propagandamaskinen» og diskret sluppet ned i de store arkivskuffene. Du og dine har ingen legitim stemme lenger, det er ikke engang comme il faut å hevde at deres stemmer også må høres, dere er the bad guys nå, OK?
Det er mulig du vet dette. Og at du allerede, med din skandinaviske bakgrunn, har måttet tåle andre israeleres raseri og deres henvisninger til Norge som Quislings land, det landet hvor politifolk i rollen som Gestapos løpegutter sendte Norges jøder i døden, for deretter, så sent som i 1952, å bli gjeninnsatt i sine stillinger etter krigen, som om intet var skjedd.
Du har sikkert, som et anstendig og velmenende menneske, forsøkt å forklare at landet som forbød jøder adgang til riket helt frem til 1851 i dag ikke er antisemitter, men antisionister, og at nordmenn og en del andre europeere tror israelere dermed vil være beroliget, 2000 års ubrutt jødeforfølgelse til tross. Norges kritikere i Israel vil si at «en gang var det religionen vår de ikke likte, så at vi drepte Jesus, så rasen vår, og så klærne og så kulturen og så infiltrasjonen vår og den lille suksessen vår og at vi hele tiden var der, nå er det staten vår, og at vi nå er der igjen, altså Vestbredden, eller kanskje i Jerusalem, eller på tur oppå ruinene av vårt eget tempel, vi er hele tiden noe vi ikke skal være og der vi ikke skal være uansett, slik disse menneskene ser det, men de er ikke antisemitter?»
Og du vil prøve å forklare, men når norske medier spør deg, må du si noe, så lavt sier du at «Norges stjerne er dalende». Jeg misunner deg ikke.
Lasse Midttun er journalist i Morgenbladet
Tittel: Til en nordisk rabbi
Av: Lasse Midttun (10-05-2002)
Morgenbladet nr 19, 10-16 mai 2002
Michael Melchior, jødisk rabbi og en av de nestkommanderende i Israels utenriksdepartement har i et intervju med norsk presse innrømmet at Norges stjerne er dalende i Israel, særlig i kretser uten et forhold til utenriksminister Shimon Peres, FN-utsending Terje Rød-Larsen, ambassadør Mona Juul, senterleder Abu Savir og til Oslo-prosessen generelt.
Men han sier intet om korrupsjonsskandalen rundt Peres-senteret, ikke så rart, siden han selv definitivt tilhører kretsen rundt Peres. Det som derimot har sjokkert ham, er at enkelte medlemmer av Nobelkomiteen i dag uttrykker at de angrer på å ha gitt Fredsprisen til Peres. Hvorfor sies det ingenting om Arafat, som leder et nettverk av terrorister, undrer Melchior.
Sannelig skjer tingene fort. Siden det ikke er mange år siden Michael Melchior bodde i Skandinavia, tror han sannsynligvis at han fortsatt har oversikt over norske forhold. Noen må fortelle ham at han tar feil, og hvorfor, så her kommer det, Melchior: Ingen norske medier har videreformidlet at Arafat er avslørt som et sentralt knutepunkt i selvmordsbombingen, så hvorfor skulle man da frata ham Fredsprisen?
Ingen har påpekt at grunnen til USAs manglende støtte til ham i dag er etterretning som viser at Arafat sannelig har vært en fredsvenn utad og en kriger innad, en mann med to tunger.
Ingen har linket israelske etterretningsraid og husundersøkelser til dette, eller for den saks skyld sett på hurtighenrettelsene og lynsjingene av palestinske «kollaboratører» i forhold til denne så ubehagelige (for Arafat) informasjonsflyten. Det er ikke engang snakk om at USA kanskje kan vite mer i sakens anledning enn oss, det snakkes isteden om «den jødiske lobbyen i USA», hører du historiens ekko fra forrige gang det «jødeinfiserte USA» var angrepsmål?
Vil du høre mer? «A Time investigation concludes that there was no wanton massacre in Jenin, no deliberate slaughter of Palestinians by Israeli soldiers,» lød konklusjonen fra verdens mest respekterte ukeavis, men ingen norske medier har formidlet dette. «There was no massacre,» konkluderte Amnestys David Holley. Hjelper ikke. Human Rights Watch beklager bruk av eksessiv og ufokusert vold, men ender også på at «no massacre took place». Hjelper ikke det heller: Fortsatt følges linjen om «massakrene i Jenin». Det faktum at journalistteam har undersøkt og rapportert on site, at Amnesty er på plass, sammen med FN og Human Rights Watch og Røde Kors/ Røde halvmåne har ikke ført til noen avkreftelse av påstanden om at Israel holder leiren hermetisk lukket, fordi de har noe å skjule. Hundrevis av lik, for eksempel.
Hundrevis av lik? FNs nestsjef i leiren melder jo om 54 døde og 19 savnede palestinere. Human Rights Watch konkluderer med at 52 ble drept, Israel melder 46, Jenin-sykehuset har kommet til 52. Men her omkring er ikke begrepet «hundrevis» avkreftet. Her følges palestinske aktivisters anslag som var man mikrofonstativer for formann Arafat.
Enda mer? 28 selvmordangrep ble planlagt av identifiserte og navngitte personer i Jenin. I norsk presse er imidlertid ingen forklaring gitt på hvorfor nettopp angrepet på Jenin ble så kompromissløst. Ingen har nevnt Fatahs skrytedokument fra Jenin: «De er klare til å ofre seg selv med alle midler … ikke rart at Jenin kalles selvmordsbombernes hovedstad.» Ingen har videreformidlet det faktum at en israelsk pansret bulldoser utløste 124 bomber på en 1200 meter lang strekning; at Jenin kort sagt strittet av våpen og ammo. Tvert imot er innbyggerne i Jenin fremstilt en bloc som fredsommelige, forsvarsløse sivile, på tross av at ledere for Islamsk hellig Krig og Fatah har rapportert at de hadde 50 veltrente geriljasoldater hver i stilling og aksjon der, og på tross av at Mahmoud Tawalbe, lederen for Islamsk Hellig Krig i Jenin, dagen før han selv ble drept hevdet at han personlig hadde tatt livet av 13 israelske soldater: Ikke bare var det paramilitære nok i Jenin; det var toppkrigere.
At Israel mistet 23 soldater i kampene og hadde 75 sårede, skulle ikke det bevise at det fant sted et regulært slag? Jo, kanskje, hvis det var blitt rapportert. Men det blir ikke det. Kanskje det er pinlig å skulle forklare hvordan de ubevæpnede sivilistene kunne sette 98 israelere ut av spill, så man lar være.
Enda, enda mer? Så hør på denne: Utenlandske medier har for lengst brakt på det rene hvilke ettersøkte som forskanset seg i fødselskirken i Betlehem, men dette faktum er ikke videreformidlet i Norge. Heller ikke at disse palestinerne var tungt bevæpnet. Her er de heller ikke «armed gunmen», som i andre deler av verden, men «palestinere som har søkt tilflukt i Fødselskirken». Det at de visstnok skal ha spist gress snarere enn å overgi seg har imidlertid fått bred dekning og førstesider. Ser du tegningen?
Kort sagt, Michael Melchior, all informasjon som kunne støtte den jødiske side i konflikten, er i økende grad blitt stemplet «Fra den israelske propagandamaskinen» og diskret sluppet ned i de store arkivskuffene. Du og dine har ingen legitim stemme lenger, det er ikke engang comme il faut å hevde at deres stemmer også må høres, dere er the bad guys nå, OK?
Det er mulig du vet dette. Og at du allerede, med din skandinaviske bakgrunn, har måttet tåle andre israeleres raseri og deres henvisninger til Norge som Quislings land, det landet hvor politifolk i rollen som Gestapos løpegutter sendte Norges jøder i døden, for deretter, så sent som i 1952, å bli gjeninnsatt i sine stillinger etter krigen, som om intet var skjedd.
Du har sikkert, som et anstendig og velmenende menneske, forsøkt å forklare at landet som forbød jøder adgang til riket helt frem til 1851 i dag ikke er antisemitter, men antisionister, og at nordmenn og en del andre europeere tror israelere dermed vil være beroliget, 2000 års ubrutt jødeforfølgelse til tross. Norges kritikere i Israel vil si at «en gang var det religionen vår de ikke likte, så at vi drepte Jesus, så rasen vår, og så klærne og så kulturen og så infiltrasjonen vår og den lille suksessen vår og at vi hele tiden var der, nå er det staten vår, og at vi nå er der igjen, altså Vestbredden, eller kanskje i Jerusalem, eller på tur oppå ruinene av vårt eget tempel, vi er hele tiden noe vi ikke skal være og der vi ikke skal være uansett, slik disse menneskene ser det, men de er ikke antisemitter?»
Og du vil prøve å forklare, men når norske medier spør deg, må du si noe, så lavt sier du at «Norges stjerne er dalende». Jeg misunner deg ikke.
Lasse Midttun er journalist i Morgenbladet
