Ville Obama våge å be russerne om å vise godvilje overfor angriperne?
Kilde: Leder i The Jerusalem Post 01.04.2010
Til norsk for SMA ved Per Antonsen
Mens jøder over hele verden forberedte seg til Seder (de to første kveldene i jødisk påske), ble den russiske hovedstaden rystet av to eksplosjoner som etterlot 39 døde og mange titalls sårede, noen av dem kritisk. Det så ut til å ha vært muslimske terrorister fra Kaukasus som sprengte seg selv i luften i morgenrushet, med det formål å drepe så mange forbipasserende som mulig.
I går skjedde det enda to eksplosjoner i Kizlyar, nær grensen mellom Dagestan og Tsjetsjenia. Idet en folkemengde samlet seg etter at den første bilbomben gikk av, ble en annen detonert for å ramme tilskuere og livreddere.
Vi israelere er uheldigvis godt kjent med slik ondskapsfull målretting av angrep mot uskyldige, – og utnyttelsen av det innledende sjokket og forvirringen til å skape mer blodsutgytelse.
Men til forskjell fra russerne, er vi også i økende grad vant med ondskapsfulle insinuasjoner om at vi påfører oss selv ulykken.
Under grusomhetene i Moskva og oppfølgingsbombingen i Kizlyar holdt USAs president Barack Obama en felles pressekonferanse i Det hvite hus med sin franske kollega (som høydepunktet i et møte hvor gjesten ble beæret med alle ytre tegn på vennskap og varme, noe statsminister Binyamin Netanyahu ble nektet under sitt besøk nylig). Nicolas Sarkozy gjorde et poeng av å understreke sin utvetydige «solidaritet med president Obama i å fordømme bosettingsprosessen.»
Han tilføyet at «fraværet av fred i Midtøsten er et problem for oss alle, fordi hva det gjør, er å fyre opp under fortsatt terrorisme over hele verden.»
Sarkozys uunngåelige undertone var at det er Israels manglende evne til å tilfredsstille den arabiske verden som avler og intensiverer terror. Var bare Israel mer føyelig, ville terroren minske overalt. I utvidet betydning er derfor Israel skyldig i å påføre andre land terror, land som er borte fra dem selv både geografisk og politisk.
Hvorvidt Obama deler den oppfatningen av Israel eller ikke – som en verbal fyrstikk som truer med å antenne verdens kruttønne – så valgte han å ikke reservere seg overfor Sarkozys kommentarer, og samme dag i et TV-intervju oppfordret han Netanyahu til å «ta noen modige skritt» for å fremme fredsanstrengelser.
Israel har virkelig all interesse av å komme til en forståelse med den arabiske verden, men et kjapt blikk på hvorfor landets “modige skritt” har vært mislykket så langt, burde være nok til å vise at grunnen til fiaskoen ligger i arabisk intoleranse overfor det faktum at den jødiske staten eksisterer.
Obama, og likeså Sarkozy, burde ha trukket den slutning fra angrepet på New Yorks tvillingtårn, og alle de andre islamistiske terroranslag over hele verden som ikke har noe å med krigen mot den jødiske staten å gjøre, at det er irrelevant å hevde at så lenge Israel ikke blidgjør araberne vil verden ikke få pusterom for islamsk krigføring. Utbruddet av terror i Russland burde tjene som et siste bevis på den islamistiske terrorens globale dagsorden, og være den aller ferskeste påminnelse om falskheten i oppfatningen «Israel har skylden for den globale islamistiske aggresjon.»
Russlands egne ledere ville sannsynligvis være de første til å holde sine egne lidelser atskilt fra hva som enn slippes løs mot Israel. Likevel understreker den serien av slag de nå har fått nettopp skjebnefellesskapet, selv om om man ikke uttrykker noe kameratskap overfor Israel. Eksplosjonene i Moskva og Kaukasus beviser det løgnaktige i påstandene om at dersom Israel skulle gi opp, ville verden bli spart for konflikt.
Men der er også en lekse for oss lokalt. Reaksjonen fra Kreml på denne ukens sprengninger har vært påfallende forskjellige fra de talemåter, den «harking og kremting,» alle forsøk på å finne en balansert, politisk korrekt tone som så ofte kjennetegner den internasjonale responsen etter terrorangrep mot israelere. Både Dimitry Medvedev og Vladimir Putin har vært blottet for den oppriktige selverkjennelsen som vi ser her i landet i slike tilfeller. Putin lovet enkelt og greit å «oppspore og drepe de som organiserte denne avskyelige forbrytelsen.»
Medvedev betegnet terroristene som «dyr», og erklærte at de russiske sikkerhetsstyrkene ville «nådeløst røke dem ut fra kloakkhullene deres».
Et tilsvarende språk fra israelske ledere, etterfulgt av handlinger i samme stil, ville sannsynligvis ha pisket opp en livlig debatt her hjemme, og startet øredøvende raseriutbrudd i utlandet. Akkurat nå undres vi på hva Obama og Sarkozy ville hatt å si om det.
Kilde: Leder i The Jerusalem Post 01.04.2010
Til norsk for SMA ved Per Antonsen
Mens jøder over hele verden forberedte seg til Seder (de to første kveldene i jødisk påske), ble den russiske hovedstaden rystet av to eksplosjoner som etterlot 39 døde og mange titalls sårede, noen av dem kritisk. Det så ut til å ha vært muslimske terrorister fra Kaukasus som sprengte seg selv i luften i morgenrushet, med det formål å drepe så mange forbipasserende som mulig.
I går skjedde det enda to eksplosjoner i Kizlyar, nær grensen mellom Dagestan og Tsjetsjenia. Idet en folkemengde samlet seg etter at den første bilbomben gikk av, ble en annen detonert for å ramme tilskuere og livreddere.
Vi israelere er uheldigvis godt kjent med slik ondskapsfull målretting av angrep mot uskyldige, – og utnyttelsen av det innledende sjokket og forvirringen til å skape mer blodsutgytelse.
Men til forskjell fra russerne, er vi også i økende grad vant med ondskapsfulle insinuasjoner om at vi påfører oss selv ulykken.
Under grusomhetene i Moskva og oppfølgingsbombingen i Kizlyar holdt USAs president Barack Obama en felles pressekonferanse i Det hvite hus med sin franske kollega (som høydepunktet i et møte hvor gjesten ble beæret med alle ytre tegn på vennskap og varme, noe statsminister Binyamin Netanyahu ble nektet under sitt besøk nylig). Nicolas Sarkozy gjorde et poeng av å understreke sin utvetydige «solidaritet med president Obama i å fordømme bosettingsprosessen.»
Han tilføyet at «fraværet av fred i Midtøsten er et problem for oss alle, fordi hva det gjør, er å fyre opp under fortsatt terrorisme over hele verden.»
Sarkozys uunngåelige undertone var at det er Israels manglende evne til å tilfredsstille den arabiske verden som avler og intensiverer terror. Var bare Israel mer føyelig, ville terroren minske overalt. I utvidet betydning er derfor Israel skyldig i å påføre andre land terror, land som er borte fra dem selv både geografisk og politisk.
Hvorvidt Obama deler den oppfatningen av Israel eller ikke – som en verbal fyrstikk som truer med å antenne verdens kruttønne – så valgte han å ikke reservere seg overfor Sarkozys kommentarer, og samme dag i et TV-intervju oppfordret han Netanyahu til å «ta noen modige skritt» for å fremme fredsanstrengelser.
Israel har virkelig all interesse av å komme til en forståelse med den arabiske verden, men et kjapt blikk på hvorfor landets “modige skritt” har vært mislykket så langt, burde være nok til å vise at grunnen til fiaskoen ligger i arabisk intoleranse overfor det faktum at den jødiske staten eksisterer.
Obama, og likeså Sarkozy, burde ha trukket den slutning fra angrepet på New Yorks tvillingtårn, og alle de andre islamistiske terroranslag over hele verden som ikke har noe å med krigen mot den jødiske staten å gjøre, at det er irrelevant å hevde at så lenge Israel ikke blidgjør araberne vil verden ikke få pusterom for islamsk krigføring. Utbruddet av terror i Russland burde tjene som et siste bevis på den islamistiske terrorens globale dagsorden, og være den aller ferskeste påminnelse om falskheten i oppfatningen «Israel har skylden for den globale islamistiske aggresjon.»
Russlands egne ledere ville sannsynligvis være de første til å holde sine egne lidelser atskilt fra hva som enn slippes løs mot Israel. Likevel understreker den serien av slag de nå har fått nettopp skjebnefellesskapet, selv om om man ikke uttrykker noe kameratskap overfor Israel. Eksplosjonene i Moskva og Kaukasus beviser det løgnaktige i påstandene om at dersom Israel skulle gi opp, ville verden bli spart for konflikt.
Men der er også en lekse for oss lokalt. Reaksjonen fra Kreml på denne ukens sprengninger har vært påfallende forskjellige fra de talemåter, den «harking og kremting,» alle forsøk på å finne en balansert, politisk korrekt tone som så ofte kjennetegner den internasjonale responsen etter terrorangrep mot israelere. Både Dimitry Medvedev og Vladimir Putin har vært blottet for den oppriktige selverkjennelsen som vi ser her i landet i slike tilfeller. Putin lovet enkelt og greit å «oppspore og drepe de som organiserte denne avskyelige forbrytelsen.»
Medvedev betegnet terroristene som «dyr», og erklærte at de russiske sikkerhetsstyrkene ville «nådeløst røke dem ut fra kloakkhullene deres».
Et tilsvarende språk fra israelske ledere, etterfulgt av handlinger i samme stil, ville sannsynligvis ha pisket opp en livlig debatt her hjemme, og startet øredøvende raseriutbrudd i utlandet. Akkurat nå undres vi på hva Obama og Sarkozy ville hatt å si om det.
