Et grunnleggende element i et fritt og demokratisk samfunn er nettopp muligheten for mennesker med ulike syn å utveksle ideer og tanker med det mål for øye å finne en bredere felles plattform å bygge videre på. I den jødiske lære Talmud, er jødene pålagt å være kritiske tenkere. Alt må diskuteres, alt må analyseres, alt må det stilles spørsmål ved. Uttrykket ”knivene må slipes” refererer til en pågående dialog og diskusjon hvor motsigende tanker legges frem og ideer brynes mot hverandre. Det er et vanlig syn på jødenes bibelskoler, yeshivot, å se studenter som diskuterer sine tanker en mot en, og en mot flere, for nettopp å skape skarpere og klarere grunnlag for en videre dialog og forståelse.
Noe av dette har Den internasjonale kristne ambassade i Jerusalem (IKAJ) tenkt å bringe inn i det norske offentlige rom: Forelesere med ulik bakgrunn, ulike meninger og ulik kultur og religion skal møtes under IKAJs Oslo Symposium den 24.-25. mars 2011, for å ha dialog hvor hver og en bringer sitt eget syn på den arabisk-israelske konflikten.
Dette er et kjærkomment tiltak fordi den offentlige debatt i Norge er sterkt ensrettet, og ingen orker lenger å høre på det samme gamle mantra fra Kåre Willoch og medieleninistene.
IKAJ kunne jo ha gjort som NRK og NTNU og kun invitert forelesere som er enige med IKAJs syn på Israel. Dette ville etter norsk medielogikk ha vært enklere og hyggeligere for arrangørene. Likevel valgte IKAJ å bringe sammen et bredt spektrum av ideer og politiske retninger for nettopp å skape en reell dialog og ideutveksling.
At nettopp IKAJ kom med denne glimrende ide, falt tydeligvis tungt for brystet for seniorforsker ved Holocaustsenteret, Terje Emberland, som gikk hardt ut mot IKAJ og dem som takket ja til å delta i symposiet. Salven han sendte deltagerne og IKAJ vitner mer om hvem Emberland egentlig er enn om deltagerne og IKAJ:
”. … Det er trolig at de nevnte deltakerne ikke har hatt nok kunnskap om hva arrangøren står for da de takket ja til en invitasjon.”
”i dette tilfellet representerer IKAJ en svært marginal gruppe kristne, med ekstreme holdninger…. – IKAJ representerer en ekstrem variant av kristensionisme, de er alltid motivert av en endetidsholdning og Jesu tilbakekomst, og deres interesse i Israel handler ikke om jødenes eller menneskers velferd.”
(Toppolitikere stiller opp for endetidskristne: fritanke.no )
Emberland synes å mene at han forsto noe ingen av oss andre skjønte, ikke engang kapasiteter som professor (jus) Alan Dershowitz fra universitetet i Harvard og Per Edgar Kokkvold, som takket ja til invitasjonen. Dette må være grunnen til at han i stedet for å delta i en frisk debatt med «ekstremister» kanskje kommer til å nyte konferansedagene med å beundre fru Quislings nyrestaurerte smykkerom, mens ekstremister og andre uforstandige velger å berike seg ved å lytte til ideer og tanker som ikke nødvendigvis er drøvtygget og sortert for oss i politisk korrekte redaksjoner.
Emberlands leninistiske tankeform der verden og tanken er ensrettet, er en selvmotsigelse (oksymoron) innenfor hvilken som helst intellektuell disiplin. Man kan være seniorforsker og skrive så mange bøker man vil, – alt er verdiløst når det mangler romslighet for ideutveksling og intellektuell dialog.
Men vi er ikke uten forståelse for hva som driver folk som Terje Emberland til å innta en negativ, avvisende og nærmest hatefull holdning til dem som støtter Israel. I den atmosfæren av oppskrudd antisemittisk stemning som er skapt av den sittende regjering, med utenriksminister Støre og kunnskapsminister Halvorsen i førersetet, er det lett å forstå at det brer seg angst blant folk som for sitt levebrød er avhengige av å fremvise en politisk korrekt profil. De er livredde for ikke å skulle nå helt til topps i regjeringens gunst når neste statsbudsjett skal settes sammen.
Vi har i dag faktisk enda et like tydelig bevis på hvordan jødehatet på toppen skaper angst og forvirring nedover i rekkene, – ikke bare i «forskningsmiljøet,» men selv i de deler av næringslivet som har det frie ord og informasjonsutveksling som sitt levebrød: Norske PR-byråer sier nei til oppdrag fra Israel kan avisen Dagens Næringsliv fortelle. PR-byråene tør ikke for sitt bare liv knyttes til annonser som gir et positivt inntrykk av jødenes hjemland Israel. Mer enn noen er nettopp reklamebransjen og PR-byråene innforstått med hvem som sitter på den store og vedvarende oppdragspakken: Regjeringen. Derfor lar de seg uten protest lede til helt frivillig å svikte hele sin intellektuelle etos. Vi kjenner dem igjen fra historien: Når det politiske trykket øker, får jødene seile sin egen sjø, – berge seg den som kan!
