Shabbat shalom alle sammen.
Praksisen med å rydde plass i Nobelkomiteen for avtroppende politikere, som en belønning for lang og tro tjeneste, er blant de ting som svekker fredsprisens internasjonale omdømme. Nobelkomiteen blir med rette sett på som Stortingets forlengede arm, og beviset ser vi i det faktum at Nobelpriser også har en klar politisk farge. Hvorfor kreves det ikke et minstemål av kvalifikasjoner i Norge for å inneha verv, for eksempel i Nobelkomiteen eller for den saks skyld som fylkesmann? Det går jo bare på vennetjenester akkurat som i land vi kritiserer når de gjør det samme som oss.
Carl I Hagens reaksjon på å bli forsmådd har bidratt til fornyet debatt rundt Nobelkomiteen, noe vi hilser velkommen. Hans reaksjon var så klønete at den synliggjorde problematikken rundt politiske tilsettinger fremfor kompetanse og kvalifikasjoner. Klarer vi å forandre på politiseringen av Nobelkomiteen, blir kanskje Hagens rolle som innvandrer i Spania ikke så uverdig som noen hadde trodd.
God helg! fra oss i SMA-redaksjonen.
Syrias 100-årige borgerkrig
De siste kampene i Syria mellom regimets soldater og befolkningen er hittil antatt å ha kostet minst 4000 menneskeliv. I det siste har kampene hardnet til og man snakker om 50-100 mennesker som blir drept daglig. Det er også rapportert om tropper fra Irans revolusjonsgarde som deltar i kampen mot opprørene. Om lag 100 syriske soldater som nektet å delta i massakrene ble skutt og drept.
Den arabiske liga som forholder seg meget passivt til opprøret i andre arabiske land, har valgt å slå hard til mot Syria. Forrige onsdag besluttet Ligaen ikke bare å gi Bashar al-Assad 3 dagers frist til å få slutt på blodbadet, men de anmodet til og med FN om å komme med en resolusjon mot Syria.
Bakgrunnen for blodbadet i Syria og Den arabiske ligas uvanlige reaksjon, har å gjøre med konfliktens religiøse dimensjon, hvor det sunnimuslimske flertallet i Syria gjør opprør mot det sjia-orienterte mindretallet, alawittene, som Assad-regimet tilhører. I den arabiske sunnimuslimske verden blir den alawittiske trosretning, som er en sjiamuslimsk sekt, ansett som kjetteri. Derfor faller det naturlig for medlemmene av Den arabiske liga å behandle Assad annerledes enn Gaddafi.
Kampene og opprøret vi nå hører om er imidlertid ikke noe nytt i Syria. Konflikten har alltid vært der men har forverret seg spesielt etter at Det ottomanske imperiet falt sammen etter Den første verdenskrig og franske tropper overtok området for å iverksette det styringsmandatet de fikk av Folkeforbundet. Blodige kamper mellom landets ulike religiøse og etniske fraksjoner har faktisk aldri tatt slutt. Men de har fått en sterkere religiøs dimensjon, spesielt etter at al-Assad-klanen og alawittene som de tilhører, overtok makten i landet for 40 år siden. De har vært meget konsekvente med å reservere alle militære og sivile maktposisjoner i landet for seg selv og sine lojale medlemmer.
Den sjia-orienterte Alawi-sekten utgjør kun 7 % av Syrias befolkning mens sunnimuslimene utgjør 74 %. Blant de øvrige er 13 % sjia, 10 % er kristne assyrere, og 3 % er kurdere. Disse er igjen oppdelt i klaner og stammer med ulike tradisjoner som de tok med seg da de flyttet fra ulike land til dagens Syria, især de siste 100-150 år.
Det er denne fraksjoneringen som har gjort det mulig for Assad-familien å styre landet med jernhånd i så lang tid. Det vi ser i dag i Syria er imidlertid resultat av et indre forfall blant alawittene både som maktfaktor og som trosretning. Bashar al-Assad har ikke arvet sin fars, Hafez al-Assads, evner til kynisk maktbruk.
Men dette opprøret er ikke det første hvor flertallet i det syriske folk prøver å ta makten fra alawittene. På 1970 tallet forsøkte sunnimuslimene et opprør mot det de anser for å være et vantro regime, men Assad knuste opprøret med et jernhånd og mange tusen ble myrdet.
Den 25. juni 1980 ledet Det muslimske brorskap et nytt kuppforsøk mot alawittene. Hafez al-Assad svarte med å massakrere om lag 20.000 av befolkningen i byen Hama. Massakren satte et sterkt preg på befolkningen, men sporadiske opprør de siste 30 år vitner om at den gamle borgerkrigen i Syria likevel ikke har tatt slutt. Det siste utbruddet som startet for alvor i januar 2011, må derfor sees som en fortsettelse av en meget lang rekke opprørsforsøk og i et land som har levd med stadig oppblussing av borgerkrig siden de tyrkiske okkupantene forlot landet for snart 100 år siden.
Til tross for at det er alawittene som sitter med makten i landet, er det imidlertid flertallets religion som er blitt ble undervist på skolen. I løpet av de siste 40 år hvor alawittene og al-Assad-familien har styrt landet gjennom det nasjonale sosialistiske Baath-partiet, har det i Syria vokst frem en generasjon av unge mennesker med en løsere tilknytning til den lokale Alawi-sekten og en sterkere orientering mot de to hovedrivalene, arabisk sunni-islam og iransk sjia-islam. Tett og voksende samarbeid mellom det iranske regimet og Assad har også bidratt til denne utviklingen.
Dette forholdet, sammen med en 100-årig blodig borgerkrig bringer Syria inn i en ny runde med kamp om tro og makt. Om alawittene på grunn av polariseringen mellom Iran og den arabiske verden etter hvert forsvinner fra Midtøsten, på samme måte som de gjenværende kristne, vil det være det wahhabi-orienterte muslimske brorskap som går av med seieren i Syria og ikke Iran eller deres stedfortreder Hizbollah.
Den tragiske situasjonen og utviklingen i Syria er imidlertid ikke bare hjemmelaget. Det Syria vi kjenner i dag ble streket opp på kartet i forhandlinger mellom Frankrike og Storbritannia under den første verdenskrig. Da ble nye land tegnet inn på kartet uten hensyn til etniske og religiøse skillelinjer. Det gjaldt å sikre tilgang og kontroll over olje og andre ressurser, noe som blant annet førte til at den store kurdiske nasjon ble boende i fire forskjellige land uten nasjonal selvbestemmelse.
Også i dag er konfliktene i Midtøsten i høy grad styrt av stormaktenes interesser. Russland og Kina motsetter seg intervensjon mot Syria og Iran fordi de har levert uhorvelige mengder våpen og utstyr til disse landene på langsiktig avbetaling. De lar heller syrerne blø og iranerne sulte enn å risikere å tape pengene sine.
