Kan «jødene som gjør hva de vil mot andre folk», siden de har USA som støtter dem?
Er det slik at «USA støtter Israel i sin kamp mot Palestina-araberne»?
Artikkelen er ikke ny men er meget relevant fordi USA fortsetter å satse feil, ved å spille et dobbeltspill. Oljeselskapene i USA, med CIA, Det Hvite huset og State Department (USAs UD) har interesser i den arabiske delen. USA er ikke så Israels vennlig som vi vil gjerne tro. Men myten om USA som støtter Israel uansett fortsetter å dyrke myten om jødene som kontrollerer verden.
Andre spørsmål som kan reises:
Hvordan klarer arabiske snikskyttere å treffe en jødisk baby og voksne jøder med stor presisjon? Hvem lærte dem det?
Har USA glemt hva CIA-terroropplæring i Afghanistan forårsaket? (dette spørsmål ble skrevet før 11.9.2001).
Hvorfor er PLO/PA så effektive i kampen mot israelsk etterretning?
Har USA glemt at å lære Irak hvordan å beskytte seg mot etterretning kan koste dem (og Israel) dyrt?
Kan Israel stole på andre enn seg selv?
(KOMMENTAR: artikkelen ignorerer f.eks. at Israel leverte våpen til PLO/PA og hjelper dem fortsatt på flere måter. Det får vi behandle senere).
——————————————————————————–
Kilde: Avisen Kol- Hair (en ukeavis i Israel)
Opprinelig tittel: The Intelligence Pros (De profesjonelle innen etterretning): Slik handler CIA i selvstyreområdene.
(notat: Det hebraiske ordet for ‘pros’- ashfei er også de samme bokstavene som blir brukt i hebraisk for PLO = ASHAF)
Journalist: Arnon Regoler, 24. november 2000
Oversatt av Edith Jarsve
Den amerikanske etterretningsorganisasjonen bærer hovedansvaret for den militære utviklingen i de palestinske selvstyreområdene. CIA agenter arrangerte kurs for snikskyttere, trente spesialenheter og sørget for avansert lytteutstyr, alt dette i bytte for sikkerhetssamarbeid angående Israel. Nå har George Tenet, leder for organisasjonen og John O Connor, stasjonssjef i Israel, blitt den eneste kanalen for kommunikasjon mellom sidene. De kan ikke vise til noen stor suksess.
På den lite vellykkede samlingen i Paris, møtte George Trenet, direktøren for CIA, Yasser Arafat og ba om at han skulle roe ned den spente atmosfæren og stoppe volden. Tenet å minne den palestinske lederen på at CIA har et rykte både som en som bygger og en som ødelegger nasjoner. I følge den britiske avisen Independent, ble lederen for de palestinske selvstyreområdene ikke nevneverdig imponert av truslene.
Dette var ikke første gang Tenet møtte Arafat. Lederen for amerikanske etterretning anses å være beskytter av det Israelsk-palestinsk-amerikanske samarbeidet siden 1996.I løpet av disse årene har Tenet og Arafat møttes i denne regionen flere ganger for å drøfte sikkerhetsspørsmål. På grunn av dette har etterretningen og spesielt Tenet som leder den, gradvis blitt en integrert del av alle kontakter mellom israelere og palestinere de siste tre årene. Dette til tross for at denne lederen er ansvarlig for Grisebukta og Iran-Contras skandalen (Han har ikke tatt del i noe viktig politisk utvikling i området, som for eksempel den irakiske invasjon av Kuwait eller Oslo avtalene).
De amerikanske agentene trente snikskytterenheter, politimenn og etterretningsagenter, og førte an i militære øvelser for palestinske spesialstyrker som innbefattet militært utstyr. De sørget også for avansert utstyr, bygde hovedkvarter for Jibril Rajub, et hovedkvarter som de arbeider ut fra, og grunnla satellitt stasjoner i byene i selvstyreområdene. Den israelske regjeringen som følte seg trygg på amerikansk støtte, protesterte ikke fordi de visste at til slutt ville amerikansk etterretningsinformasjon angående det som skjedde i selvstyreområdene ville komme den israelske etterretningen til gode.
De siste ukene har alt gått galt. Sikkerhetssamarbeidet mellom Israel og selvstyreområdene har blitt et fjernt minne, og bortsett fra individuelle initiativ fra politisk hold, har Tenet gjennom John O Connor, CIA s stasjonssjef i Tel Aviv, lykkes i å ta over kommunikasjonskanalene mellom Israel og palestinerne etter at volden startet. O Connor deltok i forsøket på å redde Yusef Madhat fra Josefs grav for en måneds tid siden og i følge opplysninger fra sikkerhetskilder også involvert i overgivelsen til lynsjerne fra Ramalla. Etter fire år med aktivt engasjement i sikkerhetsspørsmål mellom sidene, kan en ikke unngå å se at de har mislykkes fullstendig. Enigheten ang. Beit Jala-Gilo sektoren og møtene mellom israelske og palestinske sikkerhetsenheter i Kairo ble heller pinelig for O Connor, Tenet og hele CIA organisasjonen. Det ble ikke inngått noen avtale der noen av partene forpliktet seg til noe som helst.
En åpning for PLO (Hebraisk ordspill: petah le-Fatah)
CIA s bånd med palestinerne er ikke noe nytt. Akkurat som i andre land og regioner har CIA utviklet bånd med land som USA vanligvis ikke snakker med, og det har de også gjort med de palestinske grupperingene og med PLO.
Det hele begynte på 70-tallet i Libanon da Bob Ames, stasjonssjefen for CIA der, begynte å knytte til seg elementer i den arabiske verden, særlig da med PLO folk og andre fraksjoner i Libanon. I møtene med israelerne fortalte han ganske mye om sine bånd til Abu Jihad og Arafat. Amerikanerne ønsket å hemmeligholde denne forbindelsen både på grunn av den israelske opposisjonen og på grunn av at palestinerne hadde nære forbindelser med Sovjet blokken. Men dette forhindret dem ikke i å ha en åpen kanal gjennom CIA. For eksempel utvekslet de opplysninger med lederen av Young Fatah i Beirut, Ali Hasan Salameh . Han er også kjent fra organisasjoner som Svart September og han er grunnlegger for Force 17. Han ble seinere utsatt for et attentat og døde da en bilbombe eksploderte. Det sies at Mossad sto bak.
Salameh tjente blant annet som etterretningsoffiser for Fatah sammen med Abu-Iyad og på bakgrunn av forbindelsen med Ames, leverte han opplysninger på CIA hovedkvarteret i Langley, Verginia to ganger. Senere gjorde han gjengjeld å beskytte USA s ambassade i Beirut ved ubruddet av den libanesiske borgerkrigen, og sørget for sikkerheten til amerikanske borgere ved evakueringen av byen i 1976. Denne forbindelsen ble aldri brutt. Ames meklet med Israel og Arafat da PLO styrkene skulle overføres fra Beirut til Tunis, og Arafat som hadde regelmessige møter med Ames, så på nære forbindelser med USA som et sentralt mål. Det var en form for sikkerhetspolitikk, parallell med PLO s nære forbindelser med USSR og østblokken.
På åttitallet fikk amerikanerne en mer direkte forbindelse med Abu-Iyad. Dette inkluderte innledende følere etter utbruddet av intifadaen i 1987, og forsøkte å undersøke muligheten for diplomatiske forhandlinger mellom PLO og Israel. Disse forbindelsene ble offentlige i møtene mellom USA s ambassadør i Tunis, Robert Pelletreau og Yasser Abu-Rabo som var leder for den Demokratiske Frigjøringsfront for Palestina.
Disse amerikanske kontaktene ble styrt som en parallell til de palestinske forbindelsene med Frankrike og sikkerhetstjenesten i nye europeiske land. I 1990 annonserte USA at de brøt dialogen med PLO på grunn av Arafats tydelige støtte til Saddam Hussein under invasjonen i Kuwait. Men likevel fortsatte kontakten. Ved slutten av Gulf – krigen og da tiden kom for å forberede Madrid konferansen var forbindelsene igjen offentlig kjent.
CIA ble tatt på senga av de hemmelige forhandlingene i Oslo mellom Israel og PLO. Selv om amerikanerne visste noe om møtene, var de ikke klar over hvor omfattende de var. De fikk bare den ferdige utarbeidede avtalen i fanget. Det som er interessant er imidlertid hvilke konsekvenser dette hadde for forholdet mellom den palestinske nasjonale bevegelsen og USA, konsekvenser som Arafat lar skinne igjennom i også i disse dager. Forbindelsen med CIA gjør det mulig for ham å nå en del mål han har satt seg. Denne forbindelsen tjener også som livvakt for ham i forhold til radikale elementer i Fatah fra Libya, Syria og Irak i den posisjon han har som leder for som leder for den nasjonale palestinske bevegelsen. Arafat forsto at han trengte en ny form for etterretningsvirksomhet. Han begynte å lete etter det, og han fant det også.
Konsentrasjonsproblemer
Da Prinsipperklæringen i september 1993 ble undertegnet, ble Arafat for første gang anerkjent av Israel med amerikansk støtte. Israel presenterte ham som en partner og alliert i kampen mot terrororganisasjonen Hamas. Dette ble enda sterkere understreket i Kairo avtalen i mai 1994. Da ble det gitt tillatelse til å opprette selvstyreområder i Gaza og Jeriko og seinere til byene på Vestbredden også. Alle former for sikkerhetssaker ble drøftet, slik som størrelsen og strukturen til det palestinske politiet. Hele prosessen skapte nok overdrevne forventninger i Israel. I virkeligheten kontrollerte ikke Arafat Hamas og Fatah som var aktive i dette området.
Arafats inntreden i Gaza brakte med seg forandring i det som hadde blitt bestemt i avtalene. I stedet for en desentralisering av politiet i forskjellige avdelinger, begynte Arafat en sterk sentraliseringsprosess. Antallet oppgaver lagt under politiet ble forandret, og det ble endringer i politiets funksjoner slik at de fikk generelle etterretningsoppgaver og status under kommando av Amin al-Hindi fra Svart September, en forebyggende sikkerhetsavdeling ledet av Mohammed Dahlan på Gaza stripen og Jibril Rahub på Vestbredden og organisasjoner som Force 17, presidentgarden, Spesialstyrker og Nasjonalt sikkerhetspoliti den palestinske hæren som hovedsakelig har medlemmer fra den Palestinske frigjøringsarmeen som utfoldet seg i Arabiske land. Arafat kontrollerte direkte hver enkelt av disse avdelingene helt ned til de minste detalj.
Før utbruddet av de nåværende urolighetene ble det kjent at palestinerne fikk anti terror trening og snikskytter trening av utenlandske eksperter i en telt leir ikke langt fra Jibril Rajubs hovedkvarter. Dette var egentlig ikke noe nytt. Allerede i 1994, da selvstyre styrkene gjorde sitt inntog, har Israel akseptert dette. Målet var å styrke Arafats stilling mot Hamas.
Dr. Boaz Ganor fra Interdisciplinary Center i Herzliyah forklarer:
Grunnen til denne forestillingen var ideen om at vi med dette kunne samarbeide med den palestinske etterretningen som spesielt siden -93 hadde vært overlegen over vår etterretning i og med at vi var okkupanter. Vi kunne tjene mye på et samarbeide.
Slik ble tusener av palestinske politimenn trent av amerikanere, kurset av Scotland Yard, av fransk politi, av politistyrker fra Tyskland, Østerrike, Nederland og de skandinaviske landene. Siden 1993 har til og med grupper fra FN hatt trening i dager og uker. Disse kursene inneholder emner som forstyrrelse av offentlig orden, krig mot terror, etterforsking og avhør, administrative politiske kurs og mer. I tillegg til dette har vi mer omfattende emner innen etterretning.
Innen israelsk etterretning forklarer de det slik: Mellom Israel og palestinerne var det en slags muntlig forståelse som var basert på palestinernes behov for å bygge opp en politistyrke. Alt ble gjennomført under den forståelsen at emner som kunne skade staten Israel ikke skulle være emne for opplæringen på disse kursene. Dette ble gjennomført i følge kilden, med i full åpenhet i forhold til de fremmede landene. Problemet var aldri at det ble holdt et enkelt av disse kursene, men innholdet. Dette skapte usikkerhet, og GSS og andre organisasjoner kom med innvendinger. Det ble alltid sett på som en potensiell trussel, men Israel bare uttrykte at de var misfornøyd og fortsatte som før.
CIA som holdt disse kursene, handlet også i egeninteresse. En militær kilde sier det slik: Fra mitt kjennskap til hvordan etterretningen jobber, er det sentral del av deres arbeid å rekruttere nye agenter, og i løpet av disse treningskursene prøvde de utvilsomt rekruttere så mange som mulig. Denne kilden nevner spesielt treningskurs som ble holdt i Egypt og Jordan. På grunn av at både Gaza og Vestbredden ligger tett opp til disse landene, er de spesielt interessert i det som foregår der, og gjennom det også få vite hva som skjer i Israel. Sikkerhetstjenesten i Selvstyreområdene samarbeider med den samme tjenesten i Egypt, og dette åpner dørene til andre arabiske land. Egypts sikkerhetstjeneste er representert i Selvstyreområdene og følger nøye med.
Til trodds for den israelske oppfatningen om de palestinske selvstyreområdenes (sikkerhets/ etterretning) materiell hadde som mål å bekjempe terror, var det klart helt fra begynnelsen av at hovedhensikten med materiellet var å lokalisere den israelske inntrengingen i deres systemer og ødelegge Israels evne til å følge med.
Det er sagt at gammel vane er vond å vende, og i årtier med arbeid mot Israel både i Selvstyreområdene og utenfor skulle man nå få til et samarbeid. Det er ingen grunn til å tro at Amin al-Hindi som i årtier slik både GSS og Mossad oppfattet han – hadde vært talsmann for krig , plutselig skulle forandre seg og begynne å arbeide sammen med Israel. Dette gjaldt også ledere for andre avdelinger, slik som Rajub Dahlan og andre, til trodds for de forventninger Israel hadde. Da det ble avslørt at lederen for det palestinske politiet, general Nasser Yusuf, hadde lytteutstyr rettet mot Israel i sitt hovedkvarter førte det ikke til noen endring i atmosfæren mellom de to partene.
Mellom 1994 og 1996 ble det skapt et skinn av samarbeid som førte til stor fiendtlighet og mistenksomhet. Ved noen anledninger var Palestinerne enige om å handle i samsvar med avtalen, og gi Israel informasjonen, men slik informasjon førte til en kjedereaksjon fra palestinsk side. Den hadde hovedsakelig som mål å finne ut hvordan informasjonen hadde lekket ut til GSS.
Det var veldig sjelden Israel fikk noen opplysninger om f. eks. planer om terrorhandlinger, men det hendte, som ved det siste valget i Israel. Da fikk man forhindret at det ble et stort terroristangrep midt i Israel, forklarer en kilde fra etterretningen.
Selvmordbombene i februar og mars 96 i Jerusalem og Ashkelon ble et vendepunkt i palestinsk politikk. Angrepene førte også til et vendepunkt for engasjementet til CIA i og med at de så hvordan den alminnelige oppfatningen i Israel og Benjamin Netanyahus sjanser til å komme til makten skapte tvil om den diplomatiske prosessen ville fortsette.
Etter at Peres med sine forhandlere hadde fått til April-avtalen som inneholdt et løfte om å lyse Hamas og Islamsk Jihad i bann, var CIA på banen igjen, og denne gangen mer aktivt enn noen sinne.
Første steg var at Stan Moskowitz, som tidligere var stasjonssjef for CIA i Tel Aviv, sendte folk til Gaza og Jeriko som skulle bistå de palestinske sikkerhetsstyrkene. Meir Dagan, lederen for Netanyahus sikkerhetsstab sier: Etter min oppfatning er dette engasjementet ikke en spesiell avgjørelse, men heller en gradvis utvikling. USA har alltid ønsket å vite hva som egentlig hender, men samtidig så er det en velkjent prosess som drar etterretningsorganisasjonen inn i en krise. Det er en langsom prosess som etter hvert får tilslutning av de relevante partiene.
CIAs rolle
Først og fremst fungerte CIA som et passende mellomledd som overleverte personlige beskjeder til Arafat. Før dette, dersom det hadde kommet opplysninger til Israel om en eller annen person i Hamas, ville Israel sendt en forespørsel til Arafat. sier en personlig sekretær. Arafat ville svare at slike opplysninger finnes ikke, eller er grunnløse, eller jeg har sjekket, og det er ingenting i det. Det amerikanske engasjementet startet en prosess med avklaring og avgjørelse ang. informasjonsdetaljer i områdene.
Moskowitz var med på å fremme deltakelsen for CIA i denne perioden. Moskowitz var en mann i sekstiårene den gangen og ble beskrevet som en mann som hadde fri adgang til Rais (leder) rommet. Han hadde åpen linje til leder for GSS, Mossad of IDF etterretningsbyrå og statsministerens kontor. På denne tiden begynte amerikanerne også med kursing av Arafats livvakt over emnet beskyttelse av individer, og en del av opplæringen var både besøk og kurs i CIA s hovedkvarter i Virginia. Amerikanske kilder bekrefter at både CIA og FBI hadde besøk av ledere som Rajub og Dahlan i sitt hovedkvarter.
I tillegg til våpenterning ble det holdt kurs i avansert datateknikk, og med dette avanserte fotograferingsmetoder og også i avansert lytteutstyr, slike som ved hjelp av data ga mulighet til å avlytte flere kanaler samtidig. CIA ga også palestinerne avanserte radioskannere, som kunne bli brukt til å lytte til frekvenser til den Israelske armeen, og annet sikkerhetsutstyr.
Som prosessen fortsatte, ble det opprettet kontorer i Hebron, Ramallah og Sikem. Hovedkvarteret ble lagt til Bitunia, ved siden av Ramallah. Dette ble kalt Pentagon, og bygningen med innhold ble bygget ved hjelp av amerikansk sikkerhetstjeneste.
En CIA offiser er også tilstede i Jerusalem, i kontorene til det amerikanske konsulat i Øst – Jerusalem. Denne offiseren arrangerer turer til Betlehem og til steder hvor grensen fra 1967 gikk. Mens han der kledd i tradisjonelle islamske klær, har han jevnlige møter med palestinsk sikkerhetstjeneste og politikere.
Laboratorie forhold
I januar 1997 steg CIA s engasjement i området mot nye høyder. Moskovitz er involvert i formuleringen av sikkerhetsbilaget i Hebron avtalen, og direkte ansvarlig for kontakten mellom israelere og palestinere. Han har Tenet som rådgiver, og John Deutsch som leder for etterretningen. Inspirert av avtalen begynte CIA å utføre tilleggsoppgaver, slik som å telle alle Hamasmedlemmer som satt i palestinske fengsler og få lister over palestinske politimenn.
I juni 1997 var Dennis Ross, som er leder for Midtøsten avdelingen, på et uoffisielt besøk i Israel, og ved en anledning hadde han en et sammenstøt med Netanyahus folk. Diskusjonen gjaldt en aksjon mot Hamas infrastruktur. Ross sa: Dere lyktes heller ikke i forhandlingene med Hamas . Da svarte et eldre medlem av Netanyahus regjering: Du må selv være terrorist hvis du skal samhandle med terrorister. Til trodds for den spente atmosfæren ble det gjort en avtale om å gi land til palestinerne i bytte for krig mot Hamas (kodeordet var arrestasjon av aktivister ved forespørsel). Vektlegging av fortsatte arrestasjoner, lokalisering av laboratorier med eksplosiver og arrestasjoner av ettersøkte terrorister.
Sikkerhetssamarbeidet begynte å ta en ny form. En eldre israelsk offiser kommenterer at Ross besøk førte til at det ble laget en veto mekanisme. Dersom Palestinerne ville frigi Hamas medlemmer ville navnene bli gitt til CIA som hadde rett til å legge ned veto mot frigivingen. Parallelt hadde israelerne en rolig dialog med amerikanerne hvor de ble holdt oppdatert om utviklingen. I tillegg gikk amerikanerne til fengslene og undersøkte at terrorister fremdeles satt i arrest, noe som igjen førte til at våpen tilhørende Hamas og Islamsk Jihad ble ødelagt.
En uke etter terroristangrepet på Cafe Apropo reiste CIA folk til Bitunia for å undersøke garasjen hvor eksplosjonen hadde funnet sted og som et resultat av dette ble Muhi ed-Din esh-Sharif, en av ingeniørene, drept. GSS folk ble sett ved siden av dem. Etter en tid ble det sendt ut en felles erklæring om at han ble skutt av I adal Awadallah, som et resultat av stridigheter rundt finansielle disponeringer. Hamas benektet naturligvis dette, men episoden var svært pinelig for bevegelsen.
Det CIA inspirerte sikkerhetssamarbeidet var også synlig da to medlemmer av Tzurif gjengen de som utførte terroristangrepet i Apropo ble tatt. Jamal Alhud og Abd-el-Rahman Janimat flyktet til Hebron etter angrepet. Der ble de arrestert av den forebyggende sikkerhetstjenesten. Disse to ble av en eller annen grunn overført fra fengselet i Hebron til fengselst i Shechem, og like ved landsbyen Hawarw overtok spesialstyrker fra IDF kontrollen over kjøretøyet uten å åpne ild. Etter arrestasjonen var det demonstrasjoner av Hamas aktivister i Hebron som en protest mot arrestasjonene. Rajub som arresterte dem benektet at arrestasjonen var et resultat av samarbeidet med Israel. Han sa at fangene ble sendt til Shechem for å bli stilt for retten. En israelsk etterretningskilde beskriver: Under hele denne perioden var det stor aktivitet i den palestinske sikkerhetstjenesten under oppsyn av CIA folk. En del av denne aktiviteten var aksjoner mot predikanter i moskeene som ble identifisert som Hamas medlemmer og en del andre.
Som et resultat av denne aktiviteten ble I adel og Imad Awadallah, som var ledere for militær opprusting av Hamas, drept av Yamam (en spesiell antiterrorist politienhet) på en gård nær Hebron, en region under israelsk kontroll. I desember 1999 ble Hamas medlemmene Iad Batat og Nadr Musala, som også var seniormedlemmer av den militære opprustingsenheten, drept i et sammenstøt med Duvdevan soldater i landsbyen Bet-Awa sørvest for Hebron.
Sheik Abd el-Hakim el- Masalama, et medlem av det politiske lederskapet i Islamsk Jihad, som for tiden sitter i samarbeidskomiteen med Fatah, sier: Det hersker ingen tvil om at sikkerhetssamarbeidet med amerikanerne har gått ut over Hamas og Islamsk Jihad. Den beste forklaringen på de politiske arrestasjonene er at de palestinske myndigheter handlet under amerikansk press. Likevel ble amerikanske agenter oppmuntret til å gå i fengslene for å se å se hvem som var arrestert. Det er vel kjent blant folk i Ramallah et en hel etasje i Pentagon er brukt av CIA folk.
I November i 97 var Tenet til stede på en konferanse av jødiske organisasjoner og delte sine følelser med de som var til stede: Når man ser på terroristangrepene de siste to år i Israel, kan man si at en god ting som har skjedd er at i denne tiden har USA arbeidet for at palestinerne skulle oppfylle sine forpliktelser.
Dette at CIA var så aktive, førte til sterk kritikk i Israel. Helt til CIA etablerte seg i området, var vi nødt til å holde på rapporter angående bygging av settlements. sier en av Natanyahus folk. Helt til denne byggingen ble et viktig element mellom sikkerhetsorganisasjonene. Mobile hjem ble et sentralt fokus for CIA folk, og dette ble også et emne i diskusjonene som hadde med sikkerhet å gjøre. I avisen Arab weekly som blir utgitt i Paris, påstår Alwatan el-Arab at Netanyahu til og med forlangte at Moskovitz skulle bli avskjediget, i det man påsto at han var pro palestinsk. Dette ble avvist i Jerusalem.
Til trodds for kritikken av Tenet og Moskovitz, var de likevel tilstede for første gang i Wye samtalene for første gang, og de deltok i forhandlingene i de ni dagene de varte. De var invitert av president Clinton, og deres tilstedeværelse og CIA s engasjement i resolusjonen og uenigheten mellom Israel og Palestinerne, førte til sterk kritikk både i amerikanske medier og i Senatets Komité for etterretning. Lederen for komiteen, Senator Richard Shelby, omtalte rollen CIA hadde som et uvesen, og ga stemme til opinionen som syntes CIA s rolle i den israelsk palestinske konflikten var problematisk.
Melvin Goodman, en professor i internasjonal sikkerhet og som har god kontakt med sikkerhetssirkler på høyt nivå, beskriver problemene: Clinton tar initiativ, og Senatet går villig sammen med ham for å bekrefte hans ferdighet til å oppnå diplomatiske avtaler. Dette er en sak for politikere, og ikke for etterretningen. CIA har oppgaver som informasjons- innsamling, rekruttere agenter, og skrive situasjonsrapporter. Tenet, som ikke er noe annet enn en dyktig demokratisk politiker som tilbringer mesteparten på Capitol Hill, visste ikke om bombingen av den kinesiske ambassaden i Beograd, og nå koker han i hop situasjonsbeskrivelser for Clinton.
Da de siste utbruddene av uroligheter i de palestinske områdene brøt ut, ble Tenet og O Conor bedt om å redde den diplomatiske prosessen, men deres rolle som meglere i denne prosessen har til nå ikke gitt noe resultat. Terroristangrepene sist uke forteller heller at CIA folkene er uegnede i og med at de ikke greier å roe ned området. CIA er fremdeles til stede, men det kan neppe sies at de roer ned situasjonen.
Flere måneder etter kong Husseins død, og kroningen av Abdullah, rapporterte amerikansk etterretning at det regionale arbeidet mot terror i området hadde blitt styrket. De fortalte stolt at det skulle etableres et regionalt samarbeid mellom Jordan, Israel, Palestinerne og Egypt under ledelse av CIA. Deres formål var å bekjempe fundamentalister i den Islamske verden.
En eldre israelsk politiker som er klar over CIA s engasjement i der pågående konflikten, sa: I en situasjon med militær konflikt mellom Israel og palestinerne, og hvor det er fare for at konflikten kan utvides, ville det være å foretrekke at Tenet og hans kamerater, og det ormebolet de omgir seg med, ville legge sine anstrengelser med å roe ned til andre steder.
Den amerikanske ambassaden slo fast at det ikke dreide seg om saker som har med CIA å gjøre.
