Det er alltid lettere å forstå sin samtid noen år etterpå. Som de aller fleste i etterkrigsårene innså at de “burde ha” sett hvor nazismen førte landet og Europa, ja hele verden, eller de tallrike tegnene på at det foregikk et storstilt folkemord på jødene.
Isolert sett var det muligens ikke så alarmerende hver for seg, men sammen utgjorde de et klart varsel.
I dag, i informasjonens tidsalder, er det ingen som må se hver sak isolert. Vårt store problem er at nyheter og annen informasjon strømmer på oss i et omfang som vi aldri har opplevd. Utfordringen er snarere å skille ut hva som er korrekt informasjon, og ikke. I så måte er det spesielt å bo i Norge, med medier som ikke bare siler informasjonen, men de vinkler den, og de gjør det bevisst. Hvis noen er i tvil, kan vi spole tilbake til den såkalte “romkvinnesaken”, hvor NRK med overlegg presenterte en bestialsk forbryter som to ganger hadde solgt sin egen 15-årige datter som sex-objekt, som om det var et lidende, uskyldig menneske.
Hva som får folk til å oppfatte slike medier som “stort sett seriøse” kan man bare spekulere i. Likeledes hvorfor journalister som presumptivt skulle være godt utdannede og kritiske til den etablerte statsmakt, ikke stiller de kritiske spørsmålene. Årsaken er selvsagt at de ikke evner å se sakene i sammenheng. Hver gang det skjer noe, er det som om det var første gang for disse.
Særlig på tre punkter opptrer mediene ikke lenger nyhetsformidlere, men politiske aktivister. Som lesere av SMAs web og SMA-info vil vite, gjelder dette i stor grad konflikten mellom jøder og arabere, Israel og Palestina-arabere. Men det gjelder også alt som har med innvandring å gjøre, og den politisk-religiøse retningen som man kaller islam. Muhammeds liv og eksempel, nedtegnet i Koranen og diverse skrifter man hevder beskriver hans liv og synspunkter.
Da nazistene begynte sin umenneskelige utslettelse av jøder i Europa under siste verdenskrig, hadde jødene grovt sett to måter å forholde seg til dette faktum på. Vi vet nå hva som var intensjonen, nemlig en total utslettelse. Det visste ikke jødene den gangen. Men det var likevel noen som klarte å se mer enn én hendelse isolert, slik mediene og “ekspertene” i dag insisterer på å gjøre.
Vi ser det hver eneste gang muslimer utøver jihad. “Dette har ikke noe med islam å gjøre”. “Dette er mennesker som misbruker islam”. 9/11, London, Madrid, det mangler ikke på eksempler. Etter massakren i Paris for kort tid siden, og før det, i København, og i San Bernadino i USA. USA og Frankrikes presidenter, FN, og vår egen Erna Solberg. Det er så maktpåliggende for makteliten og mediene, godt understøttet av politisk korrekte kunstnere, som plutselig blir religionseksperter, å fremstille alle hendelser som isolerte og enkeltstående. Dette er en hån mot vanlige folk. Vi er ikke så dumme.
Folk flest ser det de ser. Alt henger sammen. Når en jihadist i Syria slakter ned barn, når en IS-tilhenger skjærer halsen over på kristne, Al-Qaida-aktivister styrer sivile fly fulle av folk inn i svære bygninger, en marokkansk overbevist muslim skyter og dreper soldater og siden går til en jødisk skole og skyter tre barn og en lærer i hodet, gisseltagerne i Paris baner seg vei inn i et kosher-supermarked og dreper mennesker, jihadisten i København skyter en deltager under et møte om ytringsfrihet og siden drar til en synagoge og skyter sikkerhetsvakten der, eller, som Die Welt uttrykker det (gjengitt via document.no):
Den nye tredje intifadaen er i gang. I Israel går det knapt én dag uten et attentat. Palestinere kjøper seg en skrutrekker og går løs på jøder, eller bruker bilen som et dødbringende våpen. Denne mikroterroren har en forrående virkning på landets demokrati, og reiser spørsmål ved enhver sameksistens mellom palestinere og israelere.
Det er samme sak, alt sammen. Det er ikke enkeltstående hendelser. I Israel har det nå i månedsvis vært en bølge av terror. En mengde mennesker er drept, og som Die Welt påpeker, gjør det noe med mulighetene for fredelig sameksistens.
Det er klart at dette er krefter. Det er en målrettet og ønsket utvikling. Vi sier ikke at det er muslimer flest som vil ha det slik, men det er likevel en utvikling som er styrt av krefter med basis i islam. Det ligger derfor et ansvar på muslimene, på samme måte som det lå et ansvar på den jevne borger i Tyskland med dets allierte i krigsårene. Og på samme måte ligger det selvfølgelig et ansvar på oss som er borgere i Norge, muligens det beste land å leve i, i hele verden.
Det burde være mulig å se det som skjer i sammenheng, med all den informasjon vi har til rådighet. Vi formelig drukner i informasjon. Og jeg er overbevist om at flere enn meg ser, men at man ikke nødvendigvis gjør noe. Det koster noe å åpne munnen i dag, med det massive presset vi har fra medier og politikere, noe som brer seg utover i folk, som en påtvunget konsensus.
Oppfordringen for 2016 blir derfor: stå opp! Åpne munnen din når du ser urettferdighet. Som det var mulig for Arnulf Øverland allerede i 1937 å se hva som ville komme til å skje, er det i mye større grad mulig i dag. Han oppfordrer: “Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!”
Bli med oss i denne kampen for rettferdighet. Det finnes absolutter, også på 2000-tallet. Når jødene igjen føler seg utrygge i Europa, etter å ha blitt jaget ut av mer eller mindre hvert eneste arabiske muslimske land, og Europa nå flommer over av muslimer – mer enn én million migranter er ankommet Europa i 2015, i all hovedsak muslimer – så har dette konsekvenser. Franske jøder emigrerer i et økende tempo, I Malmø i Sverige, vårt nærmeste naboland, vurderer også flere og flere jødiske familier å flytte.
At noen åpenbart ser på frykten som fienden, er illevarslende, men ikke overraskende. De samme menneskene ville se på deg med store, blå, uskyldsrene øyne om du foreslo en kamp mot det som forårsaker frykten. Det manglet heller ikke på protester da jøder i krigsårene så hva som ville komme, og tok til orde for væpnet motstand. Naiviteten lenge leve. Slik har vi også i 2015 mistet lesere, også jødiske, fordi de mener vår “kamp mot islam” ikke passer seg.
Som det selvsagt fantes tyskere som ikke var med nazistene, er det langt fra oss å anklage fredsommelige muslimer for delaktighet i den grusomme terroren andre muslimer begår. Men som borgere i et land med full ytringsfrihet og trosfrihet har vi et ansvar. Et særlig ansvar. Vi kan ikke lenger sitte rolig og la urett passere, fordi den ikke rammer oss selv. Eller, som vi ser hver eneste dag, man motarbeider aktivt, i ord og gjerning, de krefter som vil ta ansvar og vil stå opp for det som er sant og godt.
Det holder ikke lenger i vårt århundre. For ikke å bli medansvarlig i det som skjer, må du stå opp. Du må tone flagg. Du må yte noe, legge skulderen til for at de gode kreftene kan seire. Du blir en nyttig medspiller for onde krefter dersom du ikke våger, og til syvende og sist blir det deg selv som får lide for det. Som vi ser i Midtøsten, når jødene er borte, er de kristne neste offer. I Muhammed øyne var kristne vantro, fordi de tror på en Gud som har en sønn (Koranen, sure 19,92). De som ikke tror på noe, er også vantro. Hvem tror ateistene slipper fri når de kristne blir utryddet, én hvert femte minutt?
Det som skjer i samfunnet er for stort, det er som en bølge av krefter. Ingen kan stå imot dette alene. Bli med, stå opp for det som er godt. Friheten kom ikke gratis til oss. Det er våre forfedre som kjempet den frem, med kristendommen som basis. Se rundt deg. Bruk øyne og ører. Se hvordan det er inne i de forskjellige samfunn i verden. I den muslimske verden, i vår kristne del, i Israel. Ta gjerne en ferie i dette vidunderlige landet. Du vil sannsynligvis bli positivt overrasket. Kun 4 % av det norske folk har noensinne vært her. Likevel har mange svært sterke meninger om nettopp dette landet, nær sagt uten å ha kunnskaper om verken folket, historien, religionen eller konflikten.
Vi ønsker alle våre lesere et godt nytt år!