Saudi Arabia og fredsprosessen

Ted Belman, redaktør av nettstedet Israpundit. 
Han gjorde nylig aliyah (flyttet hjem til Israel) fra Canada og bor nå i Jerusalem.
Til norsk for SMA ved Jørild Svalestuen
Problemet med fredsprosessen er at den er satt opp imot Israel.  Den er et verktøy som er tvunget på Israel av det internasjonale samfunn for å påføre landet deres vilje.
Det hele startet med FNs Sikkerhetsråds Resolusjon nr. 242, som fastsatte prinsippet om land for fred.  Eksakt hvor mye land eller fred det er snakk om, er ikke beskrevet.  Det ble overlatt til partene selv å avtale seg imellom.  Denne resolusjonen truet ikke Israel på noen måte fordi landet fikk frie hender til selv å bestemme hva det betrakter som «sikre grenser».  I mellomtiden ble Israel bemyndiget av FN, i kraft av denne resolusjonen, å opprettholde okkupasjonen.
I løpet av årene har USA tvunget Israel til å delta i en «fredsprosess» som fortsatte med å innsnevre landets muligheter til forhandlinger.  I dag står Israel overfor faren for å måtte akseptere den saudiarabiske fredsplanen (1967-grenser og et delt Jerusalem), eller å få denne påtvunget seg.  Slik er det blitt selv om begge kamrene i Kongressen [USAs lovgivende forsamling] tidligere har støttet et samlet Jerusalem som Israels hovedstad.
I april 1990 vedtok Representantenes hus, og Senatet sa seg enig i, en resolusjon som anerkjente at «Jerusalem er og bør forbli hovedstaden i staten Israel», og uttrykte en tro om at «Jerusalem må forbli en udelt by».  Det gjorde de idet de anerkjente at «siden 1967 har Jerusalem vært en samlet by administrert av Israel» og fordi «tvetydige uttalelser fra USAs regjering angående jødiske rettigheter til å bo i alle deler av Jerusalem, reiser bekymring i Israel om at Jerusalem en dag kan bli delt igjen.»
I 1995 ble «Lov om ambassade i Jerusalem» vedtatt med overveldende flertall i begge kamrene.  Den forutsatte at «Jerusalem skal være anerkjent som hovedstad for staten Israel; og USAs Ambassade i Israel skal være etablert i Jerusalem ikke senere enn 31. mai 1999.»  De gikk så langt som til å kutte bevilgninger til Regjeringen med 50 % for visse formål frem til den tiden da ambassaden skulle åpnes.
Denne lovgivningen gikk på tvers av presidentens konstitusjonelle myndighet til å føre utenrikspolitikk og å anerkjenne utenlandsk suverenitet over territorier.  Alle presidenter, har siden dette vedtaket praktisert å nedlegge veto hvert halvår for å utsette denne lovgivningen.  Det virker temmelig klart at Kongressen ikke kan rive til seg presidentens myndighet til å utføre utenrikspolitikk. 
Israels frigjøring fra denne dødelige prosessen avhenger ene og alene av at amerikanerne tar sitt land tilbake.  En ny president kunne velge å overkjøre Utenriksdepartementet og gi sin tilslutning til «Lov om ambassade i Jerusalem av 1995.»
Du husker president Truman som gikk imot Utenriksdepartementet og instruerte sin FN-ambassadør om å være den første til å anerkjenne Israel.  Diplomaten Richard Holbrooke forklarer i en fascinerende artikkel med tittelen “Washingtons kamp om Israels fødsel“, tautrekkingen mellom to grupper:  På den ene siden president Truman og Clark Clifford – som favoriserte anerkjennelse – og utenriksminister George C. Marshall og hans følge som på den annen side foretrakk et FN-formynderskap i stedet for deling av Palestina.
Forsvarsminister Forrestal forklarte Clifford hva som motiverte hans gruppe: «Det finnes tretti millioner arabere på den ene siden og omtrent 600.000 jøder på den andre.  Hvorfor ser du ikke realitetene?»  Plus ça change, plus c’est la même chose.  (Jo mer ting endrer seg, desto mer forblir de slik de er).
Holbrooke konkluderte: «Men til denne dag tror mange at Marshall og Lovett saklig sett hadde rett og at innenrikspolitikken virkelig var grunnen til Trumans beslutning.  Israel, hevder de, har ikke vært noe annet enn et problem for USA.»
Men Holbrooke selv er uenig: «Trumans avgjørelse, selv om den ble motargumentert av nesten hele utenriksledelsen, var den korrekte — og til tross for kompliserte konsekvenser frem til denne dag, er det en beslutning amerikanerne bør anerkjenne og beundre.»
En nylig gjennomført meningsmåling som inkluderte begge partier, utført på oppdrag fra The Israel Project, fant ut at 8 av 9 amerikanere mener USA bør støtte Israel i konflikten med Palestina-araberne.  Likevel har Obama og Utenriksdepartementet et diametralt motsatt syn.
Guvernør Sarah Palin har presist beskrevet Obamas utenrikspolitikk som «å kline med våre fiender og skite i våre allierte,» spesielt «vår mest verdsatte allierte, Israel.»
Forleden uke, undertegnet 327 kongressrepresentanter et brev til utenriksminister Clinton, nevnt ovenfor, som bekrefter støtte til Israel i disse ordelag; «USA og Israel er nære allierte hvis folk deler et dypt og varig vennskap basert på felles forpliktelser til kjerneverdier som inkluderer demokrati, menneskerettigheter, pressefrihet og religion.  Våre to land er partnere i kampen mot terrorisme og har et viktig strategisk fellesskap.  Et sterkt Israel er verdifullt i forhold til USAs nasjonale sikkerhet og bringer stabilitet til Midtøsten …» og de gir uttrykk for «sterk bekymring over dagens spente forhold.»  Med andre ord, Obama blir anklaget for spenningen, og det forventes at han får den til å opphøre.  Brevet sier også at «vi må forbli fokusert på trusselen som er skapt av det iranske atomvåpenprogrammet.»
Dessverre er dette brevet stilltiende omkring Obamas planer om å dele Jerusalem.  Det ville være av stor verdi i kampen for Jerusalem som nå blir ført av Israel, hvis begge kamrene i Kongressen igjen ville bekrefte sitt ønske om at USA anerkjenner et samlet Jerusalem som hovedstaden i Israel. 
Det blåser motvind i amerikansk innenrikspolitikk, og Israel kan klart dra fordeler av den.  For øyeblikket får motvinden energi fra ergrelsen over vedtaket omkring helsereformen og den økende gjelden og underskuddet.  Men den går lenger enn disse spesifikke sakene og mot et generelt sinne over Obamas tilsynelatende marxist- og muslimtendenser som kommer til syne i hans politikk. 
«Å ta tilbake vårt land» betyr å få det tilbake til våre konstitusjonelle, kapitalistiske og jødisk-kristne røtter.  Denne bevegelsen vil i løpet av et hjerteslag omfavne et samlet Jerusalem som Israels hovedstad.
Men om president Obama ikke kommer til å gå imot Utenriksdepartementet, kunne den neste presidenten gjøre det, spesielt hvis han eller hun fører valgkamp rundt denne saken.  Guvernørene Palin og Huckabee har allerede uttalt støtte til et samlet Jerusalem som Israels hovedstad.
Problemet er at saudiaraberne «har USA i et oljefat».  Da statsminister Sharon dannet regjering i 2001, sendte han sin sønn for å meddele Arafat at tidligere statsminister Baraks tilbud var strøket, og at Sharon kunne tenke seg en prosess der Palestina-araberne kunne ende opp med 45 prosent av de okkuperte territoriene, men ikke Jerusalem.
Da George Bush, USAs 43. president, ble innsatt i 2000, bestemte han seg for ikke å involvere seg i fredsprosessen slik president Clinton hadde gjort.  For saudiaraberne var ikke dette godt nok.  Det lot til at USA hadde tatt en strategisk avgjørelse om å adoptere Sharons politikk som amerikansk politikk, eller slik forsto i hvert fall den arabiske kronprinsen det.
Han sendte prins Bandar til Bush med en hastemelding: «Fra og med i dag går du din vei og vi går vår vei.  Fremover vil saudiaraberne ivareta sine egne nasjonale interesser.»  Innen 36 timer var Bandar på vei tilbake til Riyadh med et forsonende svar fra Bush.  Da Bandar returnerte, omringet Powell ham.  Vitner husker at Powell spurte «Hva i helsike er det du gjør?  Du setter frykt for Gud i alles hjerter her.  Vi har alle hastet hit for å høre denne åpenbaringen som du bringer fra Saudi Arabia.  Du har skremt skitten ut av alle.»
Som et resultat av denne ut uttalelsen, kom president Bush med sin visjonære tale i juni 2002 der han støttet en palestinsk stat underlagt mange forhåndsbetingelser.  Ti måneder senere invaderte USA Irak med saudiarabernes velsignelse, og en uke senere annonserte man Veikartet for fred om inkluderte den saudiarabiske fredsplanen som krevde en palestinsk stat med 1967-grenser med mindre endringer, og med Øst-Jerusalem som hovedstad.
Først reagerte Sharon på den nye amerikanske politikken ved å si at Israel ikke var noe Tsjekkoslovakia, men han nevnte aldri dette igjen.  Han bestemte seg for å begrense tapet.  Han annonserte sin plan for fraflytting fra Gaza, og trodde at dette ville styrke Israels grep om Judea og Samaria.  Han fikk til og med Bush til å skrive et brev i 2004 som erkjente at «i lys av de nye realitetene i området, inkludert de allerede eksisterende viktige israelske befolkningssentrene, er det urealistisk å forvente at utfallet av sluttforhandlingene vil være fullstendig tilbakevending til våpenstillstandslinjene av 1949.»
Obama har nå avvist dette dokumentet som bindende og er pågående i forhold til Saudi-planen.  Saudiaraberne og Obama vil tydeligvis ikke gi opp Øst-Jerusalem for palestinerne.
Israel må fortsette å kreve Jerusalem — hele Jerusalem — som sin udelte hovedstad.  Obama vil da ikke ha noe annet valg enn å oppgi Israel, i den grad hans myndighet tillater det.  Skulle Sikkerhetsrådet i FN gå så langt som til å forsøke å påtvinge en løsning, vil det ha som virkning at Veikartet for fred settes til side, og at Israel derved frigjøres fra det.  Obama er kanskje ikke forberedt på å gå så langt, med valgene i november 2010 som kommer opp, og primærvalget for presidentembetet et år senere.  I tillegg er Saudi Arabia pågående i forhold til å få Amerika til å stoppe Iran fra å utvikle atomvåpen.  Disse interessene er enda mer presserende for dem.  Så langt har ikke Obama sluttet seg til dette. 
Andre faktorer som kan sette fredsprosessen på sparebluss er en tredje intifada eller en krig med Hamas eller Hizbullah, eller et israelsk angrep på Iran.  Israel må motstå presset for å gi etter for Obamas krav.  De kommende valgene vil lette presset, og forhåpentlig vil den neste presidenten, sannsynligvis en republikaner, stoppe presset helt. 
Republikanerne bør forplikte seg i de kommende valgene på å gjøre Amerika energiuavhengig innen ti år ved å utvikle alle mulige kilder til energi.  Det er gjennomførbart.  Det er den eneste muligheten amerikanerne har til helt og fullstendig å ta tilbake sitt land og frigjøre seg fra saudiarabisk press både hjemme og i utlandet.
Uten at saudiaraberne skaper problemer er Israel og Amerika naturlige allierte.
Kilde:
[1]  Publisert 4. april 2010 i:  www.americanthinker.com/2010/04/saudi_arabia_and_the_peace_pro.html



Støtt SMA-Norge

Liker du det du leser?

Senter mot antisemittisme får ingen offentlig støtte slik Israel fiender får. Vårt arbeid er dugnad. Sammen kan vi tvinge sannheten om Israel og jødene frem i det offentlige rom. På denne måten kan det økende hatet forebygges.

Du kan støtte oss på en enkel måte ved å opprette faste trekk (under), eller du kan abonnere på SMA-info. Dette koster 500 i året. Se menyen øverst.

Du kan også velge å gi oss engangsbeløp. Eller du kan støtte SMA ved å annonsere i bladet eller på web. Se menyen øverst.

Vipps: 84727
Bankkonto: 6242 10 60644

Fast trekk: Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort:

Sosiale medier: