Av Talia Einhorn. Professor Talia Einhorn er seniorpartner og forsker ved T. M. C. Asser Institutt[1], hun er professor i jus ved Concordia International University i Estland og sjefredaktør i tidsskriftet European Business Organization Law Review www.asser.nl/ebor.htm [2]. Hennes utallige skrifter, publisert i internasjonale, europeiske og israelske justisskrifter og bøker, dekker forskjellige aspekter ved den arabisk-israelske konflikten. Professor Einhorn har også vært engasjert som vitne i tilknytning til US Joint Economic Committee Hearing om Israels økonomiske fremtid og dens påvirking av relasjoner med USA.
Initiativtakerne til Israel-PLO-avtalene forventet at avtalene skulle forbedre økonomien i territoriene kontrollert av PA (territoriene) og styrke sikkerhet og fred både i Israel og i territoriene. En slik utvikling har ikke funnet sted.
I stedet har PA gitt Israel en demonstrasjon av de risikoer som utgjøres av en terroristisk enhet etablert ved siden av Israel. Drap på uskyldige israelske borgere gjennom grusomme, rå og nøye planlagte angrep utført av arabere, som etter fullført ugjerning kunne flykte til sikre tilfluktssteder i de PA-kontrollerte territoriene, har vært en del av fredsprosessen siden dens begynnelse. Det palestinske politi (som i virkeligheten er formann Arafats regulære hær) som ble opprettet ved hjelp av Oslo-avtalene, anvendte ikke våpnene de hadde fått av den israelske regjering for å forsvare seg mot de indre fredens fiender, men vendte dem i stedet mot de israelske forsvarsstyrker (IDF) og sivile jøder.I Interimsavtalen mellom Israel og PLO forpliktet partene seg til å fremme gjensidig forståelse, avstå fra oppvigleri og forhindre oppvigleri fra alle organisasjoner, grupper eller individer under deres jurisdiksjon. I virkeligheten har imidlertid PAs fjernsyn og presse aldri sluttet å kringkaste og publisére oppvigleri av verste slag [31]. Bøkene og programmene fremstiller hele det jødiske folk, i fortiden og i dag, som det ondes kilde, ved bruk av klassiske og moderne antisemittiske injurier.
Det aller verste er den kyniske bruk av barn i aktiv krigføring. Fremfor å beskytte barna, som Israel gjør, plassérer formann Arafat og hans folk dem i frontlinjen og oppfordrer dem til å kaste stein og antenne eksplosiver og forme et levende skjold som voksne med skytevåpen gjemmer seg bak for å skyte mot israelske stillinger. Daglig lovpriser fjernsyn og aviser jihad (hellig krig). Barn opplæres til å tro at å bli en shahid (martyr) som vilkårlig dreper jødiske menn, kvinner og barn, er en moralsk dyd. Protokollene fra Genève-konvensjonen av 1949 fastsetter minstealderen for barn som rekrutteres til de væpnede styrker, til 15 år. Artikkel 38 i FN-konvensjonen om Barns Rettigheter, fastsetter at de statlige partene skal ta alle mulige midler i bruk for å sikre at personer under 15 år ikke skal være direkte involvert i fiendtligheter.
Interimsavtalen fastslo uttrykkelig [Artikkel V og Vedlegg 4 av Anneks I Protokoll Vedrørende Omplassering og Sikkerhetsarrangementer og Artikkel 32(3) i Vedlegg 1 – Myndighet og Ansvar for Sivile Forhold – til Anneks III – Protokoll Vedrørende Sivile Forhold] at jødene skulle sikres fri, uhindret og sikker adgang til Shalom Al Israel-synagogen i Jeriko og til Josefs grav i Sikem (Nablus) og fritt få utføre tilbedelse på disse steder. Kort tid etter at avtalen hadde trådt i kraft ble synagogen plyndret og brent. Senere ble Josefs grav ødelagt og vanhelliget.
Fredsprosessen og de økonomiske avtalene som ble inngått mellom Israel og PLO (inkludert etablering av en tollunion mellom Israel og territoriene kontrollert av PA), skulle ha ført til fredsgoder for den arabiske befolkning [32]. I stedet har levestandarden for vanlige «palestinere» blitt betydelig forverret, til tross for milliarder av dollar øst inn av store giverland. (hovedsaklig EU, USA og Japan; NIS tillegger: Norges bidrag til PA i 2004 nærmer seg tre milliarder Nkr). Gjennom korrupsjon og misbruk i PA ble midlene vanskjøttet [33]. Betydelige midler fra giverstatene ble kanalisért gjennom private konti til ledende tjenestemenn i PA. Målsetningene med tollunionen ble tilsidesatt. I stedet for å fremme en fungérende og blomstrende økonomi, etablerte PA mer enn 100 eksklusive importagenturer eller monopoler kontrollért av personer med nær tilknytning til formann Arafat; noen av dem mens de samtidig var i et offentlig tjenesteforhold i PA. Dette førte til at uavhengige «palestinske» entreprenører mistet betydelige «palestinske» markedsandeler. De PA-kontrollerte monopolene bidrar på denne måten til å overføre inntekt fra de fattige grupper til en ny økonomisk (over)klasse som bruker noe av pengene til å betale et selvbetjenende byråkrati, som i sin tur hjelper denne nye klassen til å bli rikere og rikere. Rettssystemet som ble etablért av PA var en skam, egentlig bare en fasade av rettferdighet, et nytt verktøy til å betjene PA fremfor befolkningen. Fraværet av en rettsstat og den nødvendige rettslige infrastruktur har ikke skapt et attraktivt klima for investorer eller etablert nye industrier. Sysselsetting og handelsvirksomhet har forfalt.
Israelske borgere har også lidd alvorlig økonomisk skade som følge av forsettlig sabotasje av utstyr og utallige tyverier begått av arabere som bor og søker ly i PA-områdene. Den israelske økonomien har lidd direkte og indirekte som følge av krigen mot terror, tilleggskostnadene som påføres israelsk økonomi av de stadig voksende sikkerhetstiltakene, og det usikre klima som skremmer vekk investorer.
Likevel har skylden for fattigdom og frustrasjon blant «palestinerne» blitt lagt på Israel. I tillegg har menneskerettsorganisasjoner lukket øynene for de alvorlige overgrep begått av PA, som ikke har vist respekt for den arabiske befolkningens grunnleggende menneskerettigheter (ved bruk av for eksempel total undertrykkelse av kritikk, offentlige henrettelser av personer mistenkt for samarbeid med Israel, bruk av ambulanser for transport av eksplosiver og «selvmords»bombere) mens de har gjort alle anstrengelser for å finne – og ofte oppfinne – «forbrytelser» begått av jøder.
[1] Institute for Private and Public International Law, International Commercial Arbitration and European Law, Den Haag, Nederland.
[2] Denne politiske studie ble først publisert i European Journal of Law Reform (2001) og senere i Nativ 1/2003 www.acpr.org.il/english-nativ/issue1/einhorn-1.htm .
Initiativtakerne til Israel-PLO-avtalene forventet at avtalene skulle forbedre økonomien i territoriene kontrollert av PA (territoriene) og styrke sikkerhet og fred både i Israel og i territoriene. En slik utvikling har ikke funnet sted.
I stedet har PA gitt Israel en demonstrasjon av de risikoer som utgjøres av en terroristisk enhet etablert ved siden av Israel. Drap på uskyldige israelske borgere gjennom grusomme, rå og nøye planlagte angrep utført av arabere, som etter fullført ugjerning kunne flykte til sikre tilfluktssteder i de PA-kontrollerte territoriene, har vært en del av fredsprosessen siden dens begynnelse. Det palestinske politi (som i virkeligheten er formann Arafats regulære hær) som ble opprettet ved hjelp av Oslo-avtalene, anvendte ikke våpnene de hadde fått av den israelske regjering for å forsvare seg mot de indre fredens fiender, men vendte dem i stedet mot de israelske forsvarsstyrker (IDF) og sivile jøder.I Interimsavtalen mellom Israel og PLO forpliktet partene seg til å fremme gjensidig forståelse, avstå fra oppvigleri og forhindre oppvigleri fra alle organisasjoner, grupper eller individer under deres jurisdiksjon. I virkeligheten har imidlertid PAs fjernsyn og presse aldri sluttet å kringkaste og publisére oppvigleri av verste slag [31]. Bøkene og programmene fremstiller hele det jødiske folk, i fortiden og i dag, som det ondes kilde, ved bruk av klassiske og moderne antisemittiske injurier.
Det aller verste er den kyniske bruk av barn i aktiv krigføring. Fremfor å beskytte barna, som Israel gjør, plassérer formann Arafat og hans folk dem i frontlinjen og oppfordrer dem til å kaste stein og antenne eksplosiver og forme et levende skjold som voksne med skytevåpen gjemmer seg bak for å skyte mot israelske stillinger. Daglig lovpriser fjernsyn og aviser jihad (hellig krig). Barn opplæres til å tro at å bli en shahid (martyr) som vilkårlig dreper jødiske menn, kvinner og barn, er en moralsk dyd. Protokollene fra Genève-konvensjonen av 1949 fastsetter minstealderen for barn som rekrutteres til de væpnede styrker, til 15 år. Artikkel 38 i FN-konvensjonen om Barns Rettigheter, fastsetter at de statlige partene skal ta alle mulige midler i bruk for å sikre at personer under 15 år ikke skal være direkte involvert i fiendtligheter.
Interimsavtalen fastslo uttrykkelig [Artikkel V og Vedlegg 4 av Anneks I Protokoll Vedrørende Omplassering og Sikkerhetsarrangementer og Artikkel 32(3) i Vedlegg 1 – Myndighet og Ansvar for Sivile Forhold – til Anneks III – Protokoll Vedrørende Sivile Forhold] at jødene skulle sikres fri, uhindret og sikker adgang til Shalom Al Israel-synagogen i Jeriko og til Josefs grav i Sikem (Nablus) og fritt få utføre tilbedelse på disse steder. Kort tid etter at avtalen hadde trådt i kraft ble synagogen plyndret og brent. Senere ble Josefs grav ødelagt og vanhelliget.
Fredsprosessen og de økonomiske avtalene som ble inngått mellom Israel og PLO (inkludert etablering av en tollunion mellom Israel og territoriene kontrollert av PA), skulle ha ført til fredsgoder for den arabiske befolkning [32]. I stedet har levestandarden for vanlige «palestinere» blitt betydelig forverret, til tross for milliarder av dollar øst inn av store giverland. (hovedsaklig EU, USA og Japan; NIS tillegger: Norges bidrag til PA i 2004 nærmer seg tre milliarder Nkr). Gjennom korrupsjon og misbruk i PA ble midlene vanskjøttet [33]. Betydelige midler fra giverstatene ble kanalisért gjennom private konti til ledende tjenestemenn i PA. Målsetningene med tollunionen ble tilsidesatt. I stedet for å fremme en fungérende og blomstrende økonomi, etablerte PA mer enn 100 eksklusive importagenturer eller monopoler kontrollért av personer med nær tilknytning til formann Arafat; noen av dem mens de samtidig var i et offentlig tjenesteforhold i PA. Dette førte til at uavhengige «palestinske» entreprenører mistet betydelige «palestinske» markedsandeler. De PA-kontrollerte monopolene bidrar på denne måten til å overføre inntekt fra de fattige grupper til en ny økonomisk (over)klasse som bruker noe av pengene til å betale et selvbetjenende byråkrati, som i sin tur hjelper denne nye klassen til å bli rikere og rikere. Rettssystemet som ble etablért av PA var en skam, egentlig bare en fasade av rettferdighet, et nytt verktøy til å betjene PA fremfor befolkningen. Fraværet av en rettsstat og den nødvendige rettslige infrastruktur har ikke skapt et attraktivt klima for investorer eller etablert nye industrier. Sysselsetting og handelsvirksomhet har forfalt.
Israelske borgere har også lidd alvorlig økonomisk skade som følge av forsettlig sabotasje av utstyr og utallige tyverier begått av arabere som bor og søker ly i PA-områdene. Den israelske økonomien har lidd direkte og indirekte som følge av krigen mot terror, tilleggskostnadene som påføres israelsk økonomi av de stadig voksende sikkerhetstiltakene, og det usikre klima som skremmer vekk investorer.
Likevel har skylden for fattigdom og frustrasjon blant «palestinerne» blitt lagt på Israel. I tillegg har menneskerettsorganisasjoner lukket øynene for de alvorlige overgrep begått av PA, som ikke har vist respekt for den arabiske befolkningens grunnleggende menneskerettigheter (ved bruk av for eksempel total undertrykkelse av kritikk, offentlige henrettelser av personer mistenkt for samarbeid med Israel, bruk av ambulanser for transport av eksplosiver og «selvmords»bombere) mens de har gjort alle anstrengelser for å finne – og ofte oppfinne – «forbrytelser» begått av jøder.
[1] Institute for Private and Public International Law, International Commercial Arbitration and European Law, Den Haag, Nederland.
[2] Denne politiske studie ble først publisert i European Journal of Law Reform (2001) og senere i Nativ 1/2003 www.acpr.org.il/english-nativ/issue1/einhorn-1.htm .
Relaterte artikler
