Av dr. teol. Göran Larsson (1)
(Hele artikkelen som pdf finner du her…)
Guds trofasthet til Israel
Det jødiske folket hadde ikke eksistert i dag om ikke Gud hadde steget ned på Sinai-fjellet og gitt det Torah’en som en følgesvenn og overlevelsespakke. Under løvhytte-høytiden feirer jødene gleden over å ha fått Torah’en. De bærer Torah’en i prosesjon i synagogen, og slik fortsetter det helt til neste kveld. Jeg tror ikke det finnes noe annet folk, eller noen annen religion på Jorden, som danser med Guds ord, i en kjærlighetsrelasjon. Dette er dagen som Herren har innstiftet!
Det er noe stort som holder på å skje i Verden i dag, når det gjelder relasjoner mellom kristne og jøder. Det viktigste er at de kristne lærer å kjenne Bibelen slik at de får et kjærlighetsforhold til jødene.
«Vår gud og våre fedres Gud», sier jødene når de ber til Gud. Vi kristne kan gjerne si det samme. Vår gud er Israels Gud. Det finnes ingen annen, og det er det jødiske folket som har brakt Ham til oss.
At det jødiske folket har overlevd inntil denne dag, er det store, synlige tegnet på Guds trofasthet. Det kan også finnes mange andre tegn som gjør at vi tror på at Bibelen er Guds Ord. Men jeg syns nok at det mest påtakelige og synlige tegnet på at Gud er trofast og at Bibelen er Guds ord, er det jødiske folkets eksistens i dag, og at det har, eller har begynt, å vende tilbake til sitt land. Det er så mye i Bibelen som taler akkurat om dette. Derfor er det vidunderlig at vi kristne får se dette med våre egne øyne, at vi kan komme til Israel og møte dem som store deler av kristenheten i dag faktisk er klare til å kalle «våre eldre søsken.»
Bibelen som mur eller bro mellom kristne og jøder
Bibelen er den største snublestenen i forholdet mellom jøder og kristne, men den er også den beste muligheten til å bygge nye relasjoner. Det største skillet mellom de to folkene er Bibelen, men den er også den viktigste broen mellom dem. Det avgjørende spørsmålet er hvordan vi kristne leser og tolker, og ikke minst lever etter, denne boken. Svaret på dette avgjør om Bibelen blir noe som skiller oss, eller om den blir noe som forener oss.
I den kristne Bibelen har vi først det som vi iblant kaller det Gamle Testamentet, og deretter det Nye Testamentet. Hvilken del er det som forener og hvilken del er det som skiller?
Bibelen forener oss, den er felles, for begge. Da er det klart at det er det Nye Testamentet som skiller oss. Det er jo ikke en hellig skrift for jødene. Det går kanskje an å si at Israels Gud forener oss, men troen på Jesus skiller oss. Eller som en stor skriftlærd her i Jerusalem, Shalom Ben Chorim, sa: «Jesu tro forener oss, men troen på Jesus skiller oss.» Torah’en, det som vi kaller GT, var jo Jesu eneste Bibel, men troen på Jesus skiller oss.
Vi kan imidlertid også snu på det og si at den største delen, det Gamle Testamentet, skiller oss, og det Nye Testamentet forener oss.
Jeg vil gjerne begynne med at GT skiller oss fordi det er der jeg tror problemene mellom jøder og kristne begynner. Vi sitter med akkurat samme tekst, men vi leser og tolker den så ulikt. Det er mye lettere å omgås en gruppe mennesker som har en helt annen tekst. Da kan vi holde oss litt mer atskilt og respektere hverandre. Vi har jo ingen store problemer med buddhismen eller hinduismen, for de har helt andre skrifter. Men når en sitter med én og samme tekst og leser så ulikt, det er da det gjerne blir rivalisering, og det er slik det religiøse skismaet begynte. Kristne leser en tekst og sier at den naturligvis peker på Jesus, mens for jødene peker den samme teksten på noe annet.
Esaias 53
Hvem er Herrens lidende tjener? Jødene svarer: Israel, og vi kristne svarer: Jesus. Går jeg til Esaias og leser der, må jeg nok gi jødene rett. Jeg er kristen, men det står der at Herrens tjener er Israel. Det går ikke an å komme bort fra det. Det innebærer ikke at vi tar feil, det tror jeg aldeles ikke, for vi kan jo lese det samme i NT også. Israels venner vet at Israel har vært, og fremdeles er, Herrens lidende tjener. Likevel utelukker jeg som kristen ikke at i denne teksten møter jeg Jesus fra Nasaret. Samtidig kjenner jeg ikke noe behov for å imøtegå en jøde som leser denne teksten og anvender den på Israel.
Etter mine år her i Israel fikk jeg større forståelse for hvor dyptpløyende Bibelen er. Den har mange ansikter, og det er et rabbinsk prinsipp at: «Shivim panim la Torah», dvs. at Bibelen har 70 ansikter. Jeg tror at helt fra Kirkens begynnelse og opp gjennom kirkehistorien har det framfor alt vært mye rivalisering og hat, og Bibelen ble misbrukt for å bekjempe den annen part.
Vi må ikke glemme at den første kristenheten her på Jorden ikke hadde noe NT. Den eneste Bibelen man hadde, var Tanach; Torah’en, profetene og skriftene. Likevel ble det kollisjon fra begynnelsen av. Jeg tror det var fordi man hadde samme bok. Men også NT kan forene oss. Det skjer når man virkelig ser hvor jødisk NT er. Jesus talte aldri imot Torah’en. Der har teologene tatt feil!
Jeg syns det er viktig i relasjonen mellom jøder og kristne at man ikke tar fram bare det som er likt og det som forener oss. Da blir man skuffet når man merker at det faktisk er mye som skiller oss. Jeg syns ikke at forskjellene er problemet, så lenge man behandler samtalepartnerne med kjærlighet og viser respekt for ulike syn.
Hebraisk GT og kristen GT
I den kristne ordningen av Bibelens bøker kommer Krønikebøkene før Job, så kommer Salmene, Salomos ordspråk, Predikeren og Salomos høysang. Den siste boken i et kristent GT er profeten Malakias.
«Husk på loven til Moses, min tjener, den som jeg bød ham på Horeb for hele Israel, med lover og dommer. Se, jeg skal sende dere profeten Elias før den store og fryktinngytende Herrens dag kommer.»
Det passer så fint for oss kristne, for da fortsetter det så naturlig inn i NT, der Johannes døperen, Elias, rydder vei for Herrens komme, som for oss kristne er Jesus fra Nasaret.
Den siste boken i en hebraisk Bibel er faktisk Krønikebøkene. Den hebraiske Bibelen slik den er i dag, er antakelig lik Jesu Bibel, men vi vet ikke med sikkerhet hvor mange bøker som fantes i hans Bibel. Vi vet at Mosebøkene naturligvis var der, og alle profetene, og Jesus siterer jo salmene. Esters bok fantes også, for Jesus feiret jo Hannuka og Tempelinnvielsesfesten.
Det er interessant å vite at det siste ordet i en hebraisk Bibel, der Krønikebøkene står sist, er siste ord i avsnittet om kunngjøringen fra perserkongen Kyros om at jødene i Babel skulle få vende tilbake til landet. Det siste ordet er det samme som ordet «alia», som betyr tilbakekomst, vandring opp til. Egentlig betyr det vandring opp til Jerusalem, den hellige staden, som er målet når man vender tilbake til fedrenes land: «Dere skal få vende tilbake, dere skal få dra opp.» 2
For oss kristne har det aldri vært noe som vi har tenkt på, at vi skal vende tilbake til Israel. Det er ikke vårt land i den betydningen. Åndelig sett er det naturligvis slik. Det er nok at man åpner Bibelen, så er man i Israel. For de kristne er det det himmelske Jerusalem som gjelder. For det jødiske folket har det alltid vært en realitet å vente og lengte etter å vende tilbake. Når Guds dag kommer, skal folket vende tilbake. Dette har nå gått i oppfyllelse.
Samme bok, forskjellig innhold
Når man snakker med kristne om forskjeller mellom jødedom og kristendom, så sier kristne noen ganger at mer har gått i oppfyllelse i deres tro enn i jødenes tro. Det kan så være, men det er ikke alle kristne som ser jødenes tilbakekomst som en oppfyllelse av profetiene. Ganske sikkert er dette begynnelsen på frelsen, slik man sier det på rabbinsk jødisk hold (atchalta de geula). Det er noe som er begynt, og gjennom tidene fikk man en påminnelse om det når man leste i Bibelen.
Et annet eksempel: I Bibelen leser vi om Rakel som gråt over sine barn. Hennes grav finnes i Betlehem. Denne historien settes i forbindelse med Herodes’ grusomme barnemord. Henvisningen er hentet fra profeten Jeremias 31, og den har vi kristne naturligvis sett på som en parallell til det som skjer med Kristus i NT. Men like før denne hendelsen står det en profeti om at folket skal få vende tilbake. For oss kristne ble det profetiske interessant, det som kunne koples til NT. For jødene var det mer det historiske, og løftene som var konkret knyttet til dette landet, som var interessant. Altså, samme tekst, ulike tolkninger.
Følgende er 3 punkter som viser hvorfor forholdet mellom jøder og kristne har vært så vanskelig og smertefullt gjennom tidene, mer enn mellom noen andre religioner. Noen har påstått at kristendom ikke er noen religion, bare en relasjon. Jeg mener at jødedommen også er en relasjon, dersom vi nå tror at jødedom virkelig er en levende Guds-relasjon.

1. Gudsmordanklagen
Vi vet hvordan kristendommen, Kirken, behandlet jødene. Jeg tror ingen andre har hatt det så smertefullt gjennom tidene som jødene. Gudsmordanklagen er unik i forholdet mellom kristne og jøder. Man må samtidig være klar over at størstedelen av det jødiske folket levde utenfor Israel på Jesu tid. Hvor mange jøder kunne komme til Jerusalem i påsken, som sant nok inntil i dag alltid har vært en stor pilegrimshøytid? Om vi anslår 200.000 mennesker i Jerusalem på Jesu tid, da har vi nok tatt godt i, for Jerusalem var den gang ikke større enn Gamlebyen i dag. Det var bare der man fikk spise påskelammet, ikke utenfor byens murer. Disse var få jøder, sammenliknet med alle jødene ellers i landet. Det fantes enda flere jøder i Roma, Alexandria, Babel og rundt omkring i Verden for øvrig.
Så kan vi undres over hvor mange av dem som var der i trengselen i påsken for å spise påskelammet og feire påske, som visste hva som skjedde med Jesus fra Nasaret? Hvor mange av dem var det som tok aktivt del? Hvor mange var det som ropte «korsfest»? Jeg synes denne anklagen er noe av det mest groteske i hele den religiøse forestillingsverdenen.
Peter sier blant annet i sin tale på pinsedag, 50 dager etter korsfestelsen: «Israelittiske menn, hør disse ord! Jesus fra Nasaret var en mann utpekt for dere av Gud ved kraftige gjerninger, under og tegn som Gud gjorde ved ham midt iblant dere, som dere selv vet. Han ble forrådt etter Guds fastsatte råd og forutviten.»
Peter sier allerede der «… etter Guds forutbestemte råd og forutviten … og dere slo ham i hjel idet dere naglet ham til korset ved lovløse menns hender….» «Lovløse» er jo hedningene og «Dere», er israelittiske menn, jøder. Det var jo de som utleverte ham. Hadde de ikke gjort det, ville ikke Jesus ha blitt korsfestet. Er det jødene som har skylden, eller Herren? Vi må ikke glemme at når Peter sier «dere», bare 50 dager etter at det skjedde, forstår vi at han så noen som han visste hadde konspirert med romerne, og han kjente dem ved navn.
I kapitel 3 er det enda en tale av Peter. Den holder han på Tempelplassen, i Salomos bueganger, der de Eldste holdt til. Det store rådet hadde sine kontorer der. Der sier Peter: «Jesus, han som dere forrådte og fornektet for Pilatus da han dømte at han skulle løslates. Men livets høvding drepte dere.»
Ut fra dette, uten å tolke innholdet, kom man til at det var jødene som drepte ham. Leser man videre, så står det: «Og nå brødre: Jeg vet at dere har handlet i uvitenhet, likesom også deres rådsherrer.» Han kjente dem ved navn. Han visste nøyaktig hvem de var. Det var dem han talte til. Han ville naturligvis aldri ha reist til Roma, gått inn i en synagoge der og sagt: «Dere korsfestet Jesus.»
Denne teologien har utgytt strømmer av blod ned gjennom tidene. Matteus 27: «Må hans blod komme over oss og våre barn.» ble viktigere enn Jesu ord på korset: «Forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.»
Men Peter sa: «Dere visste ikke hva dere gjorde.» På denne måten lot Gud dét gå i oppfyllelse som han hadde lovet.
Jesus som feminist
Meget ofte i Kirkens historie setter man opp jødedommen som motpol til kristendommen. Feministteologien er et eksempel som brukes mot jødene, og som også er utpreget antijødisk. Når man skal tale om kvinnens frigjøring ved hjelp av Jesus, da er det alltid slik at Jesus fremstilles som den som befridde kvinnen, og samtalen med den samaritanske kvinnen holdes fram for å vise hvor forferdelig det er for kvinnen i jødedommen.
Men skulle vi sammenligne kvinnens stilling i Midtøsten i dag, uansett om det er en kristen kirke, en islamsk moské eller om det er en jødisk menighet, så er det over alt stor forskjell på kjønnenes stilling. Dette er kulturelt betinget. Jeg har opplevd det i min egen kirke i Sverige, der det lenge fantes en kvinne- og en mannsside.
2. Den markionittiske striden og kampen mot GT
Ca. 100 år etter Jesus ble det en krise i Kirken i forbindelse med jødenes Bibel. På den tiden var de fleste kristne ikke-jøder. Vi vet at Paulus’ misjonsvirke var svært framgangsrikt. Det ble grunnlagt menigheter rundt i hele Middelhavsområdet. Kristendommen vokste, og så sitter man der med jødenes Bibel, og med alle budene som kristne ikke overholdt, som for eksempel matforskriftene. Dette førte til en stor strid i Kirken, kalt “den markionittiske striden”.
Teologen Markion, (Markus) skrev et stort, lærd verk på gresk, “Antiteser”, der han mente at vi kristne ikke skulle ha Bibelen som vår hellige bok, for det er jødenes Bibel og antikrists lære. Han definerer jødedom og kristendom som fullstendige kontraster:
Slaveri mot frihet: Slaveriet under loven, og alt det tunge, i forhold til kristendommen med frihet.
Mørke mot lys: Jødene famler i mørket, de er blinde, de vet ikke hvem Jesus var og er, mens kristne har sett lyset.
Hevn mot tilgivelse: Jødene representerer hevn og gjengjeldelse, kristne tilgivelse.
Det kristne kjærlighetsbudet er egentlig det jødiske kjærlighetsbudet, som innebærer gode gjerninger og troskap mot ytre ting, på det indre plan står bokstav og ånd, og til slutt lov og evangelium.
Man kan si at Markion var den første protestanten. Han var den første som framla det han mente skulle være vår Bibel. Inntil da hadde man regnet det som en selvfølge at vi hadde bare den Bibelen som Jesus og apostlene hadde, den vi kaller GT.
I følge Markion skulle kristne kun ha Paulus. Derfor kalte han Bibelen for “Apostolion”. Men han måtte sensurere Paulus også, for Paulus siterer jo fra den forhatte Boken som jødene har. Markion anklaget nemlig jødene for å ha sneket den inn hos Paulus. Det skriftet han likte best av alle, var Galaterbrevet. Der tales det om lovens forbannelse. Markion sa at det jødene hadde, var en forbannelse, følgelig var også jødene forbannet.
Markion stod ikke alene. Omtrent halvparten av kristenheten fulgte ham. Denne måten å tenke på fantes overalt. Derfor er det kanskje heller ikke så merkelig at denne tenkemåten har fortsatt å leve. Jeg møter den stadig hos kristne som mener at GT inneholder bare fæle tekster, om krig og gjengjeldelse, i motsetning til kristendommen, der alt er så fint. Derfor unngår mange prester de gammeltestamentlige prekentekster! Det er som en vektskål, der jødedommen og GT er i den ene vektskålen, og den går alltid ned, mens kristendommen er i den andre og går opp.
Denne Deutsche-Christen-teologien kom til å prege Tyskland på -30-tallet: Bort med GT og den forferdelig jødedommen. Denne teologien lever fortsatt, og jeg møter den ofte i konfirmasjonsbøker. Når konfirmantene spør om hvorfor det er så veldig meget krig i tekstene, får de til svar at dette kun er i GT, men slik var ikke Jesus, og i NT har vi jo kjærligheten.
Jeg mener at man aldri bør sammenlikne GT og NT! For det går ikke an å sammenlikne, fordi de er så forskjellige. Det er ulike slags tekster.
Når man leser Bibelen, må man ha et historisk perspektiv. Man må ha klart for seg at det er større avstand i tid mellom den eldste gammeltestamentlige teksten og den yngste, enn det er mellom runeskrift og dagens Aftenposten.
NT-budskapet
Det Nye Testamentet handler om et spesielt budskap: Om hvem Jesus fra Nasaret var og framfor alt, om meningen med hans død på korset. Ikke hvem som gjorde det, men om meningen med det. Også hvordan denne troen på ham rotfestet seg, og begynte å spre seg ut i Verden. Paulus er forfatter av det eldste skriftet i NT, fra ca. år 50 e.Kr.
La oss være ærlige, ydmyke. Vi har ingenting å rose oss over når vi sammenlikner GTs historie med Kirkens historie, og aldeles ikke når vi med rette mener at kristendommen er kjærlighetens religion. Men hvordan har den blitt anvendt? Hele denne antitetiske tenkemåten er så forferdelig, så urettferdig, og den er også ofte begrunnet i en svært feilaktig tolking der man har lært seg å lese på en bestemt måte. Jeg syns at vi skal være et motstykke til denne tenkemåten. Sett pastoren til veggs når dere hører slikt i forkynnelsen og si: Har du belegg for at det skulle være verre i jødedommen? Spør dem: Hva bygger du dette på?
3. Erstatningsteologien: Fra Vetus Israel til Verus Israel
Det finnes en annen modell som er nesten det motsatte av Markions: GT er så kristent at det egentlig ikke er jødisk. Ifølge denne modellen er GT bra fordi det handler om Jesus. Forbildene er i profetiene, der har vi både skyggene og mønsteret. Vi kan nesten følge Kirkens historie i GT. Vi kan følge en kristens liv når vi følger Israels folk ut av Egypt, ørkenvandringen, lengselen tilbake til kjøttgrytene i Egypt. Vi kan gjenkjenne oss i dette skriftet. Man sier at egentlig handler GT om Jesus Kristus og Kirken. Utgangen fra Egypt er et bilde på befrielsen fra det åndelige Egypt.
Omskjæringen er et bilde på den kristne dåpen. Dette er grunnen til at profetene har blitt lest så meget i Kirken gjennom hele dens historie.
Meget tidlig i Kirkens historie kom det opp at f.eks. matforskriftene, tro det eller ei, gav retningslinjer for god, kristen livsførsel: Ikke slik at en kristen skulle holde forskriftene, men at en kristen skulle ha det ene beinet i denne tiden og det andre i Himmelen. Så kunne han tygge Guds ord, om igjen og om igjen.
I den tidlige Kirken kunne man spiritualisere, tolke GT slik at det alltid kom til å handle om oss kristne. Det gamle og det nye smeltet sammen. Det gamle gudsfolket kom også til å bli forbildet for det nye. Det nye Israel er nemlig vi kristne. På latin betyr Vetus det gamle Israel, Verus betyr det sanne. Det er bare en bokstavforskjell mellom de to ordene, men de har helt forskjellig betydning. Da er det underforstått at det gamle, Vetus, også er det falske Israel. Vi kristne er det nye, Verus, og det sanne.
For det er klart at når Han er kommet, som alt peker fram til i Malakias, og særlig i de siste versene der, da er det gamle passé. Det har oppfylt sin funksjon og har ledet fram til oss, det nye Israel, som da har erstattet det gamle. Derfor kaller man denne teologien for erstatningsteologi. 3
Jeg syns denne teologien er forferdelig, men den har en del av sannhet i seg. Framfor alt reddet den hele Bibelen for oss kristne. Om Markion hadde vunnet, hadde vi kristne kanskje sittet med 10 sensurerte Paulus-brev. Gud hadde sin hånd med i dette også. Men så snart Guds hånd skal filtreres gjennom mennesker, er ingenting fullkomment.
Det Gamle Testamentet og Det Nye Testamentet er forferdelige termer som ikke finnes i Bibelen og er erstatningsteologiske. Professor Uriel Simon ved Bar Ilan-universitetet deltok en gang i en konferanse i Jerusalem, og han var der blant alle kristne som holdt på med The Old Testament. Så sa han: «Dere trenger ikke holde på med «The Old Testament», that’s the only one we have.»
Paulus taler i 1. Korintierbrev, kapittel 10 om utgangen fra Egypt og tillemper det på Kristus. Han sier at klippen som fulgte folket ut av Egypt, var Kristus. Det er ikke det som er problemet. Også rabbinerne taler om vandringen da havet delte seg, som en dåp, en renselse. Den klippen som spaserte i ørkenen, finnes ikke noe sted i Bibelen, men den finnes hos Paulus, som hadde fått den fra den jødiske tradisjonen. Klippen fulgte folket nøyaktig slik mannaen fulgte det gjennom ørkenen. Slik fulgte vannet også, ellers hadde alle tørstet i hjel.
Når Paulus taler om dette, er han som en god rabbiner. Det som er problemet er at en del kristne påstår at nå er det gamle erstattet. Dette har en del med Hebreerbrevet å gjøre.

GT versus NT
I en teologisk lærebok som jeg nylig fant og som er en representativ pensumbok for teologistudenter ved fakultetene, og som også jeg leste da jeg studerte i Lund, tegnet forfatteren et liggende timeglass på tavla, der GT ble smalere og smalere, … til det til slutt bare fantes en eneste sann israelitt igjen. Deretter tegnet forfatteren et kors i midten på timeglasset. Så åpnet det seg igjen til høyre, som et symbol på det Nye Testamentet. Tegningen fikk jeg som en illustrasjon på hvordan jeg skulle tale om det Nye og det Gamle Testamentet.
Det samme finner man i boken til den berømte professor Paul McPartlan: GT er beskrevet som en spiral inn mot Kristus. Det utvalgte folket blir bare mindre og mindre, helt til bare en eneste person står i fokus, fokalpunktet, brennpunktet. Så blir det en slags transformering der, en slags “pass over”, skriver han. Det betyr at man går over til det som vi kaller Den nye pakt. 4
Dette er erstatningsteologien, og dette har blitt undervist på teologiske skoler Verden over fram til i dag. Dette har vært Kirkens teologi fram til nå. Spørsmålet er hvilken av disse tre modellene som er verst. Jeg vet bare at alle tre har ført til forakt for det jødiske folket gjennom tidene. I beste fall blir jødene fremstilt som en slags skygge som bare er der, og som snarere er et tegn på Guds forakt for dem. De mistet dessuten sitt land og Tempelet, så man kan bruke historien til å vise at slik går det når man ikke tar imot Frelseren.
Faktum er at det har vært en forferdelig kamp mot jødene, ikke bare skriftlig, men også på måten Kunsten har framstilt dem på, og talemåten som man bruker om jøder: «En virkelig jøde» på svensk, betyr en gjerrig person, en som bedrar. «En virkelig kristen» derimot, er lik Mor Theresa.
En «jødesugge» var en klassisk, jeg vil si obligatorisk, dekorasjon i nær sagt alle middelalderkatedraler. Dette er en gris, en sugge som dies av jøder. Den finnes også i Uppsala Domkirke. 5
Det var nesten obligatorisk å ha en jødisk skikkelse med horn eller djevelliknende figurer på nordsiden av katedraler, ikke sjelden med en spisshatt og noe som liknet en rund brosje, som jødene ble tvunget til å bære. Jødene ble i disse bilder fremstilt på en forferdelig måte.
Jeg tror ikke man skal foreta noen konkurranse blant kristne for å finne ut hvem som var for og hvem som var mot jødene. Jeg tror ikke på noen kollektiv skyld, men derimot på et kollektivt ansvar når det gjelder antijødiskhet og antisemittisme, som har blitt en del av den europeiske kulturarven.
Augustin og augustinermunken Martin Luther
Den store kirkefaderen, Augustin, fikk mye å si også for protestantismen. Han utformet en teologi omkring jødefolket som preget veldig mye av Kirkens innstilling til jødene. Det ble gjort ut fra salme 59:12: «Slå dem ikke i hjel, for at mitt folk ikke skal glemme det! La dem drive ustadig omkring ved din makt.»
Ut fra erstatningsteologien er Kirken «mitt folk», de kristne. De andre som det tales om i denne salmen, er jødene som har blitt forkastet. Gud sier altså: Drep dem ikke, for da kan mitt folk glemme hvor ille det går når man ikke tror på Jesus. La jødene drive ustadig omkring, for de var jo blitt fordrevet. Derfor skulle de leve, men de skulle leve i elendighet som et tegn for Kirken. Baktanken var at det er bra at jødene lever, for da glemmer ikke Kirken at slik går med dem som ikke tror på Jesus.
Denne teologien er ikke noe marginalt. Derfor vil jeg gjerne ta utgangspunkt i augustinermunken Martin Luther, siden han er vår egen kirkefader. Luther begynte med å skrive en bok om at Jesus var jøde, og det var i og for seg bra. Ser man Jesus som jøde fullt og helt, kan man ikke se like negativt på jødene, for da blir de snarere en påminnelse om Jesus. Martin Luther trodde at når man hadde fått renset Kirken for katolisisme, kom jødene til å bli kristne. Martin Luther har sagt: «Jeg ville heller være en sugge enn jeg ville være en katolikk. Så jeg forstår at jødene ikke har blitt kristne.»
Men jødene ble ikke lutheranere. Da vendte Luther seg mot dem og skrev det forferdelige hetsskriftet «Om jødene og deres løgner», som jeg tror er det verste antijødiske skrift vi har i Kirkens historie. 6
Hetsskriftet kom aldri til særskilt stor anvendelse i den lutherske Kirke. Jeg tror at man ganske raskt etter Luthers død skammet seg over dette forferdelige søplet. Men søplet kom tilbake, for da Julius Streicher (som utgav ‘Der Sturmer’) skulle henrettes som krigsforbryter i Nürnberg, sa han: «Med meg på de anklagedes benk sitter Martin Luther. Jeg har bare gjort det han sa man skulle gjøre.» 7
Jeg er redd Martin Luther gikk lengre enn Augustin, for Augustin sa i det minste: «Slå dem ikke i hjel, for de skal finnes som et tegn.» Luther skrev meget konkret i 7 punkter om hva de tyske fyrstene skulle gjøre med jødene:

• Man skal brenne deres synagoger og skoler. Krystallnatten fant sted på Luthers fødselsdag, natten mellom 9. og 10. november 1938. Det var nazistenes måte å feire Luther på. Så nær kommer vi kristne denne forferdelige ugjerning. Det må vi ikke glemme!
• Deres hus skal ødelegges på samme måte. Hjemmene, altså.
• Man skal ta alle deres bønne- og talmudbøker og ødelegge dem. Slik begynte bokbålene.
• Man skal forby rabbinerne å fortsette å undervise, ellers vil de miste livet.
• Jødenes reisetillatelse skal oppheves. Det innebærer reiseforbud.
• Man skal frata dem alle penger og eiendeler. Det innebærer plyndring.
• Man skal plassere dem i arbeidsleirer. Det innebærer tvangsarbeid. Der har vi forløperne til konsentrasjonsleirene!
• Mellom linjene, i det minste, kan vi lese at Luther med glede ville se at jødene forsvant: «Weck mit ihn, weck mit ihn». Den lutherske biskop Martin Sasse skrev etter Krystallnatten et hefte som står for Luthers syn på jødene. 8, 9

Kirken og Holocaust
Alarmsignalet ble selvsagt Holocaust, tilintetgjørelsen. Jeg har lest hva kristne skrev under annen verdenskrig, og jeg har lest hva Den svenske israelsmisjonen skrev da togene hver dag gikk til Auschwitz, og jødene ble drept: «Nå er det innhøstningstid for Kirken. Nå endelig innser kanskje jødene at de må ta imot Jesus»!!
Forbindelsen fortsatte altså helt fram til leirene ble åpnet, og man så likhaugene. Da begynte man å forstå sammenhengen litt etter hvert. Man kan si at dødsleirene ble bygget med materiale som hadde blitt fabrikkert gjennom Kirkens historie, i form av antijødisk teologi.
Jeg syns man skal gjøre en distinksjon her. Man kan ikke si at kristen teologi var årsak til at tilintetgjørelsen (Holocaust) fant sted. Det trengs en bedre forklaring. Hadde Kirkens teologi vært en tilstrekkelig forutsetning, ville utryddelsesprogrammene ha blitt igangsatt langt tidligere. Det var jo nettopp kombinasjonen av et brutalt fascistisk, rasistisk, hedensk antireligiøst regime og en antijødisk teologi, som gjorde dette mulig.
Man kan si at Kirkens teologi hadde fjernet den naturlige motstanden mot antisemittisme, som ellers ville ha vært til stede i Kristi kropp.
I Yad Vashem kan man se hvordan man i Tyskland satte opp plakater der man siterte Johannes 8:44; «Dere har djevelen til far.» Om man hadde halvert 8:44, ville man ha fått Johs. 4:22: «Frelsen kommer fra jødene.»
Jeg avskyr uttrykket «å lese slik det står», fordi en kan lese «som det står», og så gå ut og gjøre de mest forferdelige forbrytelser. Derfor mener jeg at vi må velge, vi må tolke, vi må be om Guds Ånds opplysing når vi leser Bibelen. Jeg mener at det i dag, etter tilintetgjørelsen, er utilgivelig å stå i en kirke og lese «hans blod komme over oss og våre barn» uten at dette kommenteres.
Antijudaismen i Kirken var ikke en tilstrekkelig forutsetning for tilintetgjørelsen. Det måtte noe mer til. Men jeg vil fremdeles våge å si at det var en nødvendig forutsetning. For hadde Kirken forkynt respekt for jødene, offisielt i alle fall, da tror jeg ikke at tilintetgjørelsen hadde vært mulig. Da hadde man protestert på samme måte som man gjorde da Hitler begynte å utrydde de utviklingshemmede. Man lærte at syke mennesker skal man ikke ta livet av. Riktignok gikk det an med jøder.
Man begynner nå å forstå at her fantes det en uheldig allianse mellom Kirkens historie, som hadde gitt næring til foraktens teologi, og den brutale, rasistiske ideologien, som Hitler stod for.
Seelisberg-dokumentet
Etter krigen fant det sted et berømt møte mellom noen kristne og noen jøder fra organisasjonen «International Council of Christians and Jews». Det skjedde i 1947, i Seelisberg, Sveits. Det konkluderte med en deklarasjon der man tok opp hvilke lærdommer man skulle trekke av Tilintetgjørelsen, men konferansen fikk dessverre liten betydning. 10
Dokumentet inneholdt blant annet følgende 10 punkter:

1. Husk at den ene og sanne Gud taler til oss alle gjennom det Gamle og det Nye testamentet.
2. Husk at Jesus ble født av en jødisk mor av Davids hus og ætt og beslektet med det israelske folk, og at hans evige kjærlighet og tilgivelse omslutter hans eget folk og hele Verden.
3. Husk at de første disiplene, apostlene og martyrene var jøder.
4. Husk at det viktigste bud i kristendommen er å elske Gud og sin neste som seg selv. Dette bud, som ble forkynt allerede i det Gamle testamentet, ble bekreftet av Jesus og er uten unntak bindende for både kristne og jøder i alle mellommenneskelige forhold.
5. Unngå å forvrenge eller bortforklare bibelsk eller sen-bibelsk judaisme ved å rose kristendommen opp i skyene.
6. Unngå å bruke begrepet «jøder» kun om Jesu fiender, heller ikke ordene «Jesu fiender» i betydningen hele det jødiske folk.
7. Unngå å fremstille Jesu lidelseshistorie på en slik måte at ugjerningen i forbindelse med Hans død blir tillagt jødene, ja, jødene ene og alene. Det var bare en del av jødene i Jerusalem som krevde Jesus død. Det kristne budskap har alltid vært at det var menneskehetens synd som ble eksemplifisert ved disse jødene. Det var all Verdens synd som brakte Jesus til korset.
8. Unngå å referere til fordømmelsene i Den hellige skrift, eller ropene fra den opphissede folkemengden: «La hans blod komme over oss og våre barn!» Vi bør huske at disse ropene bringes til taushet av Vår Herres mye vektigere ord: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør!»
9. Unngå å fremme en overtroisk oppfatning av det jødiske folk som umoralsk, forbannet og henvist til forutbestemt lidelse.
10. Unngå å omtale jødene som om de første tilhengerne av Kirken ikke var jøder.

Teologien etter Holocaust
Etter Holocaust skjedde under lang tid ingenting med Kirkens teologi. Selv begynte jeg å studere i Lund i 1968, og alle mine teologiske lærebøker inneholdt nøyaktig samme forakt for jøder, spesielt tysk teologi, som vi da leste svært mye av. Ikke en eneste gang i min tid i Lund skjedde det at en jødisk foreleser ble innbudt. Jeg er teologidoktor i det Gamle Testamentet. Jeg kunne ha blitt professor i GT uten at jeg en eneste gang i hele mitt liv hadde behøvd å treffe en jøde. Jeg sier: Hvilken arroganse!
Mitt liv ble forandret da jeg kom til Jerusalem. Jeg ville ellers ha vært slik som de andre teologene dersom jeg ikke hadde kommet hit til Israel. Gud gjorde et enormt under da han førte meg hit. Jeg traff jøder, og har lært mye siden jeg kom hit.
Jeg tror det var nødvendig med en vekkerklokke. Det er forferdelig at Holocaust måtte til for at Kirken skulle våkne. Mange av oss har opplevd fromme, pietistiske bibellærere. Det var stygge saker som ble skrevet på 1930 og -40-tallet av de høyest aktede lærde. Jeg sier bare at vi har allerede i dette frafallet, det dekket som har ligget over Kirkens øyne. Gud forbarme seg over oss!
Det berømte Nostra Aetate og Den katolske kirkes syn på jødene
Jules Isaac, en fransk jøde som hadde sittet i konsentrasjonsleir, skrev blant annet boken «Foraktens teologi.» 11 Han fikk audiens, som i utgangspunktet var ment å vare et kvarter, hos Johannes XXIII, men de satt sammen i 2-3 timer. Dette var kanskje starten på den fantastiske deklarasjonen, encyklikaen, Nostra Aetate, som det annet Vatikan-konsil kom med den 28. oktober 1965. 12
Denne deklarasjonen forandret den kristne Kirke på Jorden, spesielt den katolske. Det gjelder relasjonen til jødene. Jeg er ikke katolikk, men all heder og ære til Den katolske kirke.
Nostra Aetate vektlegger følgende punkter:

• Hvordan Guds barmhjertighet har blitt åpenbart for Israel, først og fremst i den gamle pakt. Åpenbaringen er ikke fullkommen, for det finnes formuleringer som kan sies på en bedre måte.
• Vi får vår næring fra oliventreets rot, som er Israel. Det står i romerbrevet 11. Vi hedninger er som ville grener som er innpodet på dette treet. Dette er den ydmyke holdningen som er hos Paulus. Dette er ikke erstatningsteologi og ingen timeglasspiraler, men noe som vi har vokst fram av. Vi har blitt forenet med Israel av nåde. For første gang i Kirkens historie sies dette på vegne av Verdens største kirke, og i dag feirer ingen dette mer enn katolikkene.
• Deklarasjonen tar klart og tydelig avstand fra alle anklager mot jødene for Jesu død.
• Antisemittismen ble definert som synd mot Gud og mennesker.

Siden 1965 har Den katolske kirke med jevne mellomrom samlet seg for å kontrollere om den lever etter denne deklarasjonen. Med jevne mellomrom har man også hatt en teologisk kommisjon som har vært ute i den katolske del av Verden. Den har passet på at teologien i lærebøkene ble forandret. Dette arbeidet har forandret Den katolske kirke.
Hvor jeg enn har vært i verden, så er det de katolske kirkene som er de beste når det gjelder synet på jødene. Det finnes naturligvis også protestanter som har en positiv holdning til jødene.
For noen år siden ble det ved universitetet i Lund holdt en teologisk konferanse med politisk venstreorientert profil, som inneholdt mye hets mot Israel. På konferansen rakket man ned på Israel. Man hadde innbudt representanter for mange kirker, selv den katolske patriarken av Jerusalem, araberen Michael Sabah. Da Sabah, som nok ikke er noen større venn av Israel, holdt sin tale, kunne han ikke annet enn å presentere et syn som hans kirke står for. Sabah sa at jødenes utvelgelse fremdeles består, at pakten består, at jødene har fått sitt lovede land, Israel. På avgjørende punkter gikk han mot den moteriktige oppfatningen på konferansen, og dette hadde man ikke ventet seg. Dette er et eksempel på at Nostra Aetate ikke bare er en deklarasjon som man plasserer i de teologiske bokhyllene, men at den er noe som blir fulgt opp.
Den katolske kirken og erstatningsteologien
Også på dette punktet er Den katolske kirke meget klar: Den tar avstand fra erstatningsteologien og definerer den som vranglære. Men fortsatt er det full anledning til å undervise erstatningsteologi på de teologiske fakultetene både i Sverige og Norge.
Jødemisjon eller forsoning?
Den katolske kirke driver ingen misjon blant jøder, klart og tydelig. Dette viser at man mener alvor med å ha tatt avstand fra erstatningsteologien.
Nå mener kanskje noen at man nødvendigvis bør være erstatningsteolog hvis man vil omvende jøder til kristendommen, og jeg vet at dette er et stort og vanskelig spørsmål. Igjen mener jeg at det går ikke an bare å sitere vers fra Bibelen som om ordene forekommer i et slags historisk vakuum uten noen tilknytning til omverdenen.
Vi er ikke Paulus, og vi lever ikke i det Nye Testamentets tid. Vi må være klar over at så snart en jøde konverterte til kristendommen, måtte han avsverge seg sin jødedom. Det fantes aldri noen plass for en jøde i Kirken. Han måtte forlate det jødiske nettverket helt og fullt. Man testet omvendte jøder ved å servere dem flesk for å se om omvendelsen var ekte ment.
«Jeg vil heller bli brent enn å konvertere til kristendommen. Det gjaldt for meg å bekjenne Israels Gud. Vi ble henrettet som jøder, og jeg vil dø som en jøde», sa en jøde til meg en gang. Dette må vi som kristne ta inn over oss.
Jeg mener at vi får velge: Enten lytter vi til jødene og tar det de sier om misjon og hvordan de ser på det alvorlig, eller så følger vi misjonsbefalingen. Men da skal vi ikke tale høyt om noen dialog med og respektfull relasjon til jødene. Da velger man å tilhøre et evangeliseringsteam, og må ta ansvar for det.
Det teologiske arbeidet som har ført til Nostra Aetate og siden inspirert de store kirkene Verden over til å ta avstand fra erstatningsteologien, forkynne respekt for jødene og å erkjenne at vi har noe å lære, kan være med på å rette opp historiens feilgrep. Hvis vårt eneste ønske er å gjøre jødene til det vi er; til kristne, da kan vi glemme dialogarbeidet.
Jeg har snakket med mange jøder om dette, og de sier til og med at: «De som er ute bare etter å gjøre oss til kristne, fortsetter egentlig Hitlers arbeid med andre midler, for de vil jo at vi skal slutte å være jøder.» Jeg vet at misjonærene selv ikke hevder dette, men dersom jødene sier det, da må vi respektere dem for det og lytte til det de sier, dersom vi virkelig mener at vi vil ha gode relasjoner mellom dem og oss. Det er det jeg personlig vil, og det har jeg viet mitt liv til.
Jeg vet hvor misjonsbefalingen står: «Gå ut og gjør alle hedningfolkene til disipler», står det, dersom man skal oversette nøyaktig.
Men det finnes en annen misjonsbefaling i Matteus-evangeliet 5:23, som også sier: «gå ut» og som er nesten likt formulert. Den kommer før misjonsbefalingen, og jeg tror at det er den misjonsbefalingen som gjelder, i alle fall vet jeg at den gjelder meg.
Så sier Jesus: «Om du bærer din offergave fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven din ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære fram offergaven din» (Matteus 5:23-24).
Dette sier meg – og nå kommer min helt personlige tolkning: Når du kommer til Herrens alter med din misjonsvilje vis-à-vis jødene, og så kommer på at dine jødiske søsken har noe imot deg som kristen, så legg fra deg gaven og gå så bort og arbeid for forsoning i stedet! Da får du mye å gjøre, og det er et fantastisk arbeid. Det er så viktig, det er så riktig, og det er så bibelsk. Det er godt å innse at vi er innpodet i vintreet, at vi får ta del i frelsen sammen med dem, selv om jødene er først. Gud har bevart sin pakt med jødene gjennom tidene – ikke gjennom oss – men gjennom sin Torah.
Vi kristne skal ikke være kritiske til Torah’en, som jødene gleder seg over i sin Torah-feiring (simchat Torah). Vi må bare komme ydmykt og stille og være takknemlige over at vi blir mottatt, at vi får møtes, kjærlighetsfullt og med respekt. Av og til må vi også la mye vrede gå ut over oss. For det finnes en årsak til vreden. Da skjer det noe underfullt. Jeg tror at da er Guds Ånd der. Jeg tror at dette er å ta bort snublestenene som det står om i Bibelen.
La oss som kristne rulle vekk snublestenene! Jeg arbeidet med denne misforståtte teologien blant kristne, og de fleste av oss må gjøre det samme hjemme blant andre kristne. Og vi må forkynne Jesus som den jøde han var, ikke Jesus som en fiende av det jødiske folket, men jøden Jesus midt blant sitt eget folk. De snublestenene som ligger i veien må vekk. Da kan både det Gamle og det Nye Testamentet bli en bro som fører oss nærmere sammen.
I kjærlighetens og respektens ånd
La oss fortsette med den innstillingen som jeg synes den benådede pave Johannes XXIII var fylt av. Selv fikk han ikke sett Nostra Aetate virkeliggjort, siden han døde under Vatikan-konsilet, og som derfor ble undertegnet av Paulus VI. Men siden fortsatte verket ved Johannes Paulus II, som betydde mer enn noen annen kirkelig leder i hele kirkehistorien, når det gjelder forholdet mellom jøder og kristne. Det våger jeg her å si, for han førte jøder og kristne nærmere hverandre.
Da pave John Paulus II var i Israel i år 2.000, ble jeg fortalt av en ortodoks jødinne at paven hadde vært her. Jaha, sa jeg. Hvordan var det da? «Jeg gråt fra morgen til kveld, sa hun. Hvert steg han tok i Israel ble direktesendt på TV. Han viste kjærlighet, innlevelse. Han traff sine jødiske venner som han hadde vokst opp med, for han var ikke et bibelvers, men et menneske av kjøtt og blod.»
For øvrig har jeg hørt den nye paven, Benedictus XVI (Joseph Ratzinger), tale til jødene. Det var noe av det første han gjorde da han tiltrådte, å besøke synagogen i Köln og dette representerte noe nytt i Kirken. Han sa at jødene er et tegn i tiden og et sakrament i Verden. Vi er kanskje ikke vant til å bruke ordene på den måten, for jeg lærte at et sakrament er noe synlig og ytre, og som man ser eller tar imot, og som formidles, noe usynlig himmelsk. Slik er det med dåpen og nattverden. Med det mente paven at det jødiske folket er et positivt Guds tegn i Verden, et tegn på Guds trofasthet, et tegn på at Gud står fast ved Bibelen og sine løfter.
Da pave Johannes Paulus II gikk fram til Vestmuren, stakk han inn sin lapp der det stod: «Våre fedres Gud, du har utvalgt Abraham og hans sæd, hans avkom, til å bære ditt navn ut til folkene. Vi er dypt bedrøvet over dem som i historiens løp har latt dine sønner og døtre lide. Vi ber om tilgivelse, og binder oss til å gjøre alt for at ekte søskenkjærlighet skal råde mellom oss og løftets folk.»
På frimerket som jødene har utgitt i forbindelse med Pavens besøk i Israel, står det: «May peace be Gods gift to the land he chose as his own. Shalom.» Jeg tror at dette kanskje var det han skrev i gjesteboka på Yad Vashem: «Måtte fred bli Guds gave til det landet som han valgte til sitt eget! Shalom.»
Siden har han uttalt veldig tydelig at andre folk har rettigheter i dette landet, men det er jødene som eier det. Dette er fjernt fra erstatningsteologien med alle sine feil.
Hører Gud jødenes bønn?
Det står skrevet at: «Det finnes ikke gitt noe annet navn under himmelen enn Jesus som du kan bli frelst ved.» Ut fra det regner man kristendommen som den eneste sanne religion. Hvordan argumenterer man mot en slik påstand?
Jeg mener at det ikke går an å ta et enkelt vers fra Bibelen og utlegge det på den måten. Man må lese hele det sammenfattete vitnesbyrdet som Bibelen gir. Dersom man tar bare et slikt vers, da leser man på samme måte som her: «Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg.» Dette ville innebærer at jødene ikke kan komme til Faderen. Dette betyr at de ber forgjeves, slik det ble sagt på en stor baptistkonferanse i USA på -90-tallet: «Gud hører ikke jødenes bønner.»
Jeg mener oppriktig at Gud hører jødenes bønner. Det motsatte vil jeg si om dem som støtter Kirkens erstatningsteologi. Jeg må bekjenne at jeg heller vil konvertere til jødedommen enn tro på den teologien. Jeg tror jeg ville ha gått til en slik ytterlighet hvis dette hadde vært vår teologi. Vi må gjøre nøyaktig slik som Jesus sier. Han taler om viktige og mindre viktige bud og det sier jødedommen også, men kjærlighetsbudet er det viktigste.
Jeg kan aldri tenke meg tanken på at Gud ikke skulle lytte til ham eller henne som står ved min side i synagogen eller til jødene som gikk inn i dødscellene med «Shma Israel, Hør Israel, Herren vår Gud, Herren er én», som sin bekjennelse.
Jeg mener at vi må balansere våre trosoppfatninger ved at vi lytter til hjertespråket hos andre mennesker, ikke minst ved hjelp av Romerbrevet 11; der Paulus er meget tydelig.
Om frelse uten Jesus
Til det vanskelige spørsmålet om en jøde kan bli frelst om han ikke tror på Jesus, har jeg tre svar:
Jeg vet ikke, for det er bare Gud som vet hvordan det går med oss og jeg er bare et menneske.
Jeg håper det. Bak slike spørsmål, aner man en litt fornærmende tone, fordi man synes jødene blir gitt for store muligheter. Det er nesten slik at man håper at jødene ikke kan bli frelst uten at de blir kristne. Det kan vel ikke være kristent sinnelag å håpe at jøder skal gå fortapt.
Ja, jeg tror det, for jeg tror på Guds trofasthet.
Vi må forsøke å bevare vår ydmykhet, og vite at vi ser stykkevis, som Paulus sier: «Nå ser vi dunkelt, på en dunkel måte, slik som i et speil.» Og tror du at hele din teologi om jødene bygger på ett vers, da tror jeg at du har gjort det bibelverset til din avgud.
Bønn for en bedre felles fremtid
Vi må feste blikket på dette budskapet og be om at det må bli kjent, spredt og mottatt i hele kristenheten. Da kan vi si at de som står for erstatningsteologien ikke tilhører kristendommens hovedstrøm i dag, de har blitt marginalisert.
Det som gir plass til forakt for jøder, er ikke kristendom.
Jeg avslutter disse tankene med å låne ordene fra pave Johannes 23: Vi bekjenner i dag at mange hundre års blindhet har fordunklet våre øyne slik at vi ikke lenger ser ditt utkårede folks skjønnhet, og i deres drag gjenkjenner vår førstefødte bror. Vi bekjenner at vi bærer Kainsmerket på vår panne. I århundrenes løp har vår bror Abel ligget der i sitt blod, og det har vi glemt. Han har felt tårer som vi har forårsaket, fordi vi har glemt din kjærlighet. Forlat oss den forbannelsen vi med slik urett har festet til jødenavnet! Tilgi oss at vi for annen gang har korsfestet deg! Vi visste ikke hva vi gjorde.
Kilder:
1 . Et utdrag fra et foredrag til SMA, holdt i Israel, oktober 2005. Oversatt til norsk av Christina Jonsson og Gro Lønning, redigert av Michal Rachel Suissa og godkjent av Göran Larsson.
2 . Aliah laregel er én av de tre høytidene der jøder er påbudt å komme til tempelet i Jerusalem
3 . På engelsk bruker man ofte å snakke om replacement theology eller super-sesjionism.
4 . Paul McPartlan, Sacrament of Salvation: An Introduction to Eucharistic Ecclesiology, T. & T. Clark Publishers, Ltd., 1995, ISBN: 0567292991.
5 . Overrabbiner Morton Narrowe fra Sverige mener at den skal man nettopp ikke ta bort fra Kirken, ettersom man kan anvende den for å undervise om kristent forakt for jøder, noe jeg (Göran Larsson) er enig i.
6 . Martin Luther, Om jødene og deres løgner, Von den Juden und ihren Lügen, 1543.
7 . Vi må å huske på at Der Stürmer ikke var den offisielle avisen for naziapparatet. Den var privateid av Julius Streicher og hadde en relativt liten leserskare (ca. 47 .000). Streicher ble endatil satt under husarrest i 1940 og forbudt å forlate Franken.
8 . Dr. Martin Sasse of Thuringia: «We would still go on with the Führer even if he closed the church doors before us. In Germany, there is no life except with the Führer … The present-day task of theological science is to provide a religious foundation for the new State ethics …» «Vi ville fremdeles følge vår Führer selv om han lukket kirkedørene rett foran oss. I Tyskland finnes det ikke noe liv uten med vår Führer. Den daglige oppgaven i teologisk vitenskap er å fremskaffe et religiøst fundament for den nye statens etikk.» På nett her…
9 . Daniel Jonah Goldhagen, Hitler’s Willing Executioners, Material Publishers, 1997, side 178, ISBN 0-349-10786-6. (Med hensyn til Krystallnattens anti-jødiske vold i Tyskland i 1938 sier Goldhagen i sin bok: «En ledende protestantisk kirkemann, biskop Martin Sasse, publiserte et kompendium om Martin Luthers antisemittiske bitterhet kort etter Krystallnattens orgie i antijødisk vold. I forordet til kompendiet applauderte han brenningen av synagogene og sammentreffet med dagen det inntraff: «Den 10. november 1938, på Luthers fødselsdag, brenner synagogene i Tyskland». Han fremholdt inntrengende at det tyske folket burde gi akt på disse ordene ‘til den største antisemitten i sin tid, han som advarte sitt folk mot jødene.»
10 . International Council of Christians and Jews, The 10 Point of Seelisberg, 1947, på nett her…
11 . Jules Isaac, The teaching of contempt: Christian roots of anti-Semitism, 1964.
12 . Nostra Aetate på norsk finner du i NIS-info 2007/1.
Biografi Göran Larsson
1979: Utnevnt til direktør for Svenska teologiska institutet i Jerusalem.
1990: Mottaker av “The 1990 Raoul Wallenberg Humanitarian Award” i Moskva med bl.a. følgende motivering: «Your dedication to encouraging greater understanding and respect between Christians and Jews is a noble example of Wallenberg’s living legacy.»
1990: Mottaker av Det hebraiske universitetets medalje.
1993: Mottaker av Knessets medalje og dessuten en av Israels høyeste utmerkelser, nemlig å få tenne en av de tolv faklene på Herzl-berget i Jerusalem i forbindelse med nasjonaldagens høytidelige feiring. Bakgrunnen for denne utmerkelsen var den ekstraordinære innsatsen med å fremme jødisk-kristne relasjoner. Dette var første – og hittil eneste – gangen denne utmerkelsen har blitt tildelt en ikke-jøde og ikke-israeler.
1994-2001: Direktør for studier og forskning ved Jerusalem Center for Biblical Studies and Research.
1998: Sammen med Elie Wiesel utnevnt til æresmedlem av The West Virginia Holocaust Education Commission. Rådgiver i spørsmål om antisemittismeproblematikk innenfor kristen teologi.
1999: Göran Larssons jubileumsfond for jødisk-kristne relasjoner ble grunnlagt i forbindelse med Göran Larssons 50-årsdag.
2.000: Tildelt Torgny Segerstedt-prisen av Samfundet Sverige-Israel.
2001: Æresdoktor (Ph.D. h.c.) ved The European Theological Seminary, Birmingham. Mottaker av “The Distinguished Doctoral Prize”.Forfatter av flere bøker.