De palestinske selvstyremyndighetene (PA) sa i dag at de hadde startet den offisielle prosessen med å få staten sin godkjent i FN. Men PLO fortalte til Deutsche Presse-Agentur (DPA) i dag at PA «ikke har mandat til noen internasjonale relasjoner,» og at PLO er det eneste organ som kan gjøre noe slikt.
Det ble kjent tidligere i dag at PA har overlevert et brev med de offisielle planene til FNs generalsekretær Ban Ki-moon. Dette skjedde under en seremoni i Ramallah hvor mer enn 100 palestinske myndighetspersoner og aktivister var samlet.
PLO-representanten fortalte DPA at det ikke hadde blitt besluttet noen dato enda for den offiselle starten. Dette vil imidlertid bli gjort i løpet av de kommende uker.
Han sa «at PLO er eneste gruppe som kan representere det palestinske folk er anerkjent av mer enn 100 nasjoner,» ifølge Jerusalem Post.
Uansett hvem som kommer til å komme med utspillet i FN, har USA nå gjort det helt klart at de vil boikotte denne i Sikkerhetsrådet. Det betyr et veto. Men George Mitchell sa at USA muligens ikke kan holde PA fra å bli en ikke-medlemsstat i Generalsforsamlingen.
Wendy Sherman, som er tredje øverste i departementet, sa at USA er «veldig bestemt på et veto i Sikkerhetsrådet, og også på at vi insisterer på at partene må tilbake til direkte forhandlinger igjen.» Et veto vil nekte palestinerne offiell medlemsstatus, men de kan søke om en oppgradert statsus som observatør i Generalforsamlingen som ikke-medlemsstat.
Dette vil kunne bli tolket som en implisitt anerkjennelse av en palestinsk stat, fordi forsamlingen ville anerkjenne at palestinerne kontrollere en virkelig stat. Fordelen ved denne løsningen, er at det bare krever simpelt flertall i Generalforsamlingen. Siden rundt 120 stater allerede har anerkjent en palestinsk stat til nå, vil de antagelig vinne en slik avstemning.
Dersom palestinerne skulle bli anerkjent som en ikke-medlemsstat, vil de kunne bli i stand til å underskrive enkelte internasjonale avtaler, slik som Roma-statutten ved Den internasjonale kriminaldomstolen. Denne kan de pr. nå ikke underskrive. Vatikanstaten er en slik stat.
Mitchell mener det er liten mulighet for at USA skal kunne klare å overtale palestinerne til å la være å søke om større anerkjennelse i FN, skriver Jerusalem Post videre.
Det er enormt mange fasetter og detaljer i og rundt denne saken. Palestina-araberne (ved PLO) har skrevet under på den såkalte Interimsavtalen eller Oslo II, som blant annet lyder slik i den siste, avsluttende artikkel XXXI, der det klart fremgår at det kun er direkte forhandlinger mellom partene som kan endre status på områdene. Og interessant nok var Norge med og bevitnet underskrifter på følgende, og en norsk godkjennelse av brudd på disse ved å anerkjenne en palestinsk stat på tross av denne avtalen vil nok ha sine følger for Norges anseelse:
Punkt 5:
Permanent status negotiations will commence as soon as possible, but not later than May 4, 1996, between the Parties. It is understood that these negotiations shall cover remaining issues, including: Jerusalem, refugees, settlements, security arrangements, borders, relations and cooperation with other neighbors, and other issues of common interest.
Permanente statusforhandlinger mellom partene vil påbegynnes så snart som mulig, dog ikke senere enn 4. mai 1996. Det er slik å forstå at disse forhandlinger skal ta for seg gjenværende emner som: Jerusalem, flyktninger, bosettinger, sikkerhetsarrangementer, grenser, forhold og samarbeid med andre naboer, og andre saker av felles interesse.
Punkt 7:
Neither side shall initiate or take any step that will change the status of the West Bank and the Gaza Strip pending the outcome of the permanent status negotiations.
Ingen av sidene skal initiere eller ta noe skritt som vil endre status på Vestbredden og Gazastripen i påvente av utfallet av de permanente statusforhandlingene.
Vi bragte en interessant artikkel om emnet i slutten av juni i år, der David Horowitz skriver om hvordan palestiner-araberne kan komme til å (mis)bruke FNs tidligere praksis for å komme rundt «problematikken» med at de fem faste medlemmene i Sikkerhetsrådet alle har vetorett, og derfor kan blokkere for andre staters relle behov for en handling. Horowitz skriver om noe som skjedde i forbindelse med Korea-krigen:
Tidlig i Koreakrigen, da USA var frustrert fordi Sovjetunionen gjentatte ganger brukte vetoretten sin i FNs Sikkerhetsråd for å hindre rådets forsøk på å beskytte Sør-Korea, iverksatte landet det som ble kjent som FNs Generalforsamlings “Uniting for Peace” (Samling for fred)-resolusjon.
Da den ble godkjent i november 1950, sa UNGA-resolusjon 377 at dersom de fem permanente medlemmene av Sikkerhetsrådet skulle finnes å være uenige, noe som ville gjøre rådet ute av stand til å utøve sitt “primære ansvar for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet,” så kan Generalforsamlingen ta over. Det utdypes ytterligere: hvis Sikkerhetsrådets permanente medlemmer ikke kan oppnå enstemmighet, og “det oppstår noe som kan være en trussel mot eller brudd på freden, eller en aggresjonshandling,” så kan Generalforsamlingen fylle ut vakuumet ved å utstede sine egne “passende anbefalinger” for “kollektive tiltak” foretatt overfor individuelle stater – helt opp til, og også inklusive “bruk av væpnede styrker når dette er nødvendig, for å opprettholde eller gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet.”
Han skriver videre at det slett ikke bare var en engangsforeteelse at denne metoden ble brukt:
“Uniting for Peace”-resolusjonen er ikke døde bokstaver. Den ble særlig brukt i 1981 for å omgå Sikkerhetsrådet og anbefale både sanksjoner mot Sør-Afrika fordi landet ville hindre Namibias uavhengighet, og assistanse, også militær, for dem som ønsket at Namibia skulle bli uavhengig.
En av fasettene er palestina-araberne selv: de kan ha fått betenkeligheter nå når ikke bare USA, men også flere EU-land er imot statsdannelsen. Saken er at det kan følges av komplikasjoner for dem. For eksempel kunne det tenkes at det innføres økonomiske sanskjoner. Araberne i de palestinske områdene har fått helt usannsynlig store bidrag. Milliarder av kroner har regnet ned over dem uten særlig kontroll eller betingelser. For eksempel fikk Marwan Barghouti, som nå sitter i israelsk fengsel, lønn av EU. Alt har en grense, og kanskje vil arabernes uvilje til direkte forhandlinger, som Interimsavtalen (Oslo 2) forpliktet dem til, være det som får begeret til å flyte over.
Noe som kunne være interessant for norske medier som er så opptatt av forståelse og respekt, er palestina-arabernes sjefsforhandler Nabil Shabaats uttalelser til libanesisk TV 13. juli. Her er det ikke noe rom for en jødisk stat side om side med palestina-arabernes. Uten en jødisk stat med jødisk flertall ville jødene igjen være i den situasjon de har vært i siden år 70, til de fikk sitt eget land tilbake i 1948, i mindretall. Spesielt i arabiske land er det ikke hyggelig å være en minoritet.
Fortellingen om «to stater for to folk» betyr at det vil være et jødisk folk over der, og et palestinsk folk her. Vi kommer aldri til å akseptere dette – ikke som en del av det franske initiativet, ikke som en del av det amerikanske initiativet. Vi kommer ikke til å ofre de 1,5 millioner palestinerne med israelsk statsborgerskap som lever innenfor grensene fra 1948, og vi vil aldri inngå enighet om en klausul som forhindrer palestinske flyktninger til å returnere til sitt land. Vi kommer aldri til å akseptere dette, enten initiativet er fransk, amerikansk eller tsjekkisk.
(se video)
