Enda en gang har FN vist frem noe av sin underlighet – man kan kalle det dobbelhet. Ute av stand til å yte noen som helst beskyttelse for Israel, verken i form av fordømmende resolusjoner eller andre tiltak, og etter å ha innrømmet Israels klare rett til å blokkere våpenleveranser til Gaza, finner organisasjonen, ved Palmer-rapporten, likevel grunn til å kritisere et land som siden staten ble dannet den 14. mai 1948 har vært under angrep eller truet med krig og utslettelse for mer eller mindre samtlige sikkerhetstiltak.
Tradisjonelt har man særlig gjort dette når militær makt har vært nødvendig for å sikre den sivile befolkningen. Selv når all verdens lovgivning sikrer landet retten til å forsvare seg, har man avvikende meninger i FN.
Dette skyldes at FN ikke er et lovgivende organ, men en sammenslutning av ymse stater, langt de fleste er relativt fiendtlige til Israel. De samme er grovt sett land som har store problemer med verdier vi tar for gitt i vår del av verden: demokrati, likestilling og likeverd, rettsikkerhet, trosfrihet og lignende. Alle disse har den samme rett til å hevde sin mening i sammenslutningen.
Like fullt har FN en makt. Og organisasjonen har absolutt en funksjon i verden slik den er i dag.
FN har sammensatt en kommisjon ledet av New Zealenderen Geoffrey Palmer, tidligere statsminister i sitt hjemland (aug 1989 til sept 1990 iflg Wikipedia) for landets arbeiderparti. Kommisjonen er forventet å levere sin rapport til FNs generalsekretær Ban Ki-Moon i morgen fredag. Foruten Palmer er medlemmene den tidligere president i Colombia Álvaro Uribe, samt en representant for hvert av de to landene.
Rapporten anses i Israel blant annet for å være et sjeldent forsvar for landet fra FNs side. FNs sikkerhetsråd kom med en uttalelse etter hendelsen, som angrep tapene av liv, og Israel fikk masse internasjonal fordømmelse.
Blant rapportens funn er at Israels marineblokade av Gaza er «lovlig og passende.» Man mener imidlertid at den makt IDFs kommandosoldater utviste da de ble angrepet av aksjonister på Mavi Marmara, var overdrevet. New York Times skal ha fått en kopi av rapporten på torsdag.
Rapporten vedgår at kommandosoldatene fra IDF ble møtt med «organisert og voldsom motstand fra en gruppe passasjerer» da de bordet fartøyet, og maktbruk var derfor nødvendig for selvforsvar. Men rapporten hevder at den kraften soldatene brukte, var hinsides selvforsvar og «overdreven og urimelig,» og derfor førte til unødvendige dødsfall.
Palmerkommisjonen skriver om blokaden av Gaza: «Israel står overfor en reell sikkerhetstrussel fra militante grupper i Gaza. … Marineblokaden ble innført som en legitim sikkerhetsforanstaltning for å forhindre våpen fra å komme inn i Gaza sjøveien, og dens implementering er i overenstemmelse med kravene som er stilt i internasjonal lov.» Kommisjonen uttrykker sterk bekymring for de tusenvis av raketter og bomber som er avfyrt inn i Israel fra Gaza de senere årene. Rapporten sier at fordi Gaza ikke kan håndtere store skip, har en marineblokade liten effekt på tilførselen av sivile varer.
Rapporten var kritisk til flotiljen og kalte den «uansvarlig.»
«Det finnes alvorlige spørsmål om dens ledelse, dens sanne natur og hensiktene til flotiljeorganisatorene, spesielt IHH,» slo rapporten fast. For «mens majoriteten blant passasjerende ikke hadde noen voldelige intensjoner, så kan ikke det samme sies om IHH,» den tyrkiske hjelpeorganisasjonen som sto bak flotiljen.
Tyrkia ble også kritisert for ikke å ha gjort mer for å forhindre væpnet konflikt med israelske soldater.
De israelske kommandosoldatene fikk mye kritikk av rapportens forfattere. «Bevismateriale fra etterforskningen som viser at de fleste av de avdøde ble skutt flere ganger, også i ryggen, eller på kloss hold, har ikke blitt gjort tilstrekkelig rede for i det mareriale som er presentert fra Israels side,» sier den.
Forholdet til Tyrkia er viktig når det gjelder denne rapporten. Tyrkia har som kjent forlangt en unnskyldning fra Israel for drapene på de tyrkiske flotiljedeltagerne. Dette har Israel nektet å gjøre, ettersom man ikke er noen skyldig noe for selvforsvar. Tyrkia har deretter svart med å kjøle ned sitt forhold til Israel. Dette er alvorlig, siden Israel er et lite land, og Tyrkia mer eller mindre har vært det eneste store, muslimske landet Israel har kunnet betrakte som en slags alliert.
Torsdag sa den tyrkiske utenriksminister Ahmet Davutoglu at dersom Israel ikke kom med en unnskyldning før Palmer-rapporten ble offentliggjort, så ville Tyrkia iverksette sin «plan B.»
«Plan B» henspeiler på en trussel fra den tyrkiske statsminister Recep Tayyip Erdogan kom med forrige måned, at dersom Israel ikke unnskyldte seg, så ville Tyrkia ytterligere nedgradere sine bånd til Israel og begynne å opponere aggressivt mot landet i internasjonale forum. Tyrkerne har også truet med å kutte økonomiske bånd de har til Israel som en del av «plan B.»
Statsminister i Israel, benjamin Netanyahu kom med forslag om å utsette Palmer-rapporten ytterligere seks måneder. Dette ble avvist av Tyrkia. Davutoglu sa om forslaget at «vi kan ikke akseptere en utsettelse på seks måneder. Datoen for offentliggjøring er den siste dato for oss. Vi setter i verk plan B dersom det ikke foreligger noen unnskyldning.» Davutoglus uttalelse kom i et intervju i de tyrkiske avisene Today’s Zaman og Hurriyet.
Israel Radio siterte høytstående diplomater på at Israel har besluttet ikke å unnskylde hendelsen. USA har fått signaler på dette for noen uker siden. Landet har sagt seg villig til å komme med en beklagelse og betale kompensasjon, men Tyrkia godtar bare en full unnskyldning. Netanyahu mener dette vil virke demoraliserende på Israels innbyggere og at det vil skape et inntrykk av svakhet om man skulle gjøre noe slikt.
Statsministerens kontor hadde imidlertid ingen kommentar til saken nå, skriver Jerusalem Post.
Man vet ikke om Davutoglu kommer til å reise til Ankara fra Paris i kveld for å komme med en reaksjon på rapporten. Selv om rapporten forventes levert til Ban på fredag, er det ikke kjent om den vil bli offentliggjort nå, eller om man vil vente til over helgen, da USA feirer Labor Day i helgen.
Ifølge de tyrkiske avisene hadde Davutoglu sagt at «Tyrkia vil legge sanksjoner som både Israel og andre parter i det internasjonale samfunn er klar over.»
Israels utenriksmedarbeidere som arbeider med denne saken har vært travelt opptatt denne uken med å planlegge Israels repons på saken, og å forberede Israels diplomati på arbeidet deres i utlandet.
Rapporten ble laget for flere måneder siden, og ble vist til bvåde Israel og Tyrkia. Den har flere ganger blitt holdt tilbake etter ønske fra begge land, da man ønsket å forbedre forholdet landene imellom, og kanskje holde den borte fra offentligheten, skriver NY Times. Begge land mener rapporten har gjort forholdet dem imellom verre, selv om hensikten var å gjøre forholdet bedre.
Tyrkia er spesielt opprørt over at man har konkludert med at Israels marineblokade er legal i henhold til internasjonal lovgivning, og at deres styrker har rett til å stoppe skip med kurs mot Gaza også i internasjonale farvann, som var det som hendte her. Tyrkia mener dette overskrider det mandat som firemanns-panelet har fått av FNs generalsekretær, og at det kolliderer med andre FN-bestemmelser.
Det siste vil vi tro.
Rapporten noterer seg at panelet ikke hadde makt til å kreve noe vitnesbyrd eller kreve utlevert dokumenter, og at det derfor har måttet stole på informasjon tilveiebragt av de to landene Israel og Tyrkia. Derfor kan dens konklusjoner ikke anses som definitive verken når det kommer til fakta eller lover.
NY Times skriver at «som så mange elementer i den israelsk-palestinske konflikten, så produserte Mavi Marmara to komplett forskjellige historier, begge fulle av selvrettferdiggjørelse og forakt for hverandre.»
Dette er en behagelig holdning å ha, så slipper man å ta stilling. Noen ganger kan dette være sant, andre ganger er det feil.
Israel er i alle fall kommet for å bli, og det er definitivt slutt på de nitten hundreårene hvor jøder var en salderingspost i vanskelige tider over hele Europa og i Russland, men nyttige å ha når noe skulle gjøres. Det er slutt på at jøder lar seg tråkke på. De er nå i sitt eget land.
Det kan bli rett så ubehagelig for motstanderen og hans medhjelpere, og kanskje har Palmer-kommisjonen rett i at de denne gangen gikk for langt. Noen ganger gjør man det når man skal forsvare sitt land, sin frihet, sin rett til å leve. FN på sin side har ikke vist noen stor vilje til å forsvare denne Israels rett til eksistens, verken i ord eller i handling.
