Palestinsk stat?

Hvorfor er det feil av Norge å gi sin stemme i FNs generalforsamling til en ensidig erklært palestinsk stat?
Aftenposten bringer den sjokkerende, men ikke særlig overraskende nyheten om at Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre går for å stemme for en palestinsk stat i FNs generalforsamling. Av det påfølgende får man et klart inntrykk av at det er Israel som forhindrer videre direkte forhandlinger om fred og territorier mellom de to partene, Palestina-araberne og Israel.
«Samtalene brøt sammen i fjor da palestinerne trakk seg ut fordi Israel nektet å forlenge en midlertidig stans i byggeaktiviteten i bosetningene.» (Aftenposten)
Aftenposten har også bragt flere artikler om emnet skrevet av Alf Ole Ask, avisens korrespondent i New York. Ikke alle er på nett i øyeblikket, men det som mangler, er et fullstendig bilde av saken. Slik Aftenposten fremstiller det, skinner det gjennom at det er grunnet Israels okkupasjon eller Israels nybygging at «palestinerne» ikke kan eller vil forhandle noe mer med Israel.
Man fremfører riktig nok Washingtons syn, som for eksempel ved USAs utenriksminister Hillary Clinton: «Hun understreket at løsningen ligger i en fremforhandlet avtale mellom Israel og palestinerne og at løsningen ligger i Jerusalem og i Ramallah og ikke i New York» – men man nevner ikke ett ord om hvorfor Clinton sier dette.
Hvorfor løsningen ligger i forhandlinger mellom partene.
Årsaken er at araberstatene rundt Israel gikk til krig i 1967 og tapte, og Israel har etter dette forhold seg til internasjonal lovgivning, som sier at det skal forhandles. Nå har vi, som vi ser, maktfraksjoner i den arabiske verden, som ikke kan bli enig seg imellom om hvem som representerer Palestina-araberne, og fraksjoner som ikke en gang vil forhandle. Felles for dem alle er at de ikke en gang vil anerkjenne staten Israels rett til å eksistere.
Oslo-forhandlingene, som resulterte i et sett kompliserte avtaler, til dels fremkommet gjennom intenst diplomati ved nordmennene Terje Rød Larsen og Mona Juul, Johan Jørgen Holst, Jan Egeland, Thorvald Stoltenberg med flere, pålegger partene å forhandle. De to partene, representert ved israelske myndigheter og PLO, har skrevet under et dokument, en avtale dem imellom, som sier at de skal forhandle om sakene, og at «ingen av sidene skal initiere eller ta noe skritt som vil endre status på Vestbredden og Gazastripen i påvente av utfallet av de permanente statusforhandlingene.» (Fra Oslo II, artikkel XXXI, punkt 7.)
Det er urederlig av Aftenposten ikke å la disse momentene komme på trykk. Israels stemme får ikke komme til orde i deres univers. Her vet man bedre. Dette minner om Gahr Støres tale på Utøya 21. juli, der han nærmest krever at Israel skal rive sin sikkerhetsbarriere mot arabiske terrorister. «Jonas Gahr Støre: – Okkupasjonen må opphøre, muren må rives og det må skje nå.» Og mediene bringer saken, som vanlig uten å spørre det helt innlysende spørsmålet: -Ja, men hjelper gjerdet mot terrorisme?
IRIN, et organ under FN som er knyttet til FNs Kontor for koordinering av humanitære saker, har en side som fremstiller problemstillingen langt mer saklig enn Aftenposten. De lar ogSå Israels stemme komme til orde, ved Danny Ayalon, stedfortredende utenriksminister i Israel:

Hvorfor har palestinernes president Mahmoud Abbas bestemt seg for å gå til FN nå i september for å få anerkjent en palestinsk stat?
Abbas avgjørelse om å gå til FN er strategisk og ikke taktisk. Abbas har stilt mange krav til Israel i løpet av de siste to og et halvt år, og hver gang  har Israel møtt disse krav. Men Abbas nektet til og med å sitte i samme rom som medlemmer av den israelske regjering. Dette var for å unngå å havne i forhandlinger som ville ha medført innrømmelser.
Abbas tok president Obamas kommentar [fra hans tale i september 2010] ut av sin sammenheng; den amerikanske presidenten slo helt klart fast at han ville ta varmt imot en palestinsk stat som fremkom som et resultat av forhandlinger mellom partene. Dette er klart ikke tilfelle, og Abbas har plukket selektivt blant kommentarene til sin egen fordel, i stedet for å møte det som forventes av palestinerne som ble formulert i samme tale.
Kvartetten har sagt ved mange anledninger at den ønsker partene tilbake til forhandlingsbordet, og  en av dens siste uttalelser slo klart fast at «unilaterale handlinger fra en av sidene kan ikke forhåndsavgjøre utkommet av forhandlinger, og vil ikke bli anerkjent av det internasjonale samfunn.»
For virkelig å støtte oppunder president Obamas visjon og ønskene til det internasjonale samfunn, skulle palestinerne kommet og sittet ved forhandlingsbordet med Israel og løse konflikten gjennom en løsning som innebærer to stater for to folk.
Er PA godt nok forberedt for å danne en stat nå?
 
Nei. De møter ikke den internasjonale standard for suverenitet. De har ikke etablert grenser, de er avhengig av det internasjonale samfunn for sin økonomi, og de har ikke bevist tilstrekkelig at de er «fredselskende.»
Hvis vi ser på det siste eksempelet med Sør-Sudan, den 193. medlemsstaten i FN, er dette det korrekte paradigmet for medlemsskap. Sør-Sudaneserne søkte medlemsskap først etter at de hadde en fremforhandlet løsning med naboene sine, ikke før. Dette er den korrekte rekkefølgen.
 
Ville forhandlinger mellom PA og ISrael – som tar for seg avsluttende spørsmål om status – kunne fortsette etter FNs potensielle anerkjennelse av en palestinsk stat?
 
Dette vil kunne vise seg å være veldig vanskelig. Palestinerne har brutt alle sine forpliktelser og undertegnede avtaler, dersom de deklarerer en stat unilateralt. Hvis palestinerne føler at det internasjonale samfunnet kan fungere som et «godkjenningsstempel» for deres mest ytterliggående krav, vil de ikke ha noen incentiver for å kompromisse på noen av kjernespørsmålene.
En unilateralt erklært palestinsk stat vil hovedsaklig rive i stykker eksisterende avtaler, og kunne bli et dødstøt for fredsprosessen.
Ville sikkerhetskoordineringen mellom PA og Israel fortsette, selv etter FNs potensielle anerkjennelse av en palestinsk stat?
Sikkerhetskoordinering er av høyeste interesse både for Israel og palestinerne. Imidlertid ville vi kunne miste valgmulighetene, så vi ville måtte re-evaluere vår posisjon og forståelse dersom palestinerne river i stykker sine forpliktelser.
 
Hvordan vil status på Osloavtalene være hvis en palestinsk stat blir anerkjent?
 
En unilateral uavhengighetserklæring er et fundamentalt brudd på Osloavtalene og andre undertegnede avtaler, og kunne nullstille og sette dem ut av kraft. Artikkel 31 i Prinsipperklæringen, også kjent som Osloavtalene, slo fast at: «ingen av sidene skal initiere eller ta noe skritt som vil endre status på Vestbredden og Gazastripen i påvente av utfallet av de permanente statusforhandlingene.»
 
Dette er bare en av mange grunner for hvorfor vi ber regjeringe rundt om i verden ikke støtte et så fundamentalt brudd, men støtte en fremforhandlet fredfull avtale.
 
Vil den palestinske befolknings humanitære behov bli møtt på en bedre måte under en fungerende palestinsk stat?
 
I de siste to år har Israel støttet den palestinske økonomien så den har økt konsistent med 8-9 prosent hvert år. Arbeidsledigheten har gått ned, turismen opp, og livskvaliteten har økt enormt. Alt dette kan settes på spill av det palestinske lederskapet, og dette vet de meget godt.



Støtt SMA-Norge

Liker du det du leser?

Senter mot antisemittisme får ingen offentlig støtte slik Israel fiender får. Vårt arbeid er dugnad. Sammen kan vi tvinge sannheten om Israel og jødene frem i det offentlige rom. På denne måten kan det økende hatet forebygges.

Du kan støtte oss på en enkel måte ved å opprette faste trekk (under), eller du kan abonnere på SMA-info. Dette koster 500 i året. Se menyen øverst.

Du kan også velge å gi oss engangsbeløp. Eller du kan støtte SMA ved å annonsere i bladet eller på web. Se menyen øverst.

Vipps: 84727
Bankkonto: 6242 10 60644

Fast trekk: Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort:

Sosiale medier: