Shabbat shalom alle sammen.
En uke er bak oss, og igjen prøver vi i SMA-redaksjonen å sette søkelys på noe som andre prøver å hindre deg i å legge merke til.
I denne uken klarte den konkursrammede EU utrolig nok å øke bevilgingene til Hamas og PLO terroristene med 100 millioner euro for neste år. Hvor disse pengene kommer fra er uvisst, men vi begynner å forstå folk som demonstrerer mot systemet. En ting er sikkert: Pengene vil sikre fortsatt drift av den Palestina-arabiske propagandamaskinen som daglig oppfordrer sine tilhørere til å utrydde verdens jøder, slik dere selv kan få en smakebit på i denne ferske videoen fra utenriksministerens samarbeidspartner i Gaza.
Samtidig som dette budskapet kom både fra palestinerne i Gaza og fra valgvinnere i Kairo, holdt utenriksminister Støre en skjennepreken over Israel som søker å overholde Oslo-avtalene, mens han støttet palestinerne som handler i strid med dem. Island, som var bankerott allerede i forfjor, har også funnet tiden inne til å bruke penger på den palestinske høsten. Island ble det første landet i Vesten til å anerkjenne Hamas-PLO som uavhengig stat. Kan det ha hatt noe med islendingenes søknad om medlemskap i EU å gjøre?
Vi ønsker dere en god helg, fra oss i SMA-redaksjonen.
**********
Overmennesker i sjokk og vantro
I denne uken skjedde det noe underlig i den norske medieverden. En fagrapport fra to oppnevnte psykiatrisk sakkyndige konkluderte med at terroristen fra 22. juli er sinnslidende og derfor strafferettslig utilregnelig. Denne konklusjonen har skapt noe bortimot et opprør både i våre medier og blant politikere.
For noen av oss var hverken konklusjonen eller reaksjonene på den noen stor overraskelse. Vi skrev allerede den 29. juli, en uke etter tragedien, at; « Ikke lenge etter tragedien den 22. juli var massemedier, i stor grad anført av NRK, i gang med å stemple den politiske opposisjonen i landet som både direkte og indirekte medansvarlig for terror og massemord. I dagene som fulgte ble denne vinklingen på informasjonen fulgt opp og forsterket.» Videre skrev vi blant annet at ;
« Nyhetsavdelingen i NRK kunne tidlig fortelle oss at det dreiet seg om en «konservativ kristen» person fra et «politisk miljø» med «høyretilknytning» og «egen evne til selvrefleksjon. … NRKs Gro Holm karakteriserte manifestet hans som «imponerende,» og Dagsrevyens Håkon Roheim kunne fortelle oss at vedkommende var «åpenbart intelligent.» Mest ytterliggående var imidlertid NRKs «samfunnsredaktør» Kyrre Nakkim som gjennom flere programinnslag plasserte morderen i et politisk miljø på høyresiden med Fremskrittspartiet som klart tilholdssted.»
Dette var bare den aller første innledningen til en mediekampanje rettet mot «Høyre-krefter,» «Høyre-radikale» og «Høyre-ekstremister» som vi knapt har sett maken til siden Sovjetunionens dager. For noen dager siden ble Breivik overfor et internasjonalt publikum presentert som «Høyre-sionist» av Arbeiderpartiets statssekretær Roger Ingebrigtsen. Et av de siste og mest groteske eksemplene på denne psykologiske krigføringen mot den politiske opposisjonen var en kronikk over to helsider av Eivind Trædal i Dagbladet den 28.november, hvor tre mennesker med navn og bilde ble hengt ut som «Søppelmennesker.»
Men her har Dagbladet på ny klart overskredet en grense både for hva som er nytt og hva som er presseetisk forsvarlig journalistikk, og det er ikke først og fremst kronikkforfatteren som er ansvarlig for overtrampet. Det er Dagbladets redaksjon som har gitt Trædals noe ubehjelpelige artikkel det groteske grafiske uttrykket den hadde. Søppelmennesker oppfatter vi som en variant av det mer kjente og velbrukte uttrykke «undermenneske,» eller «Untermensch» som det het på originalspråket. Motstykket til Dagbladets søppelmenneske blir da følgelig «overmennesket,» i dette tilfellet representert ved Dagbladets redaksjon, må vi tro de mener.
Den kyniske måten som Eivind Trædal ble misbrukt på av Dagbladet, i den hensikt å sette stempel på opposisjonen, bør være enda et varsko for vårt samfunn om at ytringsfriheten og sannheten er i ferd med å tilintetgjøres til fordel for en form for politisk målrettet bøllejournalistikk som vi jøder er så altfor godt kjent med, – og de ansvarlige sitter i medienes redaksjoner, ikke bare i Dagbladet, men like så mye i VG, Aftenposten, NRK og andre steder. Vi nærer frykt for den utviklingen vi ser, for vi vet av erfaring at når tiden kommer, blir man ofte enig om å legge skylden på jødene.
Et samstemt mediekorps har bygget opp et «folkekrav» om at den sakkyndige vurderingen av Breivik må overprøves og «kvalitetssikres» av politikere og folk som hverken har fagkompetanse eller andre forutsetninger for å kunne uttale seg. Hensikten er åpenbar: Som VG-redaktør Anders Giæver spurte i det samme øyeblikk som konklusjonen forelå: «Kan vi leve med dette?» Svaret fra det politiske og journalistiske Norge ble som vi forventet, et rungende «Nei!» Og det er dette svaret som er nøkkelen til å forstå hva som har skjedd med norske medier etter 22. juli 2011.
Hele mediekampanjen som i mer enn fire måneder har vært rettet mot den politiske opposisjonen i den hensikt å undergrave dens omdømme og delegitimere dens berettigelse og ideologiske grunnlag, har hatt som en nødvendig forutsetning at Breivik ikke bare er en «konservativ kristen» person fra et «politisk miljø» med «høyretilknytning» og «egen evne til selvrefleksjon,» «imponerende» og «åpenbart intelligent,» «Høyresionist» og » med Fremskrittspartiet som klart tilholdssted,» men at han er en rasjonell og målrettet representant for Høyre-siden som har fått sin politiske og ideologiske utforming gjennom å lese innlegg på konservative Intenett-steder. Hele korthuset av politisk fordømmelse og skyldplassering har bygget på dette konspiratoriet som allerede utpå kvelden den 22. juli ble insinuert av NRKs tilkalte «ekspert» Øivind Strømmen.
Men dersom Breivik er formet som han er av ting han har lest, hvordan kan da redaktører som Giæver, Helle, Haugsgjerd og Bjerkaas underslå det forklaringspotensialet som ligger i at Breivik helt siden han lærte å lese har vært oppflasket med NRK, VG, Aftenposten og Dagbladet?
Forstår ikke norske redaktører at de tvilsomme hypotesene om «høyrekreftenes» medskyldighet i massakrene nettopp rammer dem selv og avslører at hele debatten om 22. juli i norske medier er bygget på politisk juks? Hvordan kan profilerte journalister som koketterer med at de har vært «blodrøde,» anklage andre enn seg selv? Var ikke de og deres internasjonale «revolusjonære» nettverk omkring Klassekampen og «gymnaslærer Pedersen» med på å propagere «væpna revolusjon» og hyllest til «sosialismens fyrtårn,» Stalin, Pol Pot og persondyrkelse? Føler de seg ikke medansvarlige for handlingene til Baader-Meinhof-terroristene som de deler ideologi og virkelighetsoppfatning med? Fornekter norske redaktører og journalister at personen Che Guevara, hvis portrett de gjennom tiår har dekorert sine værelser og kontorer med, i hele sitt voksne liv aldri var noe annet enn en massemorder som med egne hender tok livet av fire ganger så mange uskyldige mennesker som Breivik?
Hvorfor må vi stille slike spørsmål i Norge i dag? Rettsstaten er demokratiets første mål. Den kan ikke ledes av politiske særinteresser gjennom mediedebatter, meningsmålinger, selvoppnevnte «eksperter» og leninistiske allmannamøter i «Litteraturhuset.» Rettsstaten forutsetter lov og tillit for å kunne fungere. Vi noterte oss et par debattanter fra Arbeiderpartiet som forsto dette, men de virket ensomme i mediestormen. Vi har århundrelang erfaring for hvor galt det går når rettsstaten undergraves av gruppeinteresser og ødes av ulov.
Et av de mest betenkelige resultatene av høstens kampanje mot den politiske opposisjonen har vært en form for «finlandisering» av debatten som endog fører til at mennesker som angripes, ofte forblir tause og knapt tør forsvare seg på en adekvat måte. Men der er flere historiske paralleller i saken. Kravet om politisk «kvalitetssikring» og annen innflytelse over de psykiatriske sakkyndiges konklusjoner kjenner vi igjen fra Sovjetunionens politiske psykiatri hvor man heller ikke kunne leve med politisk opposisjon og sannhet. Faren for å gjenta historien er åpenbar.
