Opprør i Midtøsten: Det første lille skritt mot et reformert islam?

Rett etter at kolonimaktene omsider hadde forlatt Midtøsten, ble landene som de selv skapte og utformet der for å tjene deres egne interesser, erobret av diktatorer med militær makt, som levde overdådige luksusliv omgitt av et hav av fattigdom som ble holdt ved like ved hjelp av kontinuerlig og ideologisk rettferdiggjort utsuging av befolkningen rundt seg.
Dette er hovedgrunnen til at den muslimske del av Midtøsten og Nord-Afrika gjennom århundrene ble omgjort til ørken både når det gjelder demokrati, menneskerettigheter, økonomi, naturlandskap, landbruk, vitenskap, teknologi og elementær sosial velferd.  Demonstrasjonene og opprøret vi har sett hittil, begynte som protester mot akutt forverrede levekår, og har vært rettet mot de gamle diktatorene som ble omfavnet og støttet av Vesten så lenge det passet, men som nå ofres i tur og orden i forsøk på å gjenskape roen og handelsforbindelsene.  Om lag 700 menneskeliv og ca. 6000 skadede var egypternes pris denne gangen.  Det kritiske spørsmål er om de får noe verdifullt og varig igjen for dette grusomme offeret.
Det er ikke tilfeldig at opprøret i Midtøsten kommer nå.  I lang tid har vi sett stigende matvarepriser på verdensmarkedet.  Siste årets matvarekrise har vært voldsom på grunn av omfattende naturkatastrofer i flere verdensdeler.  Verdensbanken har flere ganger advart myndighetene mot følgene av knapphet og økte priser. Det som finnes av matreserver kjøpes nå opp av land som Kina og India med sine voksende kjøpesterke befolkninger, og tilbake sitter den underutviklede og tilbakestående araberverdenen hvor de fleste landene ikke har hverken økonomisk eller politisk evne til å sysselsette og fø sine voksende og uproduktive befolkninger.  Dette er viktig å vite for å forstå hvorfor krisen slår ut så kraftig blant fattige mennesker nettopp i arabiske land.
[pullquote]… de er bakstreversk antimoderne anakronismer i den postmoderne tidsalder[/pullquote]En tilleggsfaktor er den middelalderske samfunns- og styreformen vi finner i nettopp disse landene med totalitære klan- og familiedynastier hvor lojaliteten til regimet i stor grad er knyttet til slektskapsbånd og klassetilhørighet, og hvor islam fungerer som kontrollerende ideologisk overbygning.  Slike samfunn er ikke bare arkaiske og gammeldagse, – de er bakstreversk antimoderne anakronismer i den postmoderne tidsalder.  Dette legger begrensninger først og fremst på unge og aktive menneskers livsutfoldelse.  De forstår at deres livs uutholdelighet i arbeidsløshet og fattigdom har en årsak i regimets reaksjonære udugelighet, og med tilgang på Internett og moderne sosiale medier, kommuniserer de effektivt med hverandre og forstår hva de går glipp av. 
Dette er med på å tenne opprørstrangen hos unge mennesker like mye som stigende brødpriser hos deres foreldre.  Vi ser det samme mønsteret i land etter land i Midtøsten.  Frustrasjonen retter seg mot de politiske fossilene på toppen i samfunnet, og kravet om deres avgang varer ved og øker i intensitet over hele regionen.  Vi kan trygt regne med at flere diktatorer vil forsvinne etter hvert. 
Noe vil sikkert også kunne gjøres med produktivitet, priser og lønninger, men hva med ropet om vestlige liberale verdier?  Er frihet og demokrati forenlig med arkaisk og fundamentalistisk islam, eller vil det måtte skje kompromisser også på det området?  Svaret på hva som vil skje er ikke uten videre gitt på forhånd, og det paradoksale kan måtte skje i araberverdenen slik det skjedde i Tyrkia for 80-90 år siden: At det trengs et udemokratisk maktapparat med en sterk leder for å fremtvinge den sekulariseringen og liberaliseringen som kan lede til fremtidig demokrati og frihet i de landene som nå domineres av islam og sharia.
Men til nå har ikke signalene gitt entydig grunn til optimisme.  I den islamske verden ser vi en markert fremvekst av organisert motstand mot av-islamisering.  Organisasjoner som Hamas og Det muslimske brorskap, med sine enda mer ytterliggående avleggere som al-Qaida, har også vind i seilene, til dels med støtte fra den yngre garde.  Vi går derfor mest sannsynlig inn i en tidsalder med fortsatt store spenninger og motsetninger både innenfor den islamske verden og i dens forhold til omverdenen. 
[pullquote]Frustrasjonen retter seg mot de politiske fossilene på toppen i samfunnet[/pullquote]Vi ser dette allerede i den indre maktkampen i Iran, hvor vi kan observere en slik selvmotsigelse som at president Ahmadinejad hyller de frihetselskende demonstrantene i Egypt samtidig som han gir sine egne styrker ordre om å skyte på demonstrantene i Teheran.
Motsetningsforholdet mellom det iranske regimet og den arabiske verden blir stadig tydeligere ved at Iran utnytter araberlandenes svekkede stilling til å styrke sin egen posisjon innen de radikaliserte terroristgrupperingene.  Dette undergravende maktspillet lover ikke godt for utvikling av frihet og demokrati.  Utviklingen vil i høy grad avhenge av demonstrantenes utholdenhet, både i Iran og i de arabiske land, men Iran vil komme til å spille en nøkkelrolle uansett om utviklingen i Midtøsten går i positiv eller negativ retning.
For Israel betyr dette at den høye forsvarsberedskapen må opprettholdes.  Landet har en betydelig strategisk fordel av å ha blitt presset til å utvikle høy militær kompetanse og beredskap av de omkringliggende terroristgrupper som ikke gir landet en dags pusterom med fare for å falle i søvn.  Den samme utviklingen leder til betydelige handikap for araberlandenes militære evne både på kort og lang sikt. En svekkelse av både maktapparatet, økonomien og den indre oppslutning og lojalitet overfor regimene i de arabiske land vil samtidig også svekke disse landene som potensiell militær trussel mot Israel.
Men tilbake står vi med spørsmålet om den sivilisatoriske utviklingen i den islamske verden.  Vi som er så heldige å leve i et av verdens beste demokratier, må ikke glemme å gi moralsk støtte og oppmuntring til medmennesker som lever som undertrykte dhimmier i den islamske verden.  Vi må være tydelige og ikke redde for å kalle en spade for en spade, selv om det vi sier ikke oppfattes som politisk korrekt innenfor vårt eget regime.  Demonstrasjonene i Midtøsten, på tross av at hoveddrivkraften bak dem er opprør mot nød og underutvikling, skaper hos meg et lite og forsiktig håp om en langsomt begynnende reformasjon innenfor islam.
[pullquote]Det er den forsteinede politiske islam som må mykes opp, moderniseres og tilpasses[/pullquote]Islam omfatter imidlertid religion og kulturer som er mye mer sammensatte enn vi kanskje tror.  Det er den forsteinede politiske islam som må mykes opp, moderniseres og tilpasses vår tids realiteter og verdier for at det skal være mulig å bygge menneskerettigheter, frihet og demokrati i muslimenes verden. Så lenge islam ikke blir reformert og tilpasset den moderne verden (slik både jødedommen og kristendommen måtte), vil frihet og demokrati måtte forbli en illusjon av en oase i ørkenen.
I mellomtiden må vi andre gjenta Oren Arnolds bønn: ” Kjære Gud, jeg ber om tålmodighet. Og jeg vil ha den AKKURAT NÅ!”



Støtt SMA-Norge

Liker du det du leser?

Senter mot antisemittisme får ingen offentlig støtte slik Israel fiender får. Vårt arbeid er dugnad. Sammen kan vi tvinge sannheten om Israel og jødene frem i det offentlige rom. På denne måten kan det økende hatet forebygges.

Du kan støtte oss på en enkel måte ved å opprette faste trekk (under), eller du kan abonnere på SMA-info. Dette koster 500 i året. Se menyen øverst.

Du kan også velge å gi oss engangsbeløp. Eller du kan støtte SMA ved å annonsere i bladet eller på web. Se menyen øverst.

Vipps: 84727
Bankkonto: 6242 10 60644

Fast trekk: Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort:

Sosiale medier: