Husker vi Jostein Gaarders “I to tusen år har vi terpet humanismens pensum, men Israel hører ikke” fra 2006? Her kommer mer i samme ånd.
Den Schibsted-eide (91 %) svenske dagsavisen Aftonbladet, som har et opplag på ca 155.000 eksemplarer, gir i dag på lederplass full støtte til Sveriges utenriksminister Margot Wallström for dennes uttalelser om Israel. Artikkelforfatter er politisk redaktør Karin Pettersson.
Wallström var som man sikkert har fått med seg, ute med fordømmelse av Israel, underlig nok, nårborgerene nå forsvarer seg mot islamistisk og nasjonalistisk terror mot sivile og andre. Hun – og nå avisen – mener at Israeleres selvforsvar mot terrorister som prøver å stikke dem til døde med kniver, skrutrekkere eller hva de nå måtte ha for hånden, drepe dem med skytevåpen, brannbomber, raketter, biler eller steiner, skal etterforskes. Utenomrettslige henrettelser kaller Wallström det når fortvilte mennesker prøver å overleve.
Pettersson mener det straks må skje noe med hensyn til forhandlinger. At det må to parter til for å få til slike forhandlinger, har kommentatoren visst mistet et sted på veien. Her er det tunnelsyn så det holder.

I svensk debatt låter det ibland som om det pågår en fredsprocess mellan Israel och Palestina. Det gör det inte. I stället fortsätter ­illegala bosättningar att ­successivt och systematiskt byggas på det ockuperade Västbanken. Och Netanyahu är inte intresserad av nya förhandlingar av ett allt mer uppenbart skäl: Han vill inte ha någon tvåstatslösning.

Hun har rett i at det ikke pågår noen fredsprosess mellom Israel og Palestina. For det første er Palestina ikke en etablert enhet. Man ønsker å opprette en ”palestinsk” stat av rent politiske årsaker, men denne staten er ikke et faktum. Ingen kan forhandle med noe som ikke finnes.
Videre kunne vi minne om at den palestinske parten ikke bare nekter å forhandle om fred, slik de forpliktet seg til i Oslo, – de oppfordrer til terror og drap på israelere, de glorifiserer selvmordsbombere, publiserer grove løgner om Israel og oppkaller gatene sine etter blodige terrorister. Slikt blir det naturligvis ikke fred av, men Norge har likevel valgt å støtte denne terrorprosessen med sine mord og grusomheter. (Fra leder 22. Januar 2016)
Pettersson fortsetter med å bruke det meget brukte uttrykket ”illegale bosettinger”. Som politisk kommentator bør hun vite at det er diskutabelt hvor ulovlig disse bosettingene er – for å si det mildt. Vi snakker om jødisk kjerneland, områdene alle husker fra bibelhistorien, Judea og Samaria. Vi snakker om området jødene i San Remo-konvensjonen fra 1922 ble oppfordret til å ”bebygge tett” – traktaten er fortsatt en del av Folkeretten for dette området.

Article 6.
The Administration of Palestine, while ensuring that the rights and position of other sections of the population are not prejudiced, shall facilitate Jewish immigration under suitable conditions and shall encourage, in co-operation with the Jewish agency referred to in Article 4, close settlement by Jews on the land, including State lands and waste lands not required for public purposes.

Et annet, høyst gyldig argument er at områdene som vi her snakker om, i sin helhet er innenfor det såkalte Area C som inngår i Oslo-avtalene, disse forutsettes beholdt av Israel etter en fredsavtale. I den grad så ikke skulle være tilfelle, vil Israel som stat ikke ha noe problem med å vise sine borgere bort fra disse områdene. Det så vi alle da landet trakk seg ut av Gaza. Petterson vet at området er omdiskutert, og hun vet meget godt at folkerett i slike tilfeller forutsetter forhandlinger. Den ene part, og spesielt ikke den angripende part vil vi legge til, kan forvente å bli sittende igjen med hele det omdiskuterte området – i en krig de startet , og tapte.
Her er vi også inne på Petterssons misbruk av ordet ”okkupert” – en vanlig, velbrukt, og feilaktig omtale av de omdiskuterte områdene. Terminologien stammer fra Israels fiender, og hvorfor adopteres begrepet så begjærlig når man snakker om denne konflikten? Kanskje det virkelig er noe i det Suissa skriver i sin leder 29. Januar 2016, at den politiske venstresiden har hatt et konfliktfylt forhold til jødene i mer enn et halvt århundre?
Rent teknisk sett er området selvsagt okkupert. Vi har en militær okkupasjon. Denne okkupasjonen kom i stand etter at araberstatene rundt Israel angrep landet. I kampene som fulgte, vant Israel terreng, og av hensyn til sikkerheten – beskytning, avstander og lignende forhold, ble Israel sittende med den militære kontrollen på områdene. I Genevekonvensjonene støttes fullt ut landets beslutning om å annektere enkelte områder som er livsviktige for selvforsvaret. Ethvert land ville gjort det samme, og dette er fullt lovlig.
Konklusjonen kan ikke bli annet enn at Israels handlemåte både den gang og nå er godt innenfor Genevekonvensjonene. Hadde saken dreid seg om hvilket som helst annet land, hadde det vært en ikke-sak.
Pettersson angriper også Israels lovforslag for å få kontroll med den utenlandske finansieringen av organisasjoner som motarbeider regjeringen i landet.
Men så går hun svært langt. Man kunne godt si: langt over streken. Hun skriver noe som er helt i klasse med dagens debatt her på berget. De fleste har sikkert fått med seg den uhyrlige påstanden fra først Per Fugelli, og siden Unni Wikan og Thomas Hylland Eriksen, Unicef og flere, at den institusjonelle voldtekten av barn – enkelte kaller misbruket ”barneekteskap” – må ”forstås”. Heldigvis skjønner langt de fleste at dette bærer galt av sted. Barn gifter seg ikke. Barn skal få være barn, de skal ikke tvinges inn i egoistiske voksnes kjønnsliv med makt. Slikt skal straffes og må forbys i en rettsstat. I tillegg er det imot barnekonvensjonen.
Ta så Wallströms oppbragthet for at jøder – tenk, de forsvarer seg! Ethvert oppegående menneske fatter med stor letthet at alle har rett til å forsvare seg når man blir angrepet. Det er ingen diskusjon om dette blant normale mennesker. Men her, i Aftonbladets lugubre tankesett, her er det forståelse å få for dem som kaller det usunne sunt, og det gode ondt. Helt på linje med de nevnte damer og herrer over. Stikk imot sunn fornuft og all menneskelig forståelse hevder damen at dette er årsaken til at ”valdet eskalerer.” Hun legger til: ”Detta efter att bland annat Amnesty varnat för just en sådan utveckling.”
Moralen er klar. – La dere stikke ned, skyte og overkjøres. Det er snart forbi. De roer seg bare de får drept noen av dere.
Det er nesten ikke til å tro.
Pettersson helgarderer. Etter satsen over, avslutter hun med at ”Våldet drabbar ­vanliga människor hårt och Israel har självklart rätt att ­försvara sig och sin befolkning.”
Ja, hva mener altså Pettersson: skal jødene forsvare seg, eller skal de ikke?
Helt til slutt tar damen en Gaarder, som øvelsen nå heter. Det er kvalmende. Her er en ”Israels vän” som vet bedre enn Israel. Nå er det nok, altså! Som Gaarders “det er grenser for vår tålmodighet” – dette får israelerne værsågod bare finne seg i!

Men en ­israelisk regering som aktivt motarbetar den enda vägen till fred måste tyvärr ­vänja sig vid den typen av berättigade frågor som Margot Wallström och John Kerry ställer. Att ­vara Israels vän är inte samma sak som att hålla bosättarrörelsen om ryggen.

Aftonbladets leder 4. Februar 2016: Margot Wallström har rätt om Israel.