Av dr. Michal Rachel Suissa, SMA
Søndag den 14. august 2005 er dagen som kalles Tisha Be&rsqAv, den niende dagen i måneden Av. På denne dagen faster og sørger jødene over ødeleggelsen av sine to templer i Jerusalem. Dette er en spesiell fastedag, til minne både om ødeleggelsene av templene i Jerusalem, og om at det jødiske folket ble fjernet fra sitt land og sendt i eksil. Det første tempelet ble lagt i ruiner i år 586 før vår tidsregning (fvt) av kong Nebukadnesar av Babylon. Det andre tempelet ble rasert og ødelagt i år 70 av den romerske keiser Titus. På denne dag begynte deportasjonen av jødene fra Spania i år 1492, og på denne dagen begynte det første tog å kjøre jøder til Auschwitz.
I år ble Tisha Be&rsqAv valgt av Sharon, symbolsk nok, til å deportere ca. 8.500 levende jøder fra sine hjem i Judeas land, Gaza, samt ca. 400 døde jøder, mange av dem myrdet av arabiske terrorister. Denne gangen er det ikke romernes tropper som vil deportere jøder og rive ned deres hus og hjem, men politimenn og unge jødiske soldater som blir tvunget til å deportere sine egne. Etter deportasjonen av jødene fra Sinai (et område som historisk aldri har vært noen del av Egypt) var det en del soldater som etterpå begikk selvmord. Dette skjedde i 1982, da Sharon var forsvarsminister og Begins høyre hånd. Vi kan også denne gangen vente mange tragedier og flere psykisk syke pasienter, alt takket være diktatoren Ariel Sharon og den venstreekstremistiske antijødiske bevegelse blant de jødene som kjemper for å gjøre Israel til en ikke-jødisk stat, koste hva det koste vil.
Det er ingen betydelig forskjell mellom jødene i dag som av Vesten er tvunget til å begå selvdestruksjon og jødene som i dødsleirene sto i timevis i kø foran gasskamrene, enda det var få nazisoldater som bevoktet dem. Felles for dem er at de er lammet av frykt og ikke ser at de kan kjempe for livet. Dette er et eksempel på mennesker som lever i sitt eget psykologiske dhimmi-fengsel og som ikke er i stand til å se på seg selv som mennesker likeverdige med andre. De representerer et aggressivt mindretall venstreekstremister, som ikke tror at G-d mener alvor med sine løfter til Israels land og folk, og er villige til å gjøre alt for at jødenes kjernelandområder skal gis bort til jødenes fiender. En slik person er Israels statsminister, Ariel Sharon, som flere ganger har trosset demokratiet og sitt folks ønsker og behov for beskyttelse for å imøtekomme de økende kravene fra Israels verste fiender: Araberne.
I Israel foregår det en nervekrig mot de troende jøder som bor i Gaza og resten av Judea og Samaria. Trusler om at de som ikke flytter frivillig før Tisha Be&rsqAv vil miste alt de eier, samt en tredjedel av kompensasjonspengene, er sendt skriftlig til alle familiene i Gaza. Også fysisk vold er dessverre blitt hyppig brukt i det siste.
9.8.2005, skulle Debbie Rosen, en 41 år gammel 6-barnsmor, kjøre hjem med sine barn fra Kissufim-krysset. Der ble hun stoppet av politi som nektet henne og barna adgang til Gaza. Debbie, som er talskvinne for Gush Katif, tok sitt fotoapparat og ville ta bilde av disse som nektet henne adgang til hennes hjem før deportasjonsdagen. Hun ble tatt ut av bilen og slått av tre menn som ydmyket henne ved å rive av henne skautet. De slo og banket henne slik at armen hennes gikk av ledd. Debbie ble sendt til sykehuset, og vitner som sto og så det hele, tok med seg barna hennes.
Jeg snakket med Debbie i går. Hun var sterk i sin tro på at G-d vil gripe inn og spare jødene for denne alvorlige og umenneskelige gjerning de føler seg tvunget til å påføre sine egne. Til tross for de store smertene hun har, var hun først og fremst opptatt av barna: Hvilken skole den seks år gamle gutten hennes skal gå på etter deportasjonen? Hvordan skal hun skaffe mat og klær til sine seks barn når hun mister jobben, hjemmet og alt på grunn av deportasjonen?
Jeg vet ikke hvor mange av oss som begriper den situasjonen jødene er utsatt for i Gaza: Folk som ikke får lov til å gå på jobb, ungdommer og barn som er kastet i fengsel for å øve press på deres familier, daglig vold og ydmykelse.
De av oss som er opptatt av menneskerettigheter og rettferdighet kan ikke akseptere at en diktator nekter folket retten til å demonstrere på lovlig vis mot ham. Vi kan ikke akseptere deportasjon av jøder. Hvis 1,3 millioner arabere kan leve blant jødene i Israel, hvorfor kan ikke 8.500 jøder leve blant arabere? Kan noen forklare meg hvorfor 400 jødiske graver er et hinder for fred?
Om noen få dager vil vi oppleve grusomme ting i Israel, og vi som er venner av sannhet må være forberedt på å gi hjelp der det virkelig er behov for det. I disse vanskelige dager har jeg kommet dit hen at jeg må si klart og tydelig at det samles inn nokså mye penger til Israel, men svært lite av dem kommer til dem som virkelig trenger det mest, til fronten, der den nasjonale kampen foregår mest intenst.
Jeg vil derfor oppfordre dere til å sende pengegaver direkte til jødene i Gaza ved å bruke nettbank eller ved å gi pengene gjennom NIS eller Karmel. Vi sender pengene uavkortet videre til formålet. Vi må hjelpe jødene der staten Israel ikke makter å hjelpe. Derfor støtter vi den målgruppen som i dag kjemper for nasjonale verdier mest effektivt og tydelig. Israel har nok penger for å selv bygge veier, hus eller til forsvar. Israel trenger ikke hjelp til å bringe jødiske flyktninger fra Russland, motta immigranter eller lære dem hebraisk. Dette gjør staten utmerket godt selv.
Israels akilleshæl er manglende informasjonsarbeid (som Shimon Peres stoppet i 1993 på grunn av Oslo-avtalen), som gjør at folk rundt omkring i Verden har mer sympati med de arabiske terroristene enn med jødene som daglig blir myrdet av terroristene. Araberne bruker milliarder av dollar til informasjonsarbeid og PR, mens jødene er lammet av frykt og forblir passive. Derfor ber jeg hver og en som støtter Israel, om å være kritisk til hvordan dere støtter landet. Det er viktig at vi sørger for at den lille isklumpen som vi vil sende Israel, ikke smelter på en lang og unødvendig administrativ vei.
Mange familier og barn vil trenge vår hjelp etter deportasjonen og vi må yte så godt vi kan. Vi er nå midt i et historisk vendepunkt i jødenes skjebnetunge historie. Vi er ikke i stand til å forutsi alt her og nå, men la oss håpe og be om at et mirakel vil skje og deportasjonen vil bli stanset. La oss huske Ben Gurions berømte uttalelse: Den som ikke tror på mirakler er ingen realist.
BILDE TEKST: Dere kan se bilder ved å klikke på: ../picts/articles/sma/israel/gaza/gaza-debbie
Debbie Rosen, 41 år gammel, etter behandling ved sykehuset i Beer Sheva
Debbie Rosen ved Kissufim-krysset, etter angrepet.
Foto: Eran Steinberg IL.
Film: Deportasjon i «Fidler On The Roof» (11.8.2005): www.antisemittisme.no/video-sound/FidlerOnTheRoof.avi
Vil du vite hva de fleste jødene i Israel vil??
www.eretz.org/tagkrally.htm
www.eretz.org
Send din gave via nettbank på følgende måte:
Mottakerens navn: Katif region development fund
Adresse: D. D. Neve Dekalim, Hof Gaza
Poststed: 79779 Neve Dekalim Israel
IBAN / konto nummer: 422531
Bankens navn: Bank Hamizrachi
Bankens adresse: D. D. Neve Dekalim, Hof Gaza
Poststed: 79779 Neve Dekalim
Israel
Swift-adresse: MIZBILIT
Bankkode: 491
