Den gamle NRK-reporteren og uvenn av Israel, Odd Karsten Tveit fornekter seg ikke. Saklig journalistikk er her for lengst erstattet med kampanjejournalistikk. Mannen har helt åpent tatt parti for den ene part i Midtøstenkonflikten, og legger ikke skjul på det.
At man har en mening er helt greit. At en journalist har valgt side er også greit. Ingen kan være objektiv. Det er heller ikke noe krav. Men her presenterer Tveit floskler, uttalelser som er så farget og så ensidige at det krever balanse. En reportasje av denne typen er ikke komplett om ikke Israels side av saken også får en plass.
Slike skriverier hører hjemme i en lobbyorganisasjon, ikke i det statsdrevne NRK. Tveit opptrer nok en gang som agitator for Israels fiender, og med det terrorister og løgnere. Tveit har ingen oppgave i NRK. Å lønne ham for journalistikk er misbruk av skattebetalernes penger. At dette passerer, og det glatt, i NRK, gjør også NRK til en agitator.
Midtøsten kan bli delt på nytt. Fra 5 til 14 land – «Det nye Midtøsten»
Det som skjer i dag i de muslimske land, med titusener av mishandlete, torturerte, halshugde uskyldige menn, kvinner og barn, har ingen ting med Israel å gjøre. Likevel bruker Tveit store deler av reportasjen – som i seg selv er interessant – til å flette inn Israel og jøder. Alltid med negativt fortegn. Til og med når han skulle utvise en viss ærbødighet, eller ydmykhet. Tross alt er det ikke Tveits tanker om Midtøsten som kommer frem i artikkelen.

Mannen bak planen var Oded Yinon, en israeler med en viss tilknytning til Utenriksdepartementet i Vest-Jerusalem. Analysen som ble publisert i tidsskiftet «for jødedom og sionisme», fikk lite omtale, men i dag kan forfatteren kanskje smile med skadefryd over at utviklingen går i den retning han forutså.

Skadefryd? Tveit kunne for eksempel ha skrevet at israeleren Yinon kan glede seg over at hans tanker viste seg å gå i riktig retning – kanskje. Men det gjorde han ikke.

Vest for Syria, i Israel er det ingen krisestemning. For regjeringen i Vest-Jerusalem har kaoset i regionen gitt politikerne friere hender enn før. Israel kan fortsette koloniseringen av den okkuperte Vestbredden og de syriske Golanhøydene, uten at det internasjonale samfunn griper nevneverdig. [sic]

Er Israel en kolonistat? Dette er ubalansert retorikk som Israels fiender i særklasse bruker. Noen eksempler:
Koranen.no
Israeli Apartheid Week (IAW)
Palestinakomiteen
Ebba Wergeland, Palestinakomiteen, under tittelen «Galskap, galskap, galskap»

For tiden forhandler også israelerne med palestinerne, men selv om det gis et inntrykk av at forhandlingene er i godt leie. Det er det få [sic] som vil satse store penger i et veddemål om en endelig fredsavtale og slutt på konflikten.

Israel har rakt ut en hånd til PA-araberne siden forhandlingene strandet forrige gang. Alle som kan lese vet at det var Abbas som ikke ville forhandle. Og alle som kan lese vet at Abbas skulle ha forhåndsbetingelser innfridd før han ville forhandle. SMA har skrevet om hvordan han skulle ha alt landet araberne tapte i krig mot Israel tilbake før forhandlingene startet (altså landet de skulle forhandle om! – det er så man nesten ikke kan tro det), Israel skulle fryse utbyggingen (det gjorde Israel i ti måneder i 2010 uten at Abbas ville forhandle noe mer av den grunn), og han ville ha Israel til å gi ham rett til en flyplass i Ramallah – alt uten en gang å sette seg til forhandlingsbordet.
Å gå tilbake til våpenhvilelinjene fra 1948, som Abbas krevde, er ikke aktuelt for Israel. Israel vant en krig, og forhandlinger er det eneste som kan gi dem fred. Territoriene araberne ønsker er det eneste Israel kan presse dem til en fredsavtale med, slik de gjorde det med Egypt og Jordan. Dessuten er det innlysende at Israel vil beholde en del av territoriene av sikkerhetsmessige hensyn. Jerusalem er heller ikke aktuelt å forhandle om, verken deler av byen, eller hele.
Noe mente likevel meglerne at araberne burde få, om ikke annet, så for å tilfredsstille deres forfengelighet. Israel gikk derfor med på å løslate 104 PA-arabiske fanger som sitter i israelske fengsler, dømt for terrorisme og drap.
Disse fangene skal løslates i puljer. Det hele er en usigelig smertefull prosess. Her snakker vi om ofre som sitter tilbake med sorgen og tapet etter at deres kjæreste, ektefelle, bror, søster, sønn, datter eller andre familiemedlemmer, nære venner eller bekjente ble brutalt myrdet av arabere som siden ble tatt. Så blir disse løslatt som en «gest» overfor Israels svorne fiender, før de har sonet dommene sine ferdig.
Etter dette er det at Tveit harselerer med at det nok ikke er så bra som det ser ut; – vi merker oss at det er «kolonistaten Israel» han drar i tvil. Israel, som det demokrati det er, med sine smertefulle innrømmelser, med sine fraflyttede samfunn da araberne fikk sitt etter Oslo-avtalen, da Israel trakk seg ut av Gaza, og alt som er nevnt over, er den som rekker ut en hånd med budskap om fred. Araberne ønsker ingen fredsavtale, de to organisasjonene er inne i bildet: Hamas på Gaza og PLO som forhandler, er begge opprettet med det mål å utslette jødenes eneste stat, og opprette et sammenhengende arabisk styre i regionen.

Den israelske regjeringen har hittil holdt en lav profil i forhold til Syria. I 1982 brente Israel seg ved å invadere et annet naboland, Libanon. Forsvarsminister Ariel Sharon ville forandre Midtøsten-kartet da over 100 000 soldater invaderte og rykket fram helt nord til Beirut.
Han ville først og fremst knuse PLO og presse de palestinske flyktningene østover. Deretter ville Sharon alliere seg med et kristent regime i Beirut.

Her får Tveit virkelig sagt det. At krigen var en sivilisert stats fortvilte forsøk på å skape sikkerhet for sine innbyggere i de nordlige områder, har tydeligvis gått Tveits årvåkenhet forbi. Skal vi tro det var tilfeldig? Operasjonen ble av Israel døpt Operasjon Fred for Galilea. Israel er ingen erobringsmakt, og ønsket var aldri å erobre land fra Libanon, slik Tveit fremstiller saken. At Israel «brente seg» dreide seg i første rekke om at Israel den gang som nær sagt hver gang, ble tvunget av verdenssamfunnet til å stoppe aksjonen før den ble gjort ferdig. Det er bare andre som får holde på så lenge de ønsker, som Norge i Afghanistan, USA i Irak og lignende.
Krigen hadde ikke som mål å presse palestinske flyktninger østover. Israel kriger for å oppnå sikkerhet for sine borgere.
Alt som skrives i artikkelen om Israel, enten det er sitater, bildetekst eller informasjon, vinkles negativt. Et bilde av Ariel Sharon sammen med Moshe Dayan fra 1973 blir vridd til så det passer Tveits syn, og slik han ønske leseren skal oppfatte Sharon: «Allerede i 1982 ville Sharon forandre Midtøsten-kartet.»
Sharon, som ble mektig upopulær blant store deler av sine egne fordi han våget en enorm, ensidig handling som gest til PA-araberne: – Hele Gaza ble overlatt til araberne. Alle jødiske landsbyer og boliger i området ble tvangsfraflyttet.
Under en overskrift som heter «Israels strategiske interesser» skriver Tveit om Israels kamp for overlevelse. Hele Israels eksistens var truet under Yom Kippur-krigen. Det så lenge ille ut for den lille staten, angrepet som den ble under sin største høytid, og etter den israelske venstresidens langvarige nedrustning. Israels ledelse, politisk som militær, leker ikke krig. Når man angriper, må man leve med følgene. Israels krigføring skjer på det militære planet, men strategien kan medføre enda større ødeleggelser for den som angriper. Når et land blir angrepet av en uforholdsmessig stor styrke, som i 1973, av Egypt og Syria – fra sør og fra nord samtidig. Haag- og Genèvekonvensjonene er overenskomster mellom mange av verdens land om hvorledes man skal forholde seg i slike situasjoner, og blant annet skal gjengjeldelse skje på en forholdsmessig måte. En liten grensetvist løses ikke med massebombing. Men når et bittelite land angripes av to store stater, gjør dette lille landet det det kan for å overleve. Det har det all mulig rett til ifølge Folkeretten. Det er ingen unntak for Israel.
Dette vet Tveit. Så hvorfor skriver han slik? I nedenstående avsnitt fremtrer Israel som en mektig strategisk, aggressiv kolonistat eller lignende. Israel har tilbudt sine fiender svære landområder i bytte for fred (Jfr Camp David-forhandlingene) uten at det har påvirket situasjonen mye. Det er jødenes blotte tilstedeværelse i regionen som terger araberne og muslimene. Israel forsøker ikke å utvide sine enemerker, men har blitt påtvunget kriger som de har vunnet.
Hvorfor er det så vanskelig å se dette? Vi ser alle arabernes blodtørst hver eneste dag på TV. Nærmest hver eneste nyhetssending bringer muslimsk sekterisme og herskesyke inn i stuene våre, – men i Tveits verden er det helt annerledes akkurat i dette tilfellet. Det rimer ikke.

Sharon var på linje med Yinon som foreslo at de arabiske statene skulle ødelegges innenfra ved å utnytte intern religiøs og etnisk spenning. «Libanon skulle oppløses og bli til tre provinser og tjene som en forløper for hele araberverden, inkludert Egypt, Syria, Irak og Den arabiske halvøya.»
I tillegg ville Sharon utvide Israels «strategiske og sikkerhetsmessige interesser». Disse skulle inkludere «Tyrkia, Iran og Pakistan, og regioner som Den persiske gulfen og Afrika, spesielt i landene i Nord- og Sentral-Afrika.»
Den gang så ikke Sharon ikke at Libanon var en honningfelle, han luktet bare honningen. Dagens israelske statsminister, Benjamin Netanyahu, har forlatt planen om å endre kartet ved å sende styrker inn på bakken i nabolandene.
I stedet konsentrerer han seg om å påvirke USA for å få til et regimeskifte i Iran, med de konsekvensene det vil gi for Irak, Syria og Libanon, og selvsagt for Israel.

Måten han konsekvent beskriver israelerne, denne noksagten av en utenriksreporter – hvem er han? Hvilken posisjon har den indignerte falske profeten fra sørlandet, egentlig? En viss ydmykhet, sin ubetydelige rolle tatt i betraktning, hadde vært på sin plass. Tveit snakker foraktelig om regjeringssjefer i et land som er truet med utslettelse av flere av sine naboer, og tar sine forholdsregler ut fra sine erfaringer. En av erfaringene er at Europa i det store og det hele gjorde ingen ting – absolutt ingen ting – for å forhindre et folkemord av slike dimensjoner at vi knapt har hørt på maken.
Artikkelen kunne fremstått som langt mer seriøs om forfatteren kunne lagt av seg den ironiske, nedlatende tonen når han skriver om jødene.
SMA har tidligere avkledd Tveit og belyst hans løgner og lurerier i boken «Omveier til Palestina» (1994). Det er fremdeles langt frem til han kalles en hedersmann.
Les også
Røverstaten Israel