Shabbat shalom alle sammen,
Mediene har det travelt for tiden, og vi har en følelse av at det kan ha sammenheng med den milde vinteren vi har hatt. Det er tilsynelatende ikke slutt på agurktiden. Klimaendringene får medieagurkene til å spire midtvinters, ser det ut til, og redaktørene må ha fått solstikk som ikke har klaget på Israel på flere dager.
Ikke før er de ferdige med kjempedramaet om hva Trond Giske sa over et glass øl på Lorry, så er det nytt kjør med reklamesendinger om hudfargen til en popmusiker, PST-sjefens skryt av det gode etterretningssamarbeidet med Pakistan, og ikke å forglemme våre lokale heimeavla islamisters advarsler til kongehus og regjering, tonesatt og dirigert av Arfan Bhatti. Aldri har så få sagt så mye til så mange om så lite, fristes vi til å mene.
Bare vår gamle venn Torbjørn Jagland ser ut til å ha bevart fatningen, eller ihvertfall den delen av den som angår hans egen ledelse av europeisk politikk. I et nytt budskap til folket, denne gangen trykket i Dagsavisen, uttrykker han sin dypfølte bekymring over den norske misnøyen med EØS-avtalen, som han frykter kan være et startskudd til en renasjonalisering av politikken, – at folk rett og slett kan komme til å sette demokratiet til side og ta styringen selv, slik vi forstår at han tenker.
Like før Jul skrev vi en epistel med tittelen Når de gale våkner. Den dreiet seg om de antisemittiske fantasiene til våre fredsforskere Ola Tunander og Johan Galtung. Nå har Galtung kommet et skritt videre i sin fredsforskning. I et foredrag i studentersamfunnet i Trondheim tok han på seg hvit frakk og stilte psykisk diagnose på utenriksminister Jonas Gahr Støre. Galtung konkluderte med at hvis man hadde brukt de samme psykologiske kriteriene på utenriksminister Jonas Gahr Støre, ville han fått samme diagnose som Anders Behring Breivik. «Støre har tidligere listet opp en del grunner for Norges deltagelse i Afghanistan som blant annet bygger på å forebygge islamsk fundamentalisme. Galtung mener dette kan ses på som en virkelighetsflukt, av samme type som Breiviks vrangforestillinger,» leser vi i studentavisen Under Dusken.
Vi mangler kompetanse til å avgjøre hvor vrangforestillingene er størst og virkelighetsflukten er kommet lengst, og vi kan derfor ikke uten videre avgjøre om vi kanskje her står overfor et tilfelle av at «blind høne finner også korn.»
Vi ønsker dere imidlertid en god helg med godt skiføre!
Fra oss i SMA-redaksjonen.
**********
Norske islamister møter ingen opposisjon
Det siste halve året har vi vært vitne til en ganske selsom jakt på syndebukker i Norge. I betydelig grad blir jakten utført av folk som selv enten sympatiserer med, eller direkte sokner til ekstreme miljøer med et lemfeldig forhold til terror, mens hovedskytset har vært rettet enten mot folk som knapt finnes, eller mot slike som reiser en advarende pekefinger mot farer for terror. Nesten all terror som utøves i verden er enten venstreekstrem eller islamsk. Høyreekstrem terrorisme har både historisk og i dag i all hovedsak vært rettet mot jødene og Israel. Dette kan man også observere tendensen til i den norske debatten, men her blir søkelyset øyeblikkelig rettet mot verdikonservative som forsvarer den jødisk-kristne sivilisasjon når terroren rammer. Nærmest som en selvfølge blir den sinnslidende terroristen Breivik karakterisert som «kristen» og endog som «sionist» og ikke engang Kirkens ledelse tør protestere.
Det er derfor interessant å merke seg at Politiets overvåkningstjeneste, PST, i sine trusselvurderinger klarer å holde fast ved det faktum at hovedtrusselen mot Norge fremdeles kommer fra radikaliserte islamistiske miljøer. Det var derfor en del av oss som slett ikke ble forbauset da justisminister Faremo benyttet seg av et beleilig, men syltynt påskudd til å kvitte seg med sin frittalende og meget fornuftige PST-sjef. Janne Kristiansens «lekkasje» var i realiteten ikke mer alvorlig enn at pakistansk UD straks kunne bekrefte sitt gode samarbeid med våre etterretningsmyndigheter som ifølge Faremo og hennes venner på Stortinget var så overmåte hemmelig. Den tilstedeværelsen av etterretningsfolk det er tale om, er noe av det selvfølgeligste som finnes i enhver diplomatisk representasjon. Det er antakelig bare det norske folk som ennå ikke kjenner til det.
Henrettelsen av Janne Kristiansen er et talende eksempel på hva som skjer når folk våger å holde seg til fakta mens heksejakten pågår. De norske intellektuelle er for lengst skremt under jorden og de eneste som våger å snakke Mekka midt i mot er de ekstreme muslimer selv, som åpenbart misliker å bli undervurdert. Det inngikk neppe i justisministerens opplegg at Janne Kristiansen og PST straks skulle få en så formidabel bekreftelse fra sine utpekte trusselkandidater. Nettopp de radikaliserte norske islamistene viser seg ikke bare å være en konkret trussel mot rikets sikkerhet og ledelse, men bryr seg ikke det minste om at de er overvåket og advart: De publiserer sine trusler samtidig som justisministeren avsetter den som advarte mot truslene, og holder offentlig markering med sin truende positur utenfor Stortingets hovedinngang. Ingen våget å ta affære ved å innrømme at dette ikke var en «demonstrasjon mot krigen i Afghanistan,» men en offentlig markering av islamsk makt i Norge i åpenlys forakt for den norske rettsstaten.
Videoen som de norske islamistene publiserte på Internett, benytter en kjent arabisk sang som inneholder ulike koranvers som lover smertefull død til dem som går imot Allahs bud. Et av de absurde elementene i denne hendelsen er at truslene som er rettet mot kronprinsen, statsministeren og utenriksministeren, rammer nettopp noen av dem som med størst iver har vært talsmenn for disse menneskenes tilhørighet i det norske samfunnet.
Nå gjenstår det å se hvor langt det politisk korrekte Norge vil gå i å bagatellisere den islamske terror som med koranen i hånd utnytter vårt demokrati og våre borgerrettigheter til å formidle sitt dødelige budskap. Vi lever i en tid hvor kampen for innskrenkning av ytringsfriheten i islamistenes favør er blitt en reell trussel mot vestlige samfunn. Det er dette vi må våge å diskutere om vi virkelig vil verne rettsstaten, ytringsfriheten, demokratiet og menneskerettighetene.
