Oversatt for SMA av Per Antonsen
Jeg kom nettopp tilbake fra en tur til norske universiteter hvor jeg snakket om internasjonal rett som angår den israelsk-palestinske konflikten. Men turen hadde nesten ikke kunnet gjennomføres.
Vertskapet for besøket, en norsk pro-israelsk gruppe, tilbød tre større universiteter å la meg forelese gratis. Norske universiteter slår vanligvis til på enhver mulighet for å invitere forelesere fra andre steder. Da min Harward-kollega Stephen Walt, som er medforfatter av boken «Israel-lobbyen», kom til Norge, ble han øyeblikkelig invitert til å gi en forelesning ved NTNU i Trondheim. Likeledes var det med Ilan Pappé, og Avi Schlaim som demoniserer Israel ved universitetet i Oxford.
Mitt vertskap ventet derfor at deres tilbud om å la meg presentere et annerledes akademisk perspektiv på den israelsk-palestinske konflikten stort sett ville bli akseptert. Jeg har skrevet et halvt dusin bøker om emnet som gir et sentrumsorientert syn til støtte for tostatsløsningen. Men universitetene avslo.
Dekanus ved juridisk fakultet ved Universitetet i Bergen sa at han ville føle seg «beæret» om jeg ville gi en forelesning «om saken mot O. J. Simpson,» dersom jeg lovet ikke å nevne Israel. En kontorist ved skolen i Trondheim sa at Israel er altfor «kontroversielt.»
Ved Universitetet i Oslo sa man ganske enkelt «nei,» uten å gi noen unnskyldning. Det fikk en journalist til å undres på om norske universiteter trodde jeg «ikke var helt stueren.»
Bare en gang tidligere har jeg blitt forhindret fra å gi forelesninger ved universiteter i et land. Det var i apartheid-landet Sør-Afrika.
Til tross for at fakultetene nektet å invitere meg, ga jeg tre forelesninger til fullpakkede auditorier etter invitasjon fra studentgrupper. Jeg fikk stående applaus både før og etter forelesningene.
Det var da jeg innså hvorfor alt dette hadde skjedd. Ved alle de norske universitetene har det vært gjort forsøk på å iverksette akademisk og kulturell boikott av jødisk-israelske akademikere. Denne boikotten er rettet mot Israels «okkupasjon» av palestinsk land – men den okkupasjonen som boikotterne har i tankene er ikke på Vestbredden, men i selve Israel. Her er første linjen i deres opprop: «Siden 1948 har staten Israel okkupert palestinsk jord …»
Ledelsen ved universitetene har nektet å være med på denne formen for kollektiv avstraffelse av alle israelske akademikere, slik at det formelle kravet om boikott førte ikke frem. Men i praksis eksisterer det. Jødiske pro-israelske forelesere blir utsatt for de facto boikott.
Førstemann på underskriftslisten for boikott var Trond Andresen, en professor fra Trondheim. Om jøder har han skrevet: «Det er noe umåtelig sjøltilfreds og egosentrisk ved den «stammementalitet» som er så utbredt blant jøder, … den etniske gruppa som helhet preges av denne mentaliteten, … Det er ikke mindre legitimt og på sin plass å si slikt i 2008/2009, enn det var å gjøre seg samme betraktninger om tyskere/østerrikere sånn rundt 1938 en gang.»
Denne måten å snakke på – rettet mot jøder, ikke Israel – er tilsynelatende akseptabel blant mange innenfor Norges elite. Ta for eksempel tidligere statsminister Kåre Willochs reaksjon på Obamas valg av Rahm Emanuel som sin første stabssjef: « Det ser ikke lyst ut, for han har jo valgt en stabssjef som er jøde.» Willoch visste ingenting om Emanuels synspunkter – han baserte sin kritikk utelukkende på det faktum at Emanuel er jøde. Det er kanskje ikke til å undres over at det bor mindre enn 1000 jøder i Norge i dag.
Landets utenriksminister skrev nylig en artikkel hvor han rettferdiggjorde sine kontakter med Hamas. Han sa at Norges essensielle filosofi er «dialog.» Den dialogen, viser det seg, er ensidig. Hamas og deres støttespillere er invitert til dialogen, men de som støtter Israel er ekskludert av en implisitt, men likevel svært reell boikott av pro-israelske synspunkter.
Alan Dershowitz er professor i rettsvitenskap ved Harvard. Hans siste roman heter «The Trials of Zion.» (Grand Central Publishing, 2010).
Marketwatch.com
