Norge 70 år etter krigen hvor nazistene utryddet 6 millioner jøder, og hvor norske embetsmenn og politi skyndsomt og velvillig bisto nazistene med folkemordet: bevæpnet politi står vakt ved synagogen i Bergstien.
Dette er en fadese, kort og godt.
Der man skulle ha lært av tidligere generasjoners totale svikt overfor en minoritet som attpåtil har bidradd positivt for landet, har man satt seg selv i en situasjon hvor man i tillegg til pågående antisemittisme i landet, subtil og mindre subtil, med vitende og vilje importerer problemer i form av mennesker som helt åpent hater jøder og nordmenn, og som er villige til å drepe. Noen protesterer mot den ukontrollerte innvandringen, ikke fordi de ikke vil hjelpe mennesker i nød, men fordi de vil gjøre det på andre måter.
Protestene angripes slik hele Europa har angrepet innvandrings- og islam-skeptikerne i flere tiår: man forsøker å knytte dem til ekstremisme, eller man tillegger dem meninger de ikke har, og man forholder seg som en gal lege i et teaterstykke ville gjøre dersom medisinen hans ikke hjalp pasientene.
Man ordinerer mer av den samme medisinen som ikke hjelper. Mer innvandring. Enkel matematikk tilsier at vi får mer av det samme, ettersom holdningene i Midtøsten når det gjelder menneskeverd, demokrati, kvinnesyn og ikke minst synet på jøder, er under enhver kritikk. Enkel prosentregning forteller oss at vi får flere av disse menneskene innimellom alle de som uten tvil er gode mennesker og ikke plager noen.
Vi i SMA har ikke noe imot noen grupper mennesker. Men Europa og Norge har et problem med jødehat, og ingen er tjent med at man ikke våger å peke på problemene og årsakene. Tvert imot, hvordan skal man løse et problem når man ikke tør si navnet på problemet?
Det er nemlig så enkelt at hovedårsaken til at det står politi i Bergstien i 2015, er muslimske innvandrere til Norge. Selvsagt betyr ikke dette at muslimer flest er kriminelle. Det skulle være helt unødvendig å påpeke dette hver gang, – at man likevel føler at man må det, er en del av problemet.
Islam har ikke ansvaret for antisemittismen alene. Men islam er ansvarlig for at en hel del – faktisk ganske mange muslimer hater jøder. Og det blir usaklig, noen vil si patetisk, å hevde at «islam er fred» eller «islam tillater ikke at man dreper noe menneske» når islam er full av drap. Muhammeds liv og levnet er en studie i drap, tortur, slaveri, voldtekter og massakrer. Noen tør å ta fatt i sakene, men ikke politikerne og mediene.
Det er på tide å reise seg og stå opp for det som er sant. De over nevnte gjentar i beste Goebbels-stil løgnene så mange ganger at folk tror på det. Vi merker det hver dag. «Israel må slutte å bombe folk». «Israel stjeler land fra palestinerne». «Israel dreper barn.» «Israel bryter folkeretten.» Vi har hørt dette alle sammen. Er det sant? Blir det sannere fordi NRK bringer inn Mads Gilbert som hyller Hamas som en human hjelpeorganisasjon? Blir jødene onde fordi TV2-medarbeidere gang på gang påstår at Israel bomber barn med overlegg?
Samtidig føler flere og flere norske jøder seg utrygge. Det er ikke fullt så ille i Norge som enkelte andre steder. I Storbritannia ropes det «vi skal drepe dere!«, og også der er et enormt antall politifolk utplassert, noen med hunder, for å beskytte jødiske barnehager, skoler og synagoger. Men vi har en rabiat muslim gående løs, og vi lar ham gå løs på våre gater, en mann som har skutt mot synagogen – med automatgevær. Det er som man ikke skulle tro det. Men sett i lys av at vi som stat faktisk ikke makter å kaste ut av landet en dømt terrorist som attpåtil har truet landets statsminister, er det mer forståelig. Så om man skulle føle at man bor på en fremmed klode og at tilværelsen er som en uhyggelig science fiction-film, er man ikke alene. Vi er flere som føler det slik.
Og verre blir det. Det er ikke vanskelig å spå det. Man kan bare legge linjalen på de siste tjue års utvikling og forholde seg edruelig i toppetasjen, så fatter man fort regnestykket.
Før noen med en viss pondus i Norge, og i Europa ellers, tar et oppgjør med røttene for antisemittismen, tør å gjøre seg upopulær blant den politiske eliten, og våger å henge bjellen på katten, og si til muslimene at «ja, dere skal ta et oppgjør med holdningene og trosgrunnlaget deres, Koranen og hadithene, ellers gjør vi det», og til de politikerne som holder det gående med sine løgner om Israel og dermed jødene, gjerne under dekke av at «vi er bare kritiske til Israel. Noen av våre beste venner er jøder«, vil forholdene for jøder forverres. Likeledes med den evig politiserende del av kristenheten, som åpent kaller islam-kritikere for «høyreekstremister», og av uforståelige grunner mener Jesus ville vært til venstre på den politiske skalaen.
For man har åpenbart glemt at Jesus, i den grad han bruker høyre- og venstreretorikk, gjør det i en upolitisk sammenheng, og attpåtil med motsatt fortegn av disse antijødiske kristne. Og alle folkeslag skal samles for hans åsyn, og han skal skille dem fra hverandre, likesom hyrden skiller fårene fra gjetene, og han skal stille fårene ved sin høire side, men gjetene ved den venstre. Matteus 25, 32-33.
Det ser ikke direkte lyst ut. Det er ikke fordi vi er pessimistisk, men fordi vi er realistisk.
Og taperne, de store taperne, er ikke jødene som flytter til Israel og blir en del av denne blomstrende, pulserende staten. Taperne er oss nordmenn. Fordi vi mister jødene blant oss, en positiv kraft, og ikke minst fordi det er et tap i seg selv å ikke kunne, ikke makte, selv ikke etter Holocaust, å stå opp for det gode, mot det onde. De to er uløselig forbundet.