Jødehatet i Norge er betydelig, og den legges merke til. Selv om man kunne innvende at “hvem bryr seg? Hvor stor innflytelse har dette landet? Norge er ikke en gang medlem av EU. Nesten ingen kan lese det de skriver i avisene sine. Ikke en gang danskene og svenskene som skjønner språket, bryr seg. Og hvor mye effekt har kan antisemittismen egentlig ha i et land som har 800 jøder?”
SMA har i en årrekke skrevet om jødehatet. Vi har slått ned på uttalelser, vi har skrevet uttallige artikler og brev og sendt tallrike e-poster til mediefolk, politikere og journalister. Bare de siste ukene har vi fått flere svar som viser holdninger som er litt spesielt å møte, og som er underlig. At man fremstår som opprørt fordi man blir kritisert for i beste fall uklar tale, eller ubalansert og ensidig kritikk av Israel, at man underslår sannheten når man rapporterer fra Midtøsten, at man lyver, at man bruker for lengst motbeviste argumenter og usannheter er kanskje forståelig. Man er naturlig nok ute av stand til å se saken fra en annen side en den “politisk korrekte.” Men at man så i svaret sitt forsterker sine haltende og misvisende påstander, og samtidig bedyrer at man står side om side med oss i kampen mot jødehatet, forteller oss at noe er riv ruskende galt.
Sensur
Dette er vi ikke alene om å se, det er en voksende skare av mennesker som er bekymret og snakker om sakene, og som skriver. Nettet har blitt en kanal hvor mediene har sviktet. Men mediene har i stor grad kontroll med hva de slipper til av kritikere i sine egne kanaler, og pressen er selv et forholdsvis mektig våpen i så måte. Vi ser stadig på TV at man slipper til kommentatorer og “eksperter” som forsterker og understøtter den vinklingen man ønsker at seerne skal få, og utelukker de andre.
Mediene har flere metoder enn bare å dra inn “sine” eksperter for å få uttalelser som understøtter det man ønsker å fremstille som “fakta,” og bare det, – altså i praksis en knebling av motstanderen. Vi hadde nylig en TV-debatt i forbindelse med innvandring som eksemplifiserte dette, hvor man riktig nok inviterte en meningsmotstander til debatt, men vedkommende som kunne ha bidradd til et mer balansert bilde av saken i en svært viktig debatt, fikk ti -10 – sekunder tilmålt taletid, knapt nok til å si “Ja, men…”. Og vi snakker om en person med svært gode kvalifikasjoner for å bidra til en seriøs meningsutveksling, både utdannelsesmessig og kunnskapsmessig.
Likedan ble den israelske statsviter og forfatter Manfred Gerstenfeld, som ved gjentatte anledninger har pekt på den norske antisemittismen, intervjuet i NRK, av den i særklasse ensidige journalisten Sidsel Wold. Gerstenfeld fikk ifølge nettstedet israelwhat.com “hele” 20 sekunder å forklare seg på, i et tre minutters intervju.
Man bruker skitnere metoder enn som så. I slutten av ovennevnte “intervju”, som ifølge Norge Idag ble slettet ved en feiltagelse, og så la man inn noe av Gerstenfelds stemme tatt fra Internett(!) skriver Sidsel Wold sine egne, svært ubalanserte og uprofesjonelle meninger, altså i en reportasje om Gerstenfeldt. Hun later til å se “McCarthyisme”(!) i Israel:
Når Gerstenfelds bok utkommer i Oslo i dag vil han kanskje oppnå en debatt om antisemitisme i Norge, og en ny debatt om hvor grensene går mellom antisemittisme og nødvendig kritikk av staten Israels politikk.
Under Netanyahus regjering blåser det en vind av McCarthyisme over Israel. Alle jøder eller Israelere som ikke er enig med Netanyahus regjering stemples som selvhatende jøder. Om kritikerne ikke er jøder, ja så stemples de som antisemittiske. En enkel taktikk for å stoppe all uønsket politisk kritikk.
Altså, ifølge NRK og Sidsel Wold, så er det politiske liv slik fatt i Israel at regjeringen knebler alle sine meningsmotstandere ved å stemple dem som “selvhatende jøder” eller “antisemittiske.” Punktum. Tror noen at Sidsel Wold er en reporter som har vært et sannhetsvitne fra regionen? Tror noen at en journalist som skriftlig kan uttrykke seg slik, beretter troverdig om situasjonen på stedet? Enhver som kan engelsk nok til å lese engelskspråklige aviser ser lett at dette slett ikke er tilfelle. Den politiske debatten i Israel er mangfoldig og heftig, langt mer enn vi trauste nordmenn har tradisjon for. Det politiske spillet står ikke noe tilbake for Norges skittkasting partiene imellom. Dette har imidlertid ingen ting med McCarthyisme å gjøre. Tvert imot. I så fall var de fleste land i Sør-Europa og Sør-Amerika i samme båt, med sin livlige polemikk.
Det er nok på tide at vi våkner opp.
Her i Norge derimot, opplever vi dette. Vi ser at Regjeringens meningsmotstandere blir kneblet, og det ikke av Regjeringen selv, men av mediene, som lydige tjenere for de politiske herrer. Antisemittismen i Norge er et problem. Og problemet vokser.
Allerede for tre år siden påpekte document.no den voksende antisemittismen i Norge i forbindelse med Graffs karikaturer i VG, Otto Jespersens jødevitser, og Arfan Bhattis terrorisme som altså dommerne i Norge ikke ser alvorlig nok til å bruke terrorparagrafen.
…
Men jøder har en innebygget seismograf. Den ser på varighet i tid, den ser på grovhet og mangel på reaksjoner, den ser på ensidighet, fortielser, hvor ofte korrigerende oppfatninger slipper til. Summen sier noe om hvilken vei vinden blåser.
I Norge har den blåst i gal retning i lang tid.
Dette skal selvsagt ses opp mot den sterke islamofile retningen, blant annet innen kirken og Human-Etisk Forbund.
Norge er i ferd med å ta farvel med sine åndelige røtter.
Det er alvorlig for de 1.300 jødene i Norge. Men det er mye mer alvorlig for den vanlige kvinne og mann. Jødefiendtlighet er i dag noe som truer norsk kultur og norsk fellesskap, så merkelig det enn kan høres.
Ambassadør: “Respektløst” å beskylde nordmenn for antisemittisme
Det underlige er, når jøder føler seg forhatt og plaget i den grad at de ikke orker mer, men drar fra landet, – vi snakker altså om norske statsborgere som har bodd her hele sitt liv, – så står norske politikere og offentlige talsmenn i kø for å bedyre sitt lands uskyld i så måte. Da det var blest omkring Gerstenfeld i slutten av 2009, var Norges ambassadør til Israel, Jakken Bjørn Lian straks på banen med et til dels krasst innlegg i Jerusalem Post, der han ifølge Utrop.no fullstendig avviser at Norge er antisemittisk.
Han går også langt i å stemple Gerstenfeldts kritikk av Norge som respektløst. Nevnte nettsted synes av uklare årsaker å ha sammenfallende meninger med Lian, da de illustrerer saken med et bilde av sikkerhetsmuren mot terrorisme med en ytring av samme kaliber som Wolds over, riktig nok ikke like kategorisk som Wold, her holder det med “enkelte jødiske organisasjoner og tenketanker” – du verden:
Kritisert av Norge: muren som skiller Israel fra Palestina. Enkelte jødiske organisasjoner og tenketanker vil se på slik kritikk som et uttrykk for antisemittisme.
Under overskriften “Noe er råttent i Norge” peker Gerstenfeld på det samme som SMA’s leder skriver: avvisningen av professor Alan Dersowitch. Man ville ikke la den Israel-vennlige amerikansk-jødiske jus-professoren, advokaten, samfunnsdebattanten og forfatteren tale på norske universiteter. Ikke at alle skal få taletid, men det er en systematisk og ensidig avvisning av stemmer som Dersowitch, samtidig som man gir taletid til erklærte Israel-kritikere som Stephen Walt og Ilan Pappe.
Norge ligner på Sovjet
Dersowitch så klare likhetstrekk med situasjonen i Sovjet under Den kalde krigen, og Sør-Afrika under apartheid, han ble også nektet å tale der. Ifølge ham er norske universiteter “propagandaredskaper,” og han ser den politikken som føres av den norske regjering som et hinder for fredsprosessen, ettersom “deres doble standard hjelper Hamas.”
Mens ovennevnte diplomat, utenriksminister Gahr Støre og selvfølgelig Kristin Halvorsen bastant avviser at det skulle være noen som helst slags antisemittisme i Regjeringen, har de selv stadig utspill som helt klart tydelig viser at det dessverre er slik. Halvorsen gikk i anti-israelsk tog under den pro-israelske demonstrasjonen i Oslo 8. januar 2009, sammen med arabere som sang “Khaybar, Khaybar, dere jøder, Muhammeds hær kommer tilbake..” og Støre måtte nylig motvillig innrømme hemmelige samtaler med terroristorganisasjonen Hamas.
Ser de det ikke selv? Dette er dagens situasjon, det skjer hele tiden. Argumentet om at det er “politisk uenighet som ligger bak” er for tynt. Vi skal ta ett eksempel, hentet fra det politiske partiet SV.
Ekstrem arabisk terrorisme
I den senere tid, mens verden har vært opptatt med opptøyer i de nordafrikanske muslimske land, jordskjelvkatastrofen i Japan og Burma, tar Israels erklærte fiender på Gaza anledning av uoppmerksomheten og iverksetter et rakettbombardement som under andre omstendigheter – les andre land – hadde medført full krig mot angriperen. Mer enn 50 raketter haglet inn over det sørlige Israel. Terrorister iverksetter aksjoner, en del blir avverget, noen lykkes i sine djevelske planer, – et fantastisk menneske, en bibeloversetter fra Skottland, som uheldigvis var på feil sted til feil tid, ble drept av en terrorbombe. Mange ble skadet. Ta gjerne en titt på denne artikkelen i Ynet News (engelskspråklig) – du får et innblikk i panikken, redselen, hva det innebærer å være truet absolutt hele tiden av mennesker som styres av en gjeng banditter som har ett overordnet mål: å utradere staten Israel, og som i årevis har planlagt og iverksatt forsøk på dette. Takket være israelsk etterretning og forsvar har de til nå ikke hatt stor suksess, men dette kan fort snu, hjelp som de får fra Iran og Syria.
Avansert forsvar
Israelerne er naturlig nok svært opptatte av å forsvare sine kjære mot denne galskapen. Vi husker SCUD-rakettene fra Husseins Irak under Kuwait-krigen. Israel hadde en del teknologi selv, og fikk mer fra USA, som muliggjorde å stoppe og uskadeliggjøre en del av rakettene under deres ferd mot innbyggerne. Nå har Israel, takket være sin svært dyktige teknologiske ekspertise, forsket videre, og har nå utviklet et defensivt system som kalles “Jernkuppelen” (Iron Dome). Det er et transportabelt system som oppdager avfyrte fiendtlige raketter tidlig nok til å uskadeliggjøre det, og er satt opp for første gang utenfor Beersheba.
Myndighetene fraråder imidlertid fra å tro at Iron Dome gir en hermetisk sikkerhet, ettersom det under gitte omstendigheter ikke lar seg gjøre å avverge et angrep tidsnok. Israelere, spesielt i sør i landet i øyeblikket, er derfor likevel svært utsatt for angrep, og risikerer liv og lemmer under angrepene, som kommer uvarslet, som lyn fra klar himmel, uten forutgående provokasjoner. Man kan godt sette seg inn i den enorme spenningen og hva dette fører til av frykt og psykiske stressreaksjoner blant befolkningen.
Tvangstanker mot Israel
Hva er Sosialistisk Venstrepartis holdning til dette? Altså det partiet som fremfor andre tar mål av seg til å stå for fred i verden, de mener å kjempe for de svake og undertrykte i mye større grad enn alle andre politiske retninger. SV har landsmøte, og har, som Gerstenfeld uttrykker det, “tvangstanker om et lite land tusenvis av kilometer borte.” Jo, sosialistene ønsker å bringe inn sin ekspertise i situasjonen på følgende måte: “Verdenssamfunnet må derfor også reagere mot israelske fly angrep på Gaza-stripen, heter det i forslaget til uttalelse.”
“Reagere mot israelske fly.”
Altså ikke mot de utallige rakettene. Ikke mot dem som dreper, langt mindre mot alle de rakettene feiler i å treffe sine mål fordi jødene i 20 år har måttet tåle disse angrepene, og har utviklet ekstremt effektive rutiner for å komme seg i sikkerhet. Det dreier seg om svært kort tid fra de får varsel, til raketten slår ned. I løpet av denne tiden må alle i faresonen umiddelbart slippe alt de har eller måtte drive med, barna på skolen eller i barnehagen må fås i sikkerhet i løpet av sekunder, gamle mennesker må ha et hjelpeapparat som bringer dem i bomberommene, det må være tilfluktsrom tilgjengelig overalt.
Verdenssamfunnet må altså ikke reagere mot de ondsinnede og hatefulle menneskene og “regjeringen” bak dem, som helt åpent støtter terroristene og roser dem etter “vellykket” aksjon, nemlig den såkalt “demokratisk valgte” terroristorganisasjonen Hamas, – som Gahr Støre, – stikk i strid med hva omtrent resten av den siviliserte verden mener om saken, gir kredibilitet ved å ha samtaler med bandittene.
Verdenssamfunnet må altså ikke reagere mot at denne organisasjonen, som har grener rundt omkring i den kriminelle ultra-religiøse muslimske verden som består av organisasjoner som al-Qaida, Hizbollah, al-Aqsa brigadene og lignende, og gale ledere som den muslimske verden er full av, som Ahmadinejad og Bin Laden og også vennen deres Hugo Chavez i Venezuela, en av den øvrige verdens løse kanoner, oppfordrer til, planlegger og iverksetter angrep mot sivile jøder, eller for den saks skyld fengsler, torturere og dreper muslimer innen sitt eget system, som har avvikende oppfatning av hvordan de best mulig kan utslette Israel.
Verdenssamfunnet må altså ikke reagere på at det graves tunneller og transporteres inn våpen til disse fra Egypt.
Verdenssamfunnet må altså ikke reagere på at det kommer båtlaster med våpen fra Iran til disse terroristene.
Alt dette er greit for SV.
Politikerne hykler
Men hvis Israel gjør det som ville være naturlig for enhver stat i hele verden, nemlig å forsvare seg og sine, skriker de opp. Dette er ikke noe annet enn kynisk hykleri. Det går ikke an i 2011 å være så uvitende om det som skjer at man kunne unnskylde seg under et dekke av uvitenhet. Mye av disse nyhetene har også stått på trykk i norske aviser. Det hadde vært godt om vi kunne skrive det på denne kontoen, men det er altså helt umulig.
Hva er så årsaken til, som Gerstenfeld skriver, at “den norske eliten er dominert av Israel-hatere som er besatt av den jødiske staten?”
Ikke så “typisk norsk å være god”, likevel?
Kanskje vi finner svaret i historien. For til tross for ambassadør Lians indignasjon over ikke å bli respektert, og våre politikere, mediafolk og kulturpersonligheters genuine overraskelse når de blir konfrontert med sine holdninger, er det et faktum at nazistene som var stasjonert i Norge under krigen, ikke arresterte én av jødene som ble geleidet til skipet “Donau” for å likvideres i fangeleirene i Europa. Det gjorde nordmenn for dem. Vi var også det siste landet i Europa som slapp inn jøder i landet.
Det er nok flere årsaker. Mye handler om sekularisering og avkristning, et enormt tema. Men det dreier seg også i høy grad om en stor innvandring fra muslimske land. I det debattklimaet som har vært i Norge, har dette tidligere vært et tabu som man ikke kunne nevne uten straks å bli stigmatisert – og det av nøyaktig de samme kreftene som nå angriper Israel, uten balanse, uten kritisk sans, uten en gang å bry seg om at det finnes grunner til for eksempel flyangrep mot Gaza. Grunner som SVs Audun Lysbakken ikke synes er viktige nok for Israel.
Nemlig hensynet til de sivile.
SV: Forsvare sivile i Libya: OK. Forsvare sivile i Israel: IKKE OK.
I Libya er det derimot helt i orden at ikke bare libyerne forsvarer seg mot angriperne, men hele FN engasjerer seg. Riktignok med heftig dissens og den sedvanlige nølingen, men dog. Og Norge, med SV i regjering, går for bombing av Libya. Den nevnte Kristin Halvorsen har “ennå ikke truffet ett eneste SV-medlem som ikke støtter FN-resolusjonen om Libya” lyder det denne gangen. (Aftenposten)
Både partileder Kristin Halvorsen og utenrikspolitisk talsmann Bård Vegar Solhjell har vært krystallklare på at det var nødvendig å sette makt bak vedtaket i FNs sikkerhetsråd for å hindre Libyas leder Muammar al-Gadafi fra å drepe sin egen befolkning.
Men altså, når Israel gjør det samme, og Halvorsen og Solhjell: her er det faktisk det angrepne landet selv, ikke en mengde utenforstående stater, som forsvarer seg mot forsøkene på å drepe befolkningen deres. Altså enda bedre rettslig grunnlag.
Hvorfor denne forskjellsbehandlingen? Hvorfor dette uforståelige hykleriet?
Hvorfor ikke si det med rene ord: det er forskjell på jødene og resten. Så hadde vi forstått hva dere egentlig mener.
Ynet
Aftenposten
Jerusalem Post
Beskrivelse av Iron Dome
