Netanyahu: – Jeg kan ikke skape fred uten deg

«La oss møtes i dag.»
Med disse ordene inviterte Israels statsminister palestina-arabernes president Mahmoud Abbas til forhandlingsbordet i sin tale i FN i går, få minutter etter at Abbas presenterte sin 40 minutter lange tale for palestinsk medlemskap i FN.
Men Benjamin Netanyahu presiserte ytterligere: «Vi må slutte å forhandle om forhandlingene. La oss bare fortsette med dem. La oss forhandle om fred.»
«Nå er vi i samme by. Vi er i samme bygning. Så la oss møtes her i dag, i De forente stater. Hvem er det som hindrer oss? Hva er det som hindrer oss?»
«La oss lytte til hverandre. Jeg vil fortelle om hva som bekymrer meg. Du forteller om det som ligger deg på hjertet, og med Guds hjelp kan vi finne en felles plattform for fred. Jeg kan ikke skape fred alene. Jeg kan ikke skape fred uten deg.»
PARTENE SELV MÅ SKAPE FRED
En del mennesker later til å tro at fred er noe som kan tvinges ned over to parter. Når man tar til orde for at «nå må det bli fred i Midtøsten» og at dette må skje ved for eksempel våpenmakt, er man på ville veier. Man kan saktens stoppe en aggressiv part så lenge man har militærmakt nok, og er villig til å risikere mannskap og materiell, men selv dette er vanskelig. Vi behøver ikke minne om Afghanistan, Irak eller andre steder i verden man har prøvd dette. Men freden selv kommer ikke. Det viser seg at hatet forblir.
Derfor må det kunne slås fast at en fred i Midtøsten kun kan oppnås ved at de to partene selv ønsker fred. Og at begge to gjør det.
Netanyahu pekte på nettopp dette i sin tale, idet han viser til Abbas’ retorikk, da det i det lange løp viste seg at palestiner-araberne ikke ville oppnå noe i Sikkerhetsrådet på grunn av manglende støtte, men måtte gå til Generalforsamlingen. Abbas sa at han nå var bevæpnet kun med «deres håp og drømmer.»

«Ja, håp og drømmer, og 10.000 missiler og Grad-raketter tilveiebragt fra Iran,» sa Netanyahu idet han viste til det enorme våpenarsenalet som er bygget opp av det iransk-støttede Hamas i Gaza, og som jevnlig brukes mot sivile israelere.
Netanyahu begynte sin tale med å si at han rekker sin hånd ut til alle nasjonene rundt Israel, til Egypt, Jordan og Tyrkia, hvor det har vært litt vanskelige forhold i det siste, og også til Libya, Tunisia, Syria, Libanon og Iran.
«Men aller mest rekker jeg min hånd til det palestinske folket spesielt, for en rettferdig og varig fred,» sa han. Han talte om håpet om fred, som aldri blekner, og minnet forsamlingen om alle de gode tingene Israel har, leger, vitenskapsmenn, oppfinnere som gjør morgendagen bedre, og kunstnere og forfattere som «beriker menneskehetens arv.»
Netanyahu minnet FNs Generalforsamling også om den ensidige fordømmelsen og negative holdningen til Israel i årene som har gått. «Jeg vet at dette ikke er akkurat det bildet av Israel som er kommet frem i denne møtesalen. Det var her i 1975 den utgamle lengselen mitt folk har hatt etter å få tilbake sitt nasjonale liv i vårt gamle bibelske hjemland ble fordømt som rasisme. [Jfr JPCA, Wikipedia] Det var her den historiske fredsavtalen med Egypt ikke ble verdsatt. Den ble fordømt.»

Reaksjonene ellers på den israelsk-egyptiske fredsavtalen er også interessante. Spesielt palestina-araberne fordømte fredsavtalen som en kniv i ryggen. PLOs leder Yassir Arafat sa «La dem skrive under på hva de vil. Falsk fred vil ikke vare.» Egypt ble utvist fra Den arabiske liga for fredsavtalen. Egypternes president Anwar Sadat ble myrdet av medlemmer av «Egyptisk Islamsk Jihad.»

«Og det var her at Israel år etter år ble urettferdig fordømt, som eneste stat. Israel alene har blitt fordømt mer enn samtlige stater i verden sammenlagt.»

FN FORDØMMER ISRAEL
Listen er lang. Vi kunne nevne resolusjoner i hundrevis, her er et utvalg: Sikkerhetsrådets resolusjon 106, som fordømmer Israel for raid i Gaza i ’55, res. 111 som fordømmer raid mot Syria i ’56; 138 som setter spørsmålstegn ved Israels arrestasjon av krigsforbryteren og jødemorderen Adolf Eichmann; 248 som fordømmer Israels angrep i Karameh i Jordan; Generalforsamlingens res. 476, som protesterte på at Israel hadde til hensikt å godkjenne en grunnleggende lov om at et forent Jerusalem er hovedstad i Israel; og 478, som protesterte da Israel godkjente loven; Sikkerhetsrådets 252, som erklærer Israels forening av Jerusalem som nasjonal hovedstad som «ugyldig»; 256 som fordømmer Israels angrep på Beirut flyplass.
Så kommer det en rekke påfølgende fordømmelser av Israels krigshandlinger i Libanon; 573 fordømmer Israels bombing av PLOs hovedkvarter i Tunisia, stadige krav i resolusjons form om å «bedre forholdene for,» krav om «ikke å deportere», krav om å «la flyktninger komme tilbake,» klager på Israels påståtte «manglende samarbeid med FN»; resolusjon 1397 som er den første som eksplisitt ber om en tostatsløsning; 1402 (som ble initiert av Norge), mot Israels reaksjoner mot geriljastyrker i Al-Aqsas «martyrbrigader», selvmordsangrep som tok mange israelske liv i nesten daglige angrep, den følgende 1403 som iverksatte den foregående resolusjon; 1405 som ville lette på restriksjonene for humanitære organisasjoner i Jenin, og for å etablere en kommisjon som skulle finne ut hva som skjedde under Israels operasjon mot terroristene, etter palestinske anklager om en massakre i Jenin; fordømmelsen av Israels sikkerhetsgjerde i 2003.
(Wikipedia)
Den observante og interesserte leser vil straks se at langt de fleste resolusjoner handler om Israels selvforsvar. Hvorfor blir så Israels selvforsvar kritisert så til de grader i dette internasjonale forum, der de fleste stater i verden er medlemmer og slik sett har tilkjennegitt en viss grad av felles interesser?
(Wikipedia, Mideastweb)
FN OPPTRER KRITIKKVERDIG
Netanyahu sa også i talen sin at dette er en uheldig del av institusjonen FN. Den ikke bare fremstiller Israel som skurk, men den setter også ofte kjeltringene i lederrollen. Kadaffis Libya hadde lederrollen i Kommisjonen for menneskerettigheter i FN. Saddams Irak var leder for FNs komité for nedrustning.

«Du kan si at dette er fortid,» la han til. «Men dette er det som skjer akkurat nå: Det Hizbollah-kontrollerte Libanon presiderer nå over FNs Sikkerhetsråd. Det betyr at i praksis er det en terrororganisasjon som er møteleder i den organisasjonen som er betrodd oppgaven å garantere for verdens sikkerhet.»
 «Jeg kom hit for å si sannheten. Sannheten er at Israel ønsker fred med en palestinsk stat, men palestinerne ønsker en stat uten fred. Og sannheten er at dere ikke bør la dette skje,» sa Netanyahu videre i sin tale til FNs generalforsamling.
Han advarte også medlemmene kraftig mot å la Iran fortsette sin atomvåpenproduksjon. Den største faren i verden i dag er militant islamsk fanatisme, slik som Iran og dets president. «Det internasjonale samfunnet må stoppe Iran før det er for sent.» «Kan dere forestille dere den mannen som holdt leven her i går, bevæpnet med atomvåpen?» spurte han, og henviste til Irans president Mahmoud Ahmadinejads tirade torsdag.
«Vi må gjøre vårt beste for å skape fremtiden,» sa han. «Men vi kan ikke ønske bort farene vi står overfor i dag,» og advarte mot at militant islam nå ønsker å rive vekk de fredsavtalene Israel har med Egypt og Jordan. De er ikke uenige i Israels politikk; de motsetter seg selve Israels eksistens. Han avviste dem som mener at Israel i disse turbulente tider skulle være spesielt villig til å inngå kompromisser omkring områdene som det diskuteres om. «Disse teoriene høres enkel ut,» sa han. «Gå bort fra territoriene, og fred vil oppstå. De moderate styrkes, de radikale vil stoppes, og ikke bry deg om de ubehagelige detaljene om hvordan Israel skal forsvare seg. Internasjonale styrker vil gjøre den jobben.»

Israel har prøvd denne teorien, men den virker ikke, påpekte Netanyahu. Han minnet forsamlingen om hvordan Israel i 2000 kom med et dramatisk fredstilbud som ble avvist av PAs leder yassir Arafet, og hvordan tidligere statminister Olmert Ehud kom med et enda mer omfattende fredstilbud i 2008, uten at lederen Abbas en gang svarte på dette. [Se Meforum]
Han påpekte også at Israel dro seg tilbake fra Libanon i 2000 og Gaza i 2005, med det resultat at Israel nå står under stadige rakettangrep fra både nord og fra sør. Når man ser resultatene etter tilbaketrekningen fra Gaza, er det høyst relevant å spørre seg om hva resultatet vil bli etter at Israel eventuelt trekker seg tilbake fra Judea og Samaria. For mens mesteparten av de store byene i sør ligger innen noen titalls kilometer fra Gaza, så ligger byene langs disse områdene bare noen hundre meter i fra Judea og Samaria.
«Jeg tror at disse behov og bekymringer vil bli tatt opp i seriøse fredsforhandlinger,» sa han. «Men de vil ikke bli behandlet uten forhandlinger.» «Israel trenger større strategisk dybde, og det er nøyaktig derfor Sikkerhetsrådets resolusjon 242 ikke krever at Israel skal forlate territoriene landet erobret i Seksdagerskrigen. Den snakker om tilbaketrekning fra territorier til sikre og forsvarbare grenser.»
«Dette er ikke teoretiske problemer. De er svært relle. For israelere snakker vi om liv og død. Alle disse potensielle sprekkene i Israels sikkerhet er noe vi trenger å få inn i en fredaavtale før det blir etablert noen palestinsk stat. Ikke etterpå. Hvis du lar disse spørsmålene ligge, blir de aldri avtalefestet. Palestinerne burde først inngå fred med Israel, og så få seg sin egen stat. Men jeg vil også si dere en ting til: etter at en slik fredsavtale er signert, vil ikke Israel være den siste som ønsker en palestinsk stat velkommen som medlem i FN. Vi vil være den første.»

REALITETENES VERDEN
Netanyahu minner også Generalforsamlingen om den israelske soldaten Gilad Shalit, som har blitt holdt som gissel av Hamas i fem år. Hamas bryter internasjonale lover ved ikke å tillate Shalit besøk av Det internasjonala røde kors. «Enhver nasjon som er representert her skulle kreve hans umiddelbare løslatelse. Dersom dere lager noen resolusjon om Midtøsten i dag, er det den resolusjonen dere bør lage.»

Israels statsminister pekte også på den enorme forskjellen i verdisyn som skiller Israel fra landets naboer. «Israel vil alltid beskytte landets minoriteter. Dette gjelder også for den arabiske minoriteten, som utgjør en million. Jeg skulle ønske jeg kunne si det samme om en fremtidig palestinsk stat. For som palestinerne gjorde det klart for noen dager siden, så vil en palestinsk stat ikke tillate noen jøder opphold. Den vil være fri for jøder – Judenrein. Det er etnisk rensning.»

Han ba palestinerne å gi opp sin fantasi om å overskylle Israel med millioner av arabere, og avviste Abbas’ påstander om at kjernen i konflikten er de jødiske bosettingene i Judea og Samaria. Netanyahu sa at det som står tilbake er at araberne nekter å anerkjenne en jødisk stat, uansett hvor grensene ville gå.
«Mine damer og herrer. Jeg fortsetter å håpe at president Abbas vil være min fredspartner. Jeg har arbeidet hardt for å få frem denne freden. Den dagen jeg kom til mitt kontor, ba jeg om direkte forhandlinger uten forhåndsbetingelser. President Abbas svarte ikke. Jeg kom med utkast til en fred med to stater for to folk. Fremdeles ingen respons. Jeg tok bort hundrevis av veisperringer og sjekkpunkter, men igjen – ingen respons. Jeg tok det uhørte skritt å fryse nybygging i boligområdene i to måneder. Enda en gang – ingen respons.»
Den såkalte Kvartetten kom med en erklæring på slutten av den begivenhetsfulle dagen i FN i går, med et forslag om et forberedende møte om en måned, hvor man kan diskutere et opplegg og lage fremdriftsplan for en endelig avtale innen slutten av 2012.
«Kvartetten forventer at partene gjør fremskritt ved å finne løsninger for territorier og sikkerhet som viser at man mener alvor, innen tre måneder. Dessuten at man gjør betydelig fremgang innen seks måneder. Så vil Kvartetten stå for en internasjonal konferanse i samarbeid med partene på et passende tidspunkt,» sies det i erklæringen.

Det meldes nå at De palestinske selvstyremyndighetene etter sigende ikke lukker døren for Kvartettens forslag, men vil diskutere det seg imellom.
(Ynet
ETTERGIVENHET ER PRØVD, MEN VIRKER IKKE

De to talene i FN står i sterk kontrast til hverandre. Abbbas la all skyld på Israel for at fredsprosessen har stoppet opp. Han sa han ikke kan gå tilbake til forhandlingsbordet før Israel fryser all boligbygging i landområdene. Israel på sin side er villig til å gå i forhandlinger umiddelbart – uten forhåndsbetingelser.
Abbas sjokkerte mange av tilhørerne ved sitt harde ordvalg. Han slo fast at det fremtidige Palestina skal inkludere Øst-Jerusalem og også byens jødiske kvarter og Vestmuren, jødedommens helligste sted. Og han ville ha tilbaketrekning til våpenhvilelinjene før 1967. noe eksperter sier gjør det helt umulig for Israel å forsvare seg bak.
Abbas’ retorikk viser hvor langt man er villig til å gå for å tilpasse historien til egen politisk fordel. Han sa at hans opphav er Det hellige land, et land som er hellig for muslimer og kristne. Jødene hadde ingen plass i hans beskrivelse. Men kristendommen har sitt opphav nettop i jødedommen. Alle kristendommens hellige steder er jødedommens hellige steder, og hadde vært det i tusener av år før kristendommen kom. Å utelate jødedommen når man snakker om Israel, Palestina og Jerusalem, blir noe patetisk.
At Abbas også i talen sin fordømte de arkeologiske utgravningene som i det senere har foregått, og avdekket nettopp beviser på de antikke israelske og judeiske kongedømmene, må anses som et forsøk på protest mot historiske kjensgjerninger.
Netanyahu tok opp  sin tale følgene av å trekke seg tilbake fra Gaza i 2005, slik det internasjonale samfunnet forlangte av dem. Den ensidige tilbaketrekningen var ikke en «frysning» av boligbyggingen, som Abbas forlanger på den såkalte Vestbredden, men «utryddelse.»
«Vi rykket bort tusener av mennesker fra hjemmene deres. Vi valset ned synagoger med bulldozer. Vi dro til og med våre kjære opp av gravene deres. Da vi hadde gjort dette, ga vi nøklene til Gaza til president Abbas. Men vi fikk ikke fred. Vi fikk Iran. De palestinske selvstyremyndighetene kollapset etter én dag.»
Abbas roste sin egen forsoning med Hamas. Han fordømte israelske angrep på Gaza, men nevnte ikke med ett ord noe om de tusenvis av rakettene som har blitt avfyrt fra disse områdene mot israelske sivile.
Abbas lykkedes i alle fall ikke med å få medhold i FN med sin harde tale. USA, Tyskland, Italia og mange andre land motsetter seg nemlig å anerkjenne noen palestinsk stat uten forhandlinger, den eneste veien til fred.
Tony Blair, tidigere utenriksminister i Storbritannia, som nå forhandler for Midtøsten-kvartetten, sa:» Du kan vedta de resolusjoner du vil i De forente nasjoner, eller i Sikkerhetsrådet, men det gir deg faktisk ingen stat. Og om du ikke har en enighet, så blir alt du gjør i FN en kraftig konfrontasjon.»
(The Israel Project)

INTERIMSAVTALEN OG NORGES ROLLE
Når det gjelder norske mediers dekning av saken, er det forbausende at man ikke nevner Oslo-avtalene i denne sammenheng. Oslo II-avtalen, den såkalte Interimsavtalen er en fortsatt gyldig avtale mellom staten Israel og Palestina-araberne, representert ved PLO. Denne avtalen legger en del føringer for forhandlingene fremover, og blant annet sies det i slutterklæringen, artikkel 31, undertegnedes oversettelse:

Punkt 5: Permanente statusforhandlinger mellom partene vil påbegynnes så snart som mulig, dog ikke senere enn 4. mai 1996. Det er slik å forstå at disse forhandlinger skal ta for seg gjenværende emner som: Jerusalem, flyktninger, bosettinger, sikkerhetsarrangementer, grenser, forhold og samarbeid med andre naboer, og andre saker av felles interesse.
Punkt 7: Ingen av sidene skal initiere eller ta noe skritt som vil endre status på Vestbredden og Gazastripen i påvente av utfallet av de permanente statusforhandlingene.

Hva det har å bety for Norge som pådriver for, og vitne ved underskrivelsen av denne avtalen, når utenriksminister Gahr Støre går ut offenlig, av alle ting på Facebook, og nærmest forhåndsgodkjenner en ansøkning fra palestinerne i FN, og det uten å ha lest søknadens tekst, kan man bare forestille seg. At mediene ikke spør utenriksministeren om denne avtalen, som vakte så mye oppmerksomhet da den ble inngått, tyder på at man ikke ønsker at publikum skal koble dagens aktivitet sammen med inngåtte avtaler. Hvordan vil den Palestina-arabiske siden kommme fra en slik sammenkobling? Hvordan vil utenriksministerens utspill bli tolket? Hva med den andre siden, Israels forpliktelser, dersom Oslo-avtalen blir brutt? Skulle ikke mediene være et korrektiv til regjeringsmakten? Slik mediene fungerer i dag, finnes det knapt kritikk.
Vi må huske på at krigen i 1967 i Israels øyne var en forsvarskrig. Og Norge hadde sin egen FN-observatør i området, og det er meget godt dokumentert at Israel var under angrep, selv om Israel i dette tilfellet var den part som startet fysiske angrep. Dette vet UD meget godt om. At Israel så vant denne krigen, og følgelig kan forlange av motparten at de forhandler, og at dette er i henhold til gjeldene lovgivning, hersker det ingen som helst tvil om. Som vi så Netanyahu påpekte ovenfor, etterlater ikke en gang FNs resolusjon 242 den ringeste tvil om at Israel er i sin fulle rett til å kreve den del av de omstridte territoriene de trenger for at deres grenser skal være mulig å forsvare.
MENINGER ER IKKE FOLKERETT
Dette er gjeldende rett. At domstoler, FNs generalforsamling, for ikke å snakke om statsledere og politikere i store eller små land har sine meninger, eller at mediefolk og kulturpersonligheter mener noe om saken og ytrer dette, er helt greit. Men at man fremstiller det som rettsgyldig er én sak. At man unnlater å nevne det er ubalansert. At man i tide og utide kommer med påstander som at «Israel bryter folkeretten» uten spesifikt å vise til hva konkret i folkeretten Israel bryter, og uten å svare på oppfordinger om å spesifisere, er noe annet.
(Antisemittisme.no)
Om Oslo-avtalene ikke nevnes så mye i norske medier, ligger det like fullt til grunn for at verdens mer seriøse ledere var imot palestinernes fremstøt for å etablere en stat. Hillary Clinton representerer USAs syn, og sa klart at veien til fred ikke går gjennom New York, men «gjennom Jerusalem og Ramallah.»
(Antisemittisme.no)
Jan Björklund er visestatsminister i Sverige, og skrev sammen med partifelle og EU-minister Birgitta Ohlsson en kronikk der de sterkt oppfordrer verdens ledere til ikke å stemme for en palestinsk stat uten forutgående forhandlinger, verken i EU eller i FN – nettopp ved å peke på Oslo-avtalen og hva et ensidig brudd på denne vil kunne føre til.

Ett utropande av en palestinsk stat i detta läge skulle ta bort ett av de viktigaste incitamenten för parterna att fortsätta med en förhandlingslösning. Det skulle också undergräva Osloavtalet och allt det samarbete mellan parterna som mödosamt byggts upp de senaste 15 åren på en rad områden som till exempel vatten, säkerhet och skattesystem.
Vi i Folkpartiet tog som ett av de första partierna i Västeuropa ställning för en tvåstatslösning där Israel kan leva i fred och säkerhet och där en palestinsk stat bildas på Västbanken och Gazaremsan. Frågan som nu ska av­göras handlar inte om ett ja eller nej till en palestinsk nationalstat, utan om en sådan stat ska utropas före eller efter det finns ett fredsavtal med Israel. En fredlig tvåstatslösning byggs genom ett fredsavtal, inte genom att FN väljer sida i konflikten.
(Antisemittisme.no)

NORGE OG FN
Videre er det et tankekors at vår egen utenriksminister, som fremstår som svært intelligent og kunnskapsrik, later til å se på FN som en nærmest ufeilbarlig og overordnet myndighet, når vi samtidig vet om at organisasjonen er gjennomsyret av korrupsjon og urederlighet. Det har vært en stor mengde kjente og mindre kjente skandaler i organisasjonen, helt fra rent økonomiske forhold, til seksuelt misbruk av mennesker man skulle hjelpe, i stor skala. I tillegg kan man se på det som skjedde under «Durban-konferansene», hvor en i utgangspunktet seriøs behandling av alvorlige problemer i samfunnet som rasisme, fremmedfrykt, diskrimering og annen urettferdighet, blir snudd på hodet til en parodi på det samme, en oppvisning i nettopp rasisme og diskriminering, i en slik grad at en rekke stater uteblir fra konferansen. Durban III, som ble holdt for to dager siden i FN, er omtrent ikke nevnt i norske medier, mens kommentatorer i andre land åpent kaller arrangementet, som FN holder for å «feire» den første antirasismekonferansen som ble holdt i Durban i Sør-Afrika, en ren «odiøs hatfest,» og «rasistisk antirasismekonferanse.»
(Kansas City, PajamasMedia
Det virker heller ikke videre seriøst å høre utfall som de Irans president Mahmoud Ahmadinejad kom med under Generalforsamlingens åpning for to dager siden, med antisemittiske uttalelser og konspirasjonsteorier. Talene hans er én sak, men det som er verre, er at FN aktivt bidrar til at krefter som de Ahmadinejad representerer, får makt i organisasjonen. Til Durban-konferansen ble det akkreditert en rekke NGO-er, ikke statlige organisasjoner. Men mens israelske seriøse UN Watch ble nektet adgang, fikk den Kadaffi-finansierte North-South 21 i Genève full tilgang. Organisasjonen fikk i slutten av 80-årene «Al-Kadaffi-prisen for menneskerettigheter», en pris som også har blitt den tyrkiske statsminister Recep Tayyip Erdogan, tidligere diktator på Cuba Fidel Castro og presidenten i Venezuela, Hugo Chavez og en Holocaust-fornekter til del.
(Aftenposten, Antisemittisme.no)
For stor tillit til en organisasjon alle kan se er på vei til å bli ødelagt av løgner og politisk spill, kan bli ødeleggende for Norge.



Støtt SMA-Norge

Liker du det du leser?

Senter mot antisemittisme får ingen offentlig støtte slik Israel fiender får. Vårt arbeid er dugnad. Sammen kan vi tvinge sannheten om Israel og jødene frem i det offentlige rom. På denne måten kan det økende hatet forebygges.

Du kan støtte oss på en enkel måte ved å opprette faste trekk (under), eller du kan abonnere på SMA-info. Dette koster 500 i året. Se menyen øverst.

Du kan også velge å gi oss engangsbeløp. Eller du kan støtte SMA ved å annonsere i bladet eller på web. Se menyen øverst.

Vipps: 84727
Bankkonto: 6242 10 60644

Fast trekk: Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort:

Sosiale medier: