Når det er retorikken som styrer i hønsegården

Av Caroline B. Glick
Til norsk for SMA ved Jørild Svalestuen
For å unngå Europas tærende skjebne må Israel forlate sin nåværende kurs.
Der er noe patetisk over det som går for å være europeisk utenrikspolitikk nå for tiden.  Det dreier seg helt enkelt om at EU-medlemmenes felles utenrikspolitiske standpunkter stadig oftere ikke har noe som helst å gjøre med noen av deres nasjonale interesser.
Ta for eksempel EUs første reaksjon på drapet på mesterterroristen til Hamas, Mahmoud al-Mabhouh, i Dubai 19. januar.  En senior-terrorist som var engasjert i illegale innkjøp av ulovlige våpen fra Iran til det Hamas-kontrollerte Gaza, ble drept på sitt hotellrom.  De samme myndighetene i Dubai som ikke hadde noen problemer med å være vertskap for en internasjonalt ettersøkt terrorist, arbeidet seg opp i hysteri med å fordømme drapet.  Og selvfølgelig, til tross for det faktum at en rekke lands myndigheter (Egypt og Jordan kan nevnes), og rivaliserende terrorist-organisasjoner (Fatah eller hvemsomhelst?), hadde rikelig grunn til å ønske å se Mabhouh død, la Dubais politisjef, generalløytnant Dahi Khalfan Tamim, skylden på Israel.
Han la ikke bare skylden på Israel.  For å underbygge sine påstander offentliggjorde Tamim noe han påsto var videoopptak av påståtte Mossad-agenter som kom til Dubai med europeiske og australske pass.
I det de stolte på Tamims anklager, gikk EU-lederne opp i høy fistel.  De overså hva slags operasjon det dreiet seg om, og idet de overså den grunnleggende mangel på troverdighet hos kilden til informasjonen, og Europas interesse av å bekjempe jihad-terrorisme i Midtøsten og ellers i Verden, kaklet Europas moraldommere indignert og truet med å avbryte etterretningssamarbeidet med Israel.
I Storbritannia, for eksempel, fortalte utenriksdepartementet til avisen Daily Telegraph:
«Dersom israelerne var ansvarlige for attentatet i Dubai, setter de det viktige etterretnings-arrangementet som for tiden eksisterer mellom Storbritannia og Israel, i alvorlig fare.»
Det skal angivelig ha vært nødvendig med inngripen fra høyeste nivå i Europas etterretningsorganisasjoner for å få disse hysteriske politikere og diplomater til å holde opp med å anklage og true Israel.  Etter å ha blitt dempet ned, sist mandag, avsto de tuktede utenriksministrene i EU fra å nevne Israel ved navn i sin felles fordømmelse av de påståtte agentenes påståtte bruk av europeiske pass, da de angivelig drepte terroristen Mabhouh.
De var heldige som lukket munnen.  For på tirsdag hevdet Tamim at etter attentatet reiste minst to av de påståtte medlemmene av den påståtte attentatgruppen fra Dubai til Iran.  Det er vanskelig å forestille seg at Mossad-agenter til enhver tid føler seg sikrere i Iran enn i Dubai, og det er vanskelig å se hvorfor de ville flykte til Iran etter evt. å ha drept en Iran-støttet terrorist.
Hva den opprinnelige europeiske reaksjonen på Tamims anklager viser, er at det å legge skylden på Israel er blitt det utenrikspolitiske utgangspunktet i Europa.  Det synes aldri å ha falt europeerne inn at Israel kanskje ikke var ansvarlig for attentatet.  Og det falt dem sikkert aldri inn at det å kutte av etterretningssamarbeidet med Israel ville skade dem selv mer enn Israel.  De tenkte ikke over dette, selvfølgelig, fordi Europa ikke har noen idé om hva dets interesser er.  Alt det vet, er hvordan det skal høres autoritativt ut.
Dette har ikke alltid vært tilfelle.  Det var tross alt Europa som brakte logisk statsmannskunst til Verden.  En gang forsto Europas ledere at en nasjons utenrikspolitikk skulle baseres på dens nasjonale interesser.  For å fremme sin nasjons interesser, adopterte regjeringene spesielle fremgangsmåter.  For å sikre suksess i disse fremgangsmåtene, utviklet de retoriske argumenter for å forklare og forsvare disse.
Nyere tids europeisk statsmannskunst snur denne tradisjonelle utenrikspolitikken på hodet.  I dag regjerer retorikken.  Hvis noe skal gjennomføres i handling, blir det gjennomført i retorikkens tjeneste.  Når det gjelder nasjonale interesser, tok Lisboa-traktaten seg av dette da den effektivt sperret EUs medlemsstater fra å adoptere uavhengig utenrikspolitikk.
Med nasjonale interesser som er underordnet innfallene til Brüssels byråkrater, gjør Europa lite verdifullt på den internasjonale arena.  Når det gjelder dets retorikk, – idet EU haster med å true Israel for angivelig å ha drept en terrorist, – er det feigt, ineffektivt og motarbeider seg selv.
Hvis Mossad virkelig drepte Mabhouh, var denne operasjonen et eksempel der Israel utmerker seg fra sine europeiske baktalere, ved å handle fremfor å “pusse fjærene”.
Uheldigvis er slike eksempler i økende grad unntak fremfor regelen.  I løpet av de siste 16 årene eller der omkring, dalte Israel i stor grad inn i den europeiske statsmannskunstens avgrunn.  Istedenfor å bruke retorikk til å forklare den anvendte politikken for å fremme nasjonale interesser, har de israelske regjeringene suksessivt adoptert fremgangsmåter som er koblet til å styrke en retorikk som i seg selv står i opposisjon til Israels nasjonale interesser.
Ta Israels posisjon i forhold til Iran og “palestinerne”, for eksempel.  I forhold til iranerne, er Israels nasjonale interesse å hindre Iran i å anskaffe kjernekraftanlegg.  I dag er den eneste måten å sikre disse interessene å bruke makt for å ødelegge Irans kjernekraftanlegg.
Gitt Irans lederes absolutte engasjement med å utvikle atomvåpen, vil ingen handelsrestriksjoner – uavhengig av hvor “lammende” de angivelig skal være – overbevise dem om å innskrenke sin streben etter å bygge og ta i bruk sitt atomlager.  Utover dette, men langt mindre viktig, russerne og kineserne vil nekte å implementere “lammende handelsrestriksjoner” mot Iran.
I lys av disse fakta, er det bedrøvelig at Israels ledere har gjort byggingen av en internasjonal koalisjon for støtte av “lammende” handelsrestriksjoner mot Iran til sitt hovedmål.  Dette er ikke bare et retorisk slag i luften.  I løpet av de siste uker og måneder, har Israels toppledere hengitt seg til lobbyvirksomhet overfor utenlandske regjeringer for å få deres støtte i handelsrestriksjoner mot Iran.
Sist uke dro statsminister Binyamin Netanyahu til Moskva for å få støtte for restriksjoner fra den russiske regjering.  Denne uken reiste forsvarsminister Ehud Barak til FN, og utenriksminister Moshe Ya’alon dro av gårde til Beijing, bare for å drive lobbyvirksomhet overfor seniorledere for å få støtte til handelsrestriksjoner.
Det er bare det at denne adferden ikke bidrar med noe i forhold til Israels evne til å ødelegge Irans kjernekraftanlegg.  I tillegg skader den også Israels evne til å ødelegge det, fordi det avleder våre lederes fokus fra der det burde være: Dvs.  å forberede IDF (Det israelske forsvaret) på å gå til angrep og forberede landet til å motstå de ettervirkningene et slikt angrep ville få.  Dessuten – ved å kalle på handelsrestriksjoner – bidrar Israel til villfarelsen om at restriksjoner er nok til å hindre Iran i å nå mållinjen i atomkappløpet.
Når det gjelder det “palestinske” utfallet, er det temmelig klart at Israel, som et minimum, vil sikre sin kontroll over områdene Judea og Samaria.  Dette kreves for å beskytte den jødiske arv og den nasjonale sikkerheten.  Men det er vanskelig å komme på noe som regjeringen har gjort i sitt regjeringsår for å fremme Israels hovedinteresser.
Det blir argumentert med at Israels interesser i å opprettholde gode relasjoner til USA er et “trumfspill” for å styrke kontrollen over områdene i Judea og Samaria, som Israel anser som vitale.  Problemet med dette argumentet er at det tar for gitt at Israel kan bestemme status i sine relasjoner med den amerikanske administrasjonen.  Når det gjelder Obama-administrasjonen, er det tydelig at dette ikke er tilfellet.
President Barack Obama og hans seniorrådgivere har gjentatte ganger demonstrert at de er interessert i å svekke – ikke styrke – USAs allianse med Israel.  Denne uken fordømte USA-administrasjonen Israel for å forsvare Patriarkenes grotte i Hebron og Rakels grav i Betlehem som områder av nasjonal arv.  Det faktum at de er områder av nasjonal arv, er så klart at selv president Shimon Peres forsvarte dette.
Dessuten tok admiral Michael Mullen, formann i Den militære sjefsnemd i USA, denne uken opp igjen for millionte gang at han motsetter seg militære angrep mot Irans atominstallasjoner.  Det vil si, for millionte gang sa USAs militære toppsjef at han foretrekker et Iran med kjernevåpen fremfor et israelsk angrep på iranske atominstallasjoner.
I interessene om å styrke Israels bånd med en fiendtlig administrasjon, har Netanyahu-regjeringen adoptert retorikk fra den “palestinske” saken som er skadelig for Israels nasjonale interesser.  Regjeringen har erklært sin støtte for en “palestinsk” stat, til tross for det faktum at en slik stat vil definere seg gjennom sin hengivenhet til Israels destruksjon.
Regjeringen har “gjort fredløst” jødisk bygging i Judea og Samaria til tross for det faktum at dette bare legitimerer det “palestinske” fanatiske kravet om at jøder skal være utelukket fra å bo i Judea og Samaria.  Videre har regjeringen vært talsmann på vegne av “palestinske” ledere, som Mahmoud Abbas og Salam Fayyad, som nekter å akseptere Israels rett til å eksistere.
Riktignok, dersom Israel hadde nektet den nåværende europeiske modellen og brukt en annen fremgangsmåte, som fremmet de nasjonale interessene, ville en av de første handlingene være å påpeke at den ikke-valgte “palestinske” statsminister Fayyad ikke er en fredens mann.
Denne uken truet Fayyad med å svare med en religiøs krig mot Israels klassifisering av Patriarkenes grotte og Rakels grav som områder av nasjonal arv.  Sist fredag slo han seg sammen med opprørerne i Bil’in for å angripe Israels sikkerhetsgjerde.  Fayyad har tatt lederrollen i kampanjen for å implementere en internasjonal boikott av israelske produkter.  I løpet av de siste par årene har han søkt å ta kontroll over PAs sikkerhetsstyrker – ikke for å bekjempe terror – men for å hindre Israel i å bekjempe terror.  Til slutt, siden Hamas’ seier i PAs lovgivende valg i 2006, har han overvåket overføringen av hundreder av millioner dollar til Hamas.
Kort sagt, Fayyad, en tidligere Verdensbank-ansatt, er ikke en “moderat” som hans støttespillere i USA og Europa påstår.  Han er en skattemessig ekte terrorfinansmann og terrorsponsor som aktivt fører krig mot Israel.
Nyere rapporter indikerer at IDFs sjef for generalstaben, generalløytnant Gabi Ashkenazi – som underlig nok mottok en fin medalje fra Mullen for to år siden – er hovedopponenten mot et israelsk militærangrep rettet mot Irans atominstallasjoner.  Hvis dette er sant, må Ashkenazi enten bli tvunget til å endre sitt standpunkt, eller miste jobben.  Den iranske trusselen er for stor til å plasseres i hendene på en leder, som USA, ifølge rapporter, ser på som sin “venn” innenfor Israels beslutningstakende sirkler.
Når det gjelder “palestinerne”, vil ikke situasjonen bli rettet på kun ved å sparke noen få udugelige “kontorrotter”.  I 16 år har etterfølgende israelske regjeringer ignorert Israels vitale interesser i å vedlikeholde sin kontroll over Judea og Samaria.  Dette har de gjort med ønsket om å forsterke landets bånd med Europa, og i mindre grad med USA.  Faktisk har de foretrukket Euro-vennlig, og Israel-uvennlig, retorikk for den nøkterne beskjeftigelsen med Israels nasjonale interesse.
Men som Europas øyeblikkelige svar til Dubaioperasjonen gjør klart, har Europa selv forlatt den nøkterne beskjeftigelse med sine egne interesser, til fordel for en retorikk som er feig, udugelig og dømt til å mislykkes.  Selvsagt burde Europa foretrekke Israel fremfor en Hamas-terrorist.  Men i den nåværende tilstand av strategisk idioti, kan ingen europeisk leder erkjenne denne basisrealiteten.  Som konsekvens, kan Europa godt være dødsdømt.
For å unngå Europas skjebne som stadig trenger seg på, må Israel forlate sin nåværende kurs.  Hensikten med retorikken er å støtte politikken som er adoptert i etterstrebelsen for en nasjons interesser, og Israel har interesser med behov for raske framsteg. 
Jerusalem Post 26. feb 2010
Caroline Glick vokste opp i Chicago som hun kaller for «den ultra-liberale, anti-amerikanske og anti-Israelske festningen i Hyde Park.» Hun gjorde aliyah til Israel i 1991, to uker etter å ha mottatt sin BA i statsvitenskap fra Columbia Universitet.  Hun var offiser i IDF i fem og et halvt år. 
Fra 1994-1996, som en IDF kaptein, jobbet hun som koordinator for forhandlinger med PLO.  Etter å ha forlatt IDF på slutten av 1996, jobbet hun som assisterende direktør i Israels arkeologisk avdeling.  I 1997-1998 jobbet hun som rådgiver for statsminister Binyamin Netanyahu. 
Fra 1998-2000 studerte hun i USA og mottok en Master i offentlig rett fra Harvard University.  2000 returnerte hun til Israel og begynte å skrive for avisen Makor Rishon, (hebraisk) helt frem til mars 2002.  Da fikk hun stillingen som viseadministrerende redaktør i The Jerusalem Post der hun siden har hatt to ukentlige spalter.  Disse spaltene blir regelmessig kopiert til flere websider. 
Hennes artikler er også publisert blant annet i The Wall Street Journal, National Review, The Journal of International Affairs Secrutiy, The Boston Globe, The Washington Times, The Jewish Press, Frontpage Magazine og Moment Magazine og en rekke elektroniske tidsskrifter med fokus på strategiske og politiske spørsmål som gjelder Israel og USA.
I 2008 ga hun ut sin første bok, ‘Shackled Warrior: Israel and the Global Jihad’, utgitt av Gefen Publishers. 



Støtt SMA-Norge

Liker du det du leser?

Senter mot antisemittisme får ingen offentlig støtte slik Israel fiender får. Vårt arbeid er dugnad. Sammen kan vi tvinge sannheten om Israel og jødene frem i det offentlige rom. På denne måten kan det økende hatet forebygges.

Du kan støtte oss på en enkel måte ved å opprette faste trekk (under), eller du kan abonnere på SMA-info. Dette koster 500 i året. Se menyen øverst.

Du kan også velge å gi oss engangsbeløp. Eller du kan støtte SMA ved å annonsere i bladet eller på web. Se menyen øverst.

Vipps: 84727
Bankkonto: 6242 10 60644

Fast trekk: Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort:

Sosiale medier: